Dagbladets sak om Regine (18) som døde av en sjelden blodkreft, sprenger alle rammer for nyhetsspråk.

Den har ikke en gang nekrologens form, tanken går heller til prestens tale i en begravelse:

“Hun spredte håp og ettertanke”. Slik starter ingressen.

videre:

“Gjennom sin åpenhet om kreft og om framtidsutsikter i bloggen sin og i Dagbladet, har hun gitt mange et håp i mørke stunder.”

“Ikke minst har hun fått mange unge til å tenke over hva de ikke bør bruke negativ energi til i livene sine.”

“Regine var opptatt av hva hun kunne oppleve mens hun hadde tiden. Det har gitt andre håp.”

Det fins jo ikke noe forbud mot slikt ordvalg, som for alt jeg vet kan være svært presis. Men i en nyhetsartikkel er det utvilsomt et sjangerbrudd.

I 41 år, altså siden 1968, har jeg hørt og trukket på skuldrene av påstanden om at den kommersielle julefeiringen starter stadig tidligere. Denne skingrende pekefingeren mot handelsstanden er unektelig ganske sjarmerende. Men da jeg syklet gjennom ganske beskjedent utsmykkede bygater imorges, grep jeg meg i å hoderegne:

Hvis vi antar at jula må rykke minst tre dager frem for at det skal være merkbart, blir det vel omtrent 123 dager på 41 år. Dermed startet næringslivets julemarkering en gang i juli i år. Ikke?

Hege Ulstein har en interessant artikkel i Dagsavisen, der hun slik jeg ser det argumenterer godt mot kriminalisering av narkotiske stoffer og ganske dårlig for gratis utdeling av heroin.

Det siste baserer seg på følgende påstand:
“Heroinavhengige har en sykdom som gjør at de ikke fungerer fysisk dersom de ikke kan medisinere seg selv med opiater.”

Ulstein gir ingen dokumentasjon.

Det er ikke uproblematisk å begrense beskrivelsen av heroinavhengighet til “sykdom”. Heroinbruk er åpenbart i seg selv ingen sykdom i vanlig forstand. Det ser vi enklest ved å ta i betraktning at de aller fleste som bruker/eksperimenterer med heroin, slutter med det selv, uten tvang, behandling eller intervensjon. Slik er det ikke med det vi normalt kaller sykdommer.

Nå sier ikke Ulstein at bruken er sykelig, men avhengigheten. Det er et begrep med mange ulike tolkninger og referanser. Siden rundt 90 prosent av heroinbrukerne slutter med stoffet, altså langt flere enn øldrikkerne eller nikotinrøykerne, kan det vanskelig være iboende egenskaper i rusmiddelet som skaper en ekstra hard avhengighet.

En alternativ forklaring er at en liten del av befolkningen er (genetisk) ekstraordinært utsatt for avhengighet (av alle eller noen stoffer, av rusmidler eller annen skadelig atferd?) Jeg tror ikke dette er dokumentert heller.

Mer sannnsynlig, tror jeg, har vi å gjøre med et rusmiddel som i noen land og situasjoner blir et foretrukkent stoff blant et ikke ubetydelig antall mennesker som etter hvert finner alternativene (slutte eller redusere kraftig) mindre attraktive eller svært krevende, framfor å bruke heroin. De blir etter hvert ganske syke (mangelsykdommer, infeksjoner etc), blir lite anvendelige på arbeidsmarkedet, får (under dagens narkopolitikk) en livsstil som vanskelig kan forenes med jobb, bolig og det de fleste regner som familieliv.

Er det denne “onde sirkel” vi kaller avhengighet, eller fins det solid belegg for at stoffet i seg selv tar “makt over” noen av dem som er så uforsiktige eller uheldige at de bruker det over lengre tid?

Ulstein forstsetter:
“Fordi stoffet er ulovlig og dyrt, er de nødt til å finansiere forbruket med kriminalitet og prostitusjon. Alle som har sett en sprøytenarkoman begå sitt langsomme selvmord burde kunne skrive under på at livet de lever virker temmelig avskrekkende. Likevel fortsetter rekrutteringen til rusmiljøene.

I det perspektivet blir det tragikomisk når moralistiske politikere påstår at avkriminalisering vil øke rekrutteringen. Tror de virkelig selv på det de sier? Hvis folk velger å bli heroinister ut ifra en kald kostnad/nytte-analyse, kunne argumentet muligens ha noe for seg. Men slik er det selvfølgelig ikke.”

De “narkomane” har jo opplagt sett en sprøytenarkoman “begå sitt langsomme selvmord”. Likevel har de valgt å fortsette egen bruk. Det virker som Ulstein mener de ikke har et valg. Men en av Norges mest kjente heroinbrukere, Nini Stoltenberg, har i flere intervjuer fortalt at det er rusens positive opplevelse som skapte hennes misbruk.

Og de som slutter? Det må vel være på grunn av en kostnad/nytte-analyse, uten at jeg er helt sikker på hvor “kald” kommer inn i bildet?

“Gratis heroin” er kanskje en logisk slutning av Ulsteins antakelser. Men jeg savner et svar på hvorfor ikke andre stoffer da også bør bli gratis for de tyngste brukerne (alkohol), og hvordan man unngår å oppmuntre til et misbruk så hyppig og helseskadelig at det kvalifiserer til statsfinansiert rus. Med det ansvar som følger et slikt insitament.

Dessuten: Metadonmottakere kjøper også heroin (og selger metadon). Hvor stor må statskvoten være?

Dette er starten på en liten bok, hvis det går etter planen.

Den skal hete “Hva ville Einar sagt”.

Einar er selvsagt Einar Gerhardsen, landsfader eller landeplage ettersom man så det. For meg fortsatt politisk ikon, men aller mest symbol på en svunnen tid preget av større nøysomhet og rare gensere.

Jeg har noen ganger tatt meg i å tenke, eller spøke høyt med utfordringen “Hva ville Einar sagt?”. Som når kjæresten vil ta drosje fra Storgata til Åkebergveien i Oslo, en strekning på under to kilometer. Klokka sju om kvelden.

Jeg har mange flere eksempler og tenker publisere dem her etter hvert. Forsøker også å plante tanken på Twitter. Det burde funke, litt som delingen av feilhørte salmevers i barneører fungerer under taggen #litenfugl.

Hva ville Einar sagt får selvsagt taggen #Hves. Dermed får jeg også signalisert at jeg innser prosjektets litt reaksjonært-indignerte sider.

Datatilsynets direktør Georg Apenes mener personvernet rammes av de offentlige skattelistene. Eller mer presist, av hvordan mediene bruker disse listene etter at de ble elektronisk tilgjengelige.

Nettmediene, fulgt av TV og aviser, pumper ut lister over topp og bunn i nettoinntekt for en rekke yrker og grupper i samfunnet. Dette gjorde avisene alene før, nå er volumet mangedoblet.
Problemet: Listene er fulle av feil.

Det vil si, ligningstallene er jo riktige. Men de presenteres som lønn, mens de i virkeligheten er kemnerens tall for skattbar inntekt i fjor. Altså lønn og andre inntekter, minus godkjente fratrekk.

Slik kan NRK-sjefen få en “lønnsvekst” på nesten 700.000 kroner fra det ene året til det neste, mens lønnsøkningen i virkeligheten var godt under 100.000. Andre kommer ut med veldig lav inntekt på grunn av ekstraordinære fratrekk eller fordi de er personlige aksjeselskap og salter penger i firmaet.

Mediene gjør seg dummere enn de er og oppmuntrer slik publikum til å søke videre med samme metode.

Det er ikke godtgjort at mediene har edle motiver for denne listemanien. Det trengte de heller ikke ha, hvis de ikke insisterte på å argumentere så hardt med at offentlige, elektroniske skattelister bidrar til å avsløre klasseforskjeller og snusk. Dermed ligger bevisbyrden på mediene selv.

Jeg vil heller mene at medielistene er grei tidtrøyte som innimellom gir innsikter som også kan være nyttige. Det er tilstrekkelig til å begrunne informasjonsfrihet mot forsøk på å stenge kranene.

Men krenker innsynet personvernet eller privatlivets fred?

Personlig synes jeg ikke det. Altså, jeg føler ikke mitt privatliv krenket av at nettolønn er offentlig. Her ligger bevisbyrden på dem som vil redusere det innsynet i kongerikets skatteinnkreving og lønnsutvikling, tross alt gir muligheter til.

Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at noen her argumenterer litt på vegne av andre, mens vi ikke egentlig vet om noen eller hvor mange som føler seg krenket.

Identitetstyveri blir også framholdt som et viktig problem med skattelistene. Siden denne innvendingen har vært reist i flere år nå, er det på tide at Apenes eller andre dokumenterer problemets omfang og alvor. Det må sannsynliggjøres at kriminelt identitetstyveri øker med skattelistene, at grovheten øker eller at konsekvensene for ofrene blir alvorligere. En hypotese om overgrep er etter mitt syn ikke tilstrekkelig.

Det samme gjelder kanskje også påstanden om skattelisteinnbrudd. Hvis det forekom ofte, er jeg ganske sikker på at de kritiserte mediene ville fortalt oss om det. Typisk tabloidsak!

Er det virkelig blitt lettere å søke i skattelister enn å kjøre varebilen rundt i villastrøket et par ganger til man finner et hus som ser velstående ut og der eplehagen skjermer?

Privatlivets fred er en annen skål. Den er en verdi i seg selv, siden den gir oss rom som individer. Det hevdes riktignok at “alle” gjerne vil vise seg fram på nett eller TV. Men vi vet jo egentlig at det ikke er sant. Selv om noen gjerne går nakne på stranda, fins det andre som knapt vil vise seg i bikini på terrassen.

Alle mennesker har sin egen grense for hva de opplever som ubehagelig innsikt i eget liv. Om de bluferdige eller de som føler seg invadert er i mindretall, betyr det ikke at de har mindre krav på vern mot kikking. Tvert imot. For meg er dette det beste argumentet mot skattesøkene slik de nå foreligger, og mot medienes høyrøstede innsalg av dem.

Altså: Jeg synes et mer gjennomsiktig samfunn er bra. Det motvirker korrupsjon, styrker oppslutningen om rettferdige ordninger og gjør ytringsfriheten rikere.

For selv om mange medier forskusler sine muligheter til å beskrive samfunnsutvikling eller uhumskheter via skattelistene og annen offentlig informasjon, betyr det ikke at informasjonen bør avstenges. Neste gang kommer en avis opp med noe viktig, eller en blogger gjør betalmediene til skamme med sine funn.

For meg er motargumentet privatlivets fred. Blir det krenket, eller er Apenes og meningsfeller egentlig mest irritert over at det finnes kikkere og internett?

En mulig grunn til at eiere, redaktører og en god del journalister er ukomfortable med sosiale medier.

Helt siden weben oppsto, har medier forsøkt å finne ut av hvordan den best kan brukes for journalistiske formål. Underveis har det vært en god del angst og beven.

Dyplenking, som vi nå tar for gitt, var tabu i en rekke mediehus langt ut i dette tiåret. BBC, VG Nett og mange andre mislikte tanken på at leserne deres skulle vandre vekk fra nettsida via lenker. Både fordi det kunne koste dem trafikk, og fordi man ikke hadde kontroll over eksternt innhold. Var det flere grunner?

Flere mediebedrifter var samtidig motstandere av dyplenking til deres innhold og ville tvinge andre til bare å lenke til forsiden. NRK var noen år blant disse. Her var begrunnelsen rent kommersiell, og danske medier fikk tilmed en dom som i deres favør forbød direktelenking til artikler.

Da de sosiale mediene dukket opp for alvor med Web2.0, oppsto ny usikkerhet. Seriøse mediefolk som min forgjenger i Journalisten, advarte mot “venner” på Facebook. Her gikk mye av argumentasjonen på bindinger og etikk. Twitter-debatten er etter mitt inntrykk en variant av det samme, selv om det argumenteres mer mot å blande det personlige og det profesjonelle.

Tilhengerne av de sosiale arenaene har brutt ned det meste av denne motstanden. De har blant annet pekt på at mediemonopolet er opphevet og at enveis kommunikasjon tilhører fortida. Men jeg tror kanskje den vil gjenta seg i nye former ved hver viktige innovasjon. Det skyldes et forhold som er lite diskutert.

Journalisters arbeidsmåte tar i stor grad sikte på å kontrollere og skjule egne kilder, inntil deres egen innsats, produksjonstekniske forhold, deadlines og mye annet, gjør det mulig å publisere en nyhet på den måten som gir maksimalt gjennomslag. Slik må det være når saken er tilstrekkelig stor eller viktig.

Men denne ferdigheten har etter mitt inntrykk også nedfelt seg i vaner som ikke er like godt begrunnet. Mange av oss holder instinktivt tett om ganske åpen informasjon, i tilfelle det skulle by seg en anledning til å skrive en sak. Det kan være en artikkel i Der Spiegel, en uttalelse fra en politiker på et lite besøkt møte, en reflektsjon, undring eller vurdering vi har gjort oss i nyhetsstrømmen.

Dette er informasjon som kan gagne den enkelte journalist og arbeidsgiveren. Men i raskt synkende grad, siden det twitres og blogges fra alle hold og kanter. For “sivilistene” har jo ingen grunn til å tie. tvert imot, for dem er det gevinster i form av anerkjennelse, followers, innflytelse og stolthet forbundet med å være først ute.

Ønsket om uniformerte retningslinjer for journalistiske medarbeideres opptreden på sosiale medier, kan være en refleksjon av denne særinteressen. “Husk, du er alltid journalist!”, lyder kanskje mindre mystisk hvis vi erstatter med “husk, du er alltid ansatt”.

Resultatet kan lett bli en så forsiktig opptreden i sosiale rom at det stenger for læring og opplevelse, forstyrrer tilliten mellom deg og de andre, og svekker muligheten til å utvikle ideer i tide før publisering.

Et utkast til policy for Journalisten:

Journalistens ansatte og medarbeidere deltar også i sosiale medier som Facebook, Twitter og i egne og andres blogger.

Der er de som privatpersoner for å skape, dele, oppleve, diskutere, informere eller hygge seg.

Det de ytrer som privatpersoner, angår ikke Journalisten som arbeids- eller oppdragsgiver. Vår holdning er at voksne mennesker tar ansvar for seg selv, uten at de trenger dekreter fra oven.

Vi mener også det er viktig at journalister lærer å forstå sosiale medier og får personlig erfaring med dem. Derfor finner hver sin egen form i disse mediene. Hvis medarbeiderne skulle gi opplysninger eller ytre seg på en måte som skader Journalisten eller andre medarbeidere, ville vi reagert på samme måte som om det skjedde på kafe.

Journalisten har også sin egen Facebook-gruppe og Twitter-konto. Disse representerer fagbladet.

Jeg fikk problemer med min iPhone og syntes Netcoms serviceopplegg stinket. Skrev etter hvert til kommunikasjonssjef Øyvind Vederhus fordi jenta som skulle hjulpet meg, nektet å oppgi navn på sin avdelingsleder (hvorfor hemmelig?)

Fikk etter min mening kult svar tilbake. Kudos.

Her er korrespondansen:
(Hvis jeg har forstått rett, driver Moobi nettsalget for Netcom)

Hei Øyvind

Vi kjøpte vår første iPhone via Moobi. Da lydutgangen tilsynelatende sviktet, ringte vi en rekke steder etter råd. Netcoms forsikringsfolk fortalte at dersom jacket er røket uten påviselig uhell, gjelder ikke forsikring, men serviceavtale. Ok.

Vi ble anbefalt å kontakte vår mobilforhandler og endte med å sende mobilen dit, bare for å få et forsinket svar om at de er forhindret fra å reprarere eller evaluere den, siden den er kjøpt i Moobi. Ok igjen.
Har omsider fått moben tilbake fra denne rundturen.

Snakker i dag med Moobi, som forteller flg:
1. IPhone blir aldri reparert, men byttet
2. For å gjøre det, må den sendes inn
3. Deretter går det ca 10 dager
4. I mellomtiden får du en annen byttetelefon

Jeg har noen spørsmål:
Dette er et arbeidsverktøy (telefon, mail, redigering mmm)
Derfor er det viktig for (proff)kunder å få den erstattet raskt, evt å kunne disponere tilsvarende lånetelefon

Hvorfor velger dere da å
1. bruke 10 dager på ikke å reparere mobilen, altså på å registrere og konstatere feil før kassering
2. tilby lånetelefon til 29 kroner eller deromkring
3. bestille erstatningstelefonene en og en, som om de er håndlagde, i stedet for å ha et lite antall tilgjengelig, forslagsvis 10 til 50?

Alt dette senker jo kundeopplevelsen. Hvor er egentlig gevninsten?

mvh
Helge Øgrim

Hei Helge

Du har så rett. Dette gir en dårlig kundeopplevelse. Og gevinsten? Den ligger vel hos Telenor, som får en ny kunde for hver gang en av våre opplever noe slikt.

Heldigvis (hvis begrepet kan benyttes i denne sammenheng) er du offer for både svikt og dårlig informsjon. Heldigvis ivaretar prosessen rundt iPhone-skader kundenes behov bedre enn det du har blitt forespeilet.

Slik er det;

hvis skaden på telefonen bekreftes av Moobis verksted som en servicesak (garantisak), eller om så ikke er tilfelle, men du som kunde bekrefter at du ønsker å få byttet telefonen til gitt pris (rundt kr 2000, om jeg husker riktig) så skal du få tilsendt erstatningstelefonen omgående. Asap. Ikke 10 dager. Vi har så absloutt en pool av telefoner liggende for å håndtere saker som din.

De 10 dagene som her forespeiles, er tiden det tar for Moobi å sende telefonen til Apple, få den vurdert hos dem, for så å få den tilbake. Du som kunde skal ikke merke noe til dette. Du skal få erstatningstelefon fra poolen vår omgående ved garantisak eller din ok på at du ønsker å betale for ny telefon. Apples rutiner for skader er vårt problem, ikke ditt. Det skal aldri bli ditt problem.

Har det blitt et problem for deg, så skal det være en glede å bidra til at det løses. Saken er allerede sendt til de gode folkene hos oss som holder i Moobi, der jeg føler meg rimelig sikker på at både din og andre saker gjennomgås allerede i skrivende stund.

Beste hilsen,

(og god helg)

Øyvind

(Nyhetsanalyse fra NB):
Det er stømmen av fattige tiggere fra det tidligere Østeuropa, først og fremst fra Bulgaria, regjeringen håper å begrense ved sitt forslag om å forby pengegaver til dem som selger sitt egenverd på Oslos gater. Spørsmålet er om forbudet lar seg håndheve.

Da EU ble utvidet med en rekke nye medlemsland i 2005, medførte EØS-medlemskapet og Schengen-avtalen at grensene ble åpne for mennesker som kommer til Norge for andre formål enn turisme eller arbeid. Tiggerne i Oslo er det synligste resultatet av denne utviklingen, men problemet er også tydelig i Drammen, Bergen og andre byer.

En arbeidsgruppe under justisdepartementet har de siste månedene utredet hva som kan gjøres for å redusere eller avskaffe problemet. Gruppen peker blant annet på følgende:

Tigging er nedverdigende
Bakmenn tjener grovt på tigging
Romfolk er mest utsatt
Liberale tiggeregler lokker flere til Norge
Kvinner i aldersgruppen 40 til 60 gir mest til tiggerne

Byrådet i Oslo har ved flere anledninger bedt regjeringen gjeninnføre forbudet mot tigging på offentlig sted. Arbeidsgruppen har drøftet hvilke problemer et slikt forbud kan medføre. Den peker blant annet på at tiggerne blir fattigere og at tiggingen kan bli drevet under jorden av et forbud. Dermed endte man med å foreslå forbud mot å gi penger til tiggere, et forslag som nå er til behandling i Stortingets justiskomite.

Det framgår av utredningen at man i JD også har vært inne på tanken om å innføre en slags tiggerlønn. Denne kunne finansieres ved at man gir giverne et alternativ til å kjøpe tiggere på gaten, og i stedet donere penger til et fond som kan hjelpe de fattige der de kommer fra.

Man tenker seg at representanter for frivillige organisasjoner eller kommunale etater tar oppstilling ved siden av dem som selger tiggertjenester på offentlig sted og slik etablerer et alternativ til å kjøpe tiggere der og da. Publikum kunne bli tilbudt å gi kontanter, motta en giroblankett eller bruke kredittkort på mobile betalingsterminaler. Et fransk selskap har utviklet nye løsninger for trådløse kortterminaler på offentlig sted, og kommunene anbefales å innhente anbud fra dette og andre selskaper.

Verken dette eller andre radikale forslag fra arbeidsgruppen, er innbakt i forslaget til Stortingets justiskomite. Statssekretær Selma Innvik forklarer at man først vil se virkningen av et generelt forbud mot å kjøpe tiggere.

- Det vi kan slå fast, er at ingen tigger frivillig, sier Innvik. Hun mener det er skammelig at nordmenn finansierer en aktivitet fattige østeuropeere ser som siste utvei, og som menneskesmuglere og bakmenn profiterer på. De norske tiggerne er i stor grad ofre for narkotikasyndikatene.

Karin Zetlits i Høyre kaller forslaget fra justisdepartementet naivt. Den tidligere integreringsministeren sier det er meningsløst å forby pengegaver til tiggerne samtidig som man tillater tigging.

Oslo (NB): Justisminister Knut Solbakken vil forby nordmenn å gi penger til tiggere. Det går fram av et forslag justisministeren oversendte Stortingets justiskomite før helgen.

Forslaget tar sikte på å få bukt med det voksende tiggerproblemet i Oslo, der fattige mennesker fra det tidligere Østeuropa befolker fortau og gatehjørner med tiggerkoppen foran seg. Byrådet i Oslo har flere ganger bedt om å få hjemmel til å forby tigging, men Solbakken har altså valgt en annen tilnærming.

- Jeg er av den oppfatning at det ikke er tiggingen i seg selv som er problemet. Fattige mennesker har til alle tider vært tvunget til denne fornedrende virksomheten. Problemet er menneskesmuglingen og kriminaliteten som følger med, og da er det viktig å rette innsatsen mot dem som finansierer gesjeften. Og mot bakmennene, sier justisministeren til NB.

Lovforslaget som er sendt til justiskomiteen uten forutgående høring, går i korte trekk ut på å gjøre det ulovlig å gi penger tiil tiggerne. Lovbruddet skal kunne straffes med bøter, mens gjengangere risikerer samfunnsstraff eller i verste fall ubetinget fengsel.

Folkefronten mot fattigdom, FMF, hilser lovforslaget velkommen. – Dette er et klart skritt i riktig retning, sier FMFs daglige leder Bengt Bråten. – Det griper selvsagt ikke ondet ved roten, altså selve fattigdommen som regjeringen også må avskaffe. Men det er et slag mot de kyniske bakmennene som tjener grovt på å utnytte disse menneskene, og mot nordmenn som kjøper seg personlig samvittighet ved å understøtte tiggingen.

Byrådslederen i Oslo er avventende skeptisk til forslaget. – Vi tviler på at dette vil hjelpe synderlig, sier han til NB. – Hvis politiet virkelig retter innsatsen mot dem som gir penger, er det en fare for at tiggingen bare vil gå under jorden. Og uten en slik innsats, får vi ikke bukt med fenomenet som skjærer utenlandske turister i øynene så snart de går av flytoget for å besøke vår vakre hovedstad.