Dagens Næringsliv hadde lørdag en interessant, større artikkel om de nasjonale spenningene i Xinjiang-provinsen og rollen den tidligere politiske fangen, nå utviste forretningskvinnen Rebiya Kadeer spiller. Svært lesverdig.
Når jeg likevel våger å antyde en kritikk av hvordan DN på et par områder drøfter forhold jeg har svært lite greie på, er det fordi jeg synes de minner om gjengangergrep i journalististikken det kan være nyttig å diskutere.
Morten Møst skriver at “mange uighurer tenker ikke på Xinjiang som en del av Kina i det hele tatt”. Dette refererer til ambisjonen om å løsrive (deler av) provinsen og etablere en selvstendig stat, Øst-Turkestan.
Hos meg etterlater opplysningen, som synes allment akseptert, et stort spørsmål: Står “mange uighurer” her for et antatt flertall, et lite mindretall eller en helt ukjent del av denne folkegruppen som nå antas å utgjøre litt under halve befolkningen?
Det er antakelig umulig å vite under det kinesiske partidiktaturet, som stort sett ikke tillater meningsmålinger. Men opplysningen kobles, både i DN og mange andre medier, til informasjon om Kinas anstrengelser for å øke den han-kinesiske befolkningsandelen i Xinjiang.
Ifølge DN har myndighetene “i de senere år…gjennomført et omfattende migrasjonsprogram det etniske han-kinesere har fått statsstøtte til å flytte til Xinjiang”. Her skulle jeg gjerne visst mer om den demografiske utviklingen tiår for tiår siden 1949, men den er kanskje heller ikke tilgjengelig.
Han-kineserne utgjorde ifølge DN ca 7 prosent i 1949 og er nå nesten like mange som uighurene. Hvis man aksepterer at provinsen ikke skulle vært en del av Kina, er det all grunn til å anta at partiledelsen har villet motvirke selvstendighetsstrevet med demografiske grep. Men hvis dette er en legitim del av Kina, er det vel ikke nødvendigvis galt å stimulere vekst som også endrer befolkningens sammensetting?
Problemet jeg har med denne typen artikler, er at de liksom lukker øynene for motforestillinger. Så når DN nevner at det på 1930- og 40-tallet ble gjort to forsøk på løsrivelse, får vi verken vite at Sovjet trakk i flere tråder eller om disse bestrebelsene hadde stor oppslutning.
