Norwegian Affairs

Spionloven av 1917

hogrim — Wed, 28 Dec 2011 13:21:44 +0000

USAs lovbestemmelser mot spionasje er samlet i “Espionage Act of 1917″. Den ble vedtatt av Kongressen kort etter at USA gikk med i første verdenskrig, og er siden blitt endret og utvidet en rekke ganger. Den har vært misbrukt, men selvsagt også vært anvendt til å dømme virkelige spioner.

Blant disse er overløpere som røpet USA atombombeprogram for sovjeterne, som ekteparet Julius og Ethel Rosenberg. De ble arrestert i 1950 og dessverre henrettet tre år senere, mens CIA-agenten Aldrich Ames ble dømt til livsvarig fengsel i 1994. Sånn sett skiller kanskje ikke spionlovene seg vesentlig fra dem alle land holder seg med.

Pulsåre

Samtidig hadde lovverket fra første dag også brodd mot offentliggjøring av hemmeligheter, og slik er det i noen grad fortsatt. Dermed har den også vært brukt til å ramme ytringsfriheten, slik kritikere mener nå er tilfelle i rettssaken mot soldaten Bradley Manning og forsøket på å rettsforfølge Wikileaks´ leder Julian Assange.

Forløperen var Loven om forsvarshemmeligheter av 1911, som forbød spredning av slik informasjon til uvedkommende. Den var bygd på britenes Official Secrets Act, men ble kraftig innskjerpet og utstyrt med døden som ytterste strafferamme under den demokratiske presidenten Woodrow Wilson:

– Det finnes borgere av USA som heller illojalitetens gift i selve samfunnslivets pulsårer, som øser forakt over Regjeringens gode navn og autoritet, fortalte Wilson Kongressen under sin viktige og interessante Tale til nasjonen i desember 1915. De hardeste ordene var myntet på innvandrere presidenten mente hadde tvilsom lojalitet til sitt nye hjemland.

Kongressen tok seg tid, og det var betydelig motstand. Sensurbestemmelsen falt vedtatt med én stemmes overvekt i Senatet, selv om presidenten insisterte:

“Autoritet til å utøve sensur av pressen … er absolutt nødvendig for offentlig sikkerhet.”

Pasifistfrykt

Spionasjeloven av 1917, som ble utvidet med Loven om undergraving året etter, la det juridiske grunnlaget for rettsforfølgelse av pasifister og venstreorienterte krigsmotstandere som syndikalistene i IWW, skriver historikerne Eric Foner og John A. Garraty. Undergravingsloven, som er et uformelt navn på en rekke tilleggsbestemmelser, ble opphevet i 1921, men flere av forbudene overlevde.

Høyesterett opprettholdt lovbestemmelsene i en omstridt kjennelse i 1919, mens regjeringen forsterket forfølgelsene gjennom sin hardhendte brennmerking av utgruppene, spesielt den tidligere respekterte befolkningen av tyskamerikanere. I St. Louis ble en mann av tysk avstemning kledd naken, svøpt i et amerikansk flagg og lynsjet av en mobb der rundt 500 mennesker deltok. Mange hundre innvandrere ble deportert uten rettssak, og sensuren knekte langt på vei den amerikanske venstresiden, mener Foner.

Fiendestøtte

Loven forbyr offentliggjøring av informasjon med den hensikt å gripe inn mot USAs militære operasjoner og deres suksess eller å styrke fiendens operasjoner. Ytringer som understøtter oppvigleri i forsvaret, illojalitet, ordrenekt eller motarbeider verving til det militære, ble også forbudt.

Spionasjeparagrafene ga Generaldirektøren for postverket rett til å beslaglegge eller stanse publikasjoner han mente brøt med forbudene. Dagen etter at loven trådde i kraft, sendte den politisk utnevnte statspostmesteren hemmelig instruks til sine undersåtter om å holde skarpt øye med materiale som kunne motarbeide regjeringens krigsplaner.

Til sammen ble rundt 60 aviser rammet av postsensuren under verdenskrigen.

Kinobrann

Noen av ytringene som ble straffet:

• Stumfilmen “Ånden fra 76″ ble beslaglagt i 1917 fordi regjeringen mente beskrivelsen av britiske overgrep under den amerikanske revolusjonen underminerte støtten til Storbritannia i krigen.

• Lyrikeren e.e. Cummings ble arrestert ved fronten i Frankrike fordi han fortalte at han ikke hatet tyskere.

• Charles Schenck, sekretær i det amerikanske sosialistpartiet, ble dømt for å ha oppfordret menn i vernepliktig alder til å nekte. Denne dommen ble opprettholdt av høyesterett i 1919, en kjennelse som forankret inngrepene i ytringsfriheten som i overensstemmelse med grunnloven. Der er interessant at bildet om å rope “Brann!” uten grunn i en full kinosal, ofte brukt for å forklare at det fins straffbare ytringer, stammer fra nettopp denne høyesterettsdommen.

Pentagon Papers

Rett etter verdenskrigen ble lovverket også brukt mot sosialt opprør, men i mars 1919 benådet president Wilson rundt 200 fanger som var dømt etter lovene om spionasje og undergraving. “Den røde trusselen” var snart historie og forbudene ble nesten ikke håndhevet, ifølge Wikipedia.

Annen verdenskrig ga forbudene ny betydning. Den høyreekstreme radioagitatorenCharles Coughlin fikk sin ukeavis Social Coughlin stanset av postverket og Chicago Tribune ble etterforsket for et oppslag om at USA hadde knekket japanske koder. Men den politiske viljen til sensur var langt svakere enn under Wilson.

En serie rettskjennelser i 1960- og 70-årene dempet truslene spionasjeloven har representert for ytringsfriheten. I juni 1971 ble Daniel Ellsberg og Anthony Russotiltalt for lekkasjen av Pentagon-papirene. Høyesterett kom til at regjeringen ikke hadde bevist at lekkasjen i New York Times tillot sensur. De to ble ikke frikjent for spionasje, men løslatt på grunn av feil i myndighetenes sakførsel. Dommen skjerpet kravene til bevis for at en utgiver “har grunn til å tro” at publisering kan skade USA og gi fienden støtte.

Spionoppsving

1980-tallet fikk kallenavnet Spionenes tiår. Reagan-administrasjonen ville igjen bruke spionlovene mot mediene, og fikk sikkerhetsanalytikeren Samuel Loring Morisondømt til tre års fengsel for å ha publisert informasjon om Sovjetunionens atomhangarskip i det britiske militærtidsskriftet Jane´s.

Morison skrev for bladet ved siden av sin jobb i marinen, og ble kjent som den første amerikanske tjenestemann dømt for å ha gitt hemmelig informasjon til pressen. Han ble benådet av president Clinton dagen denne gikk av i 2001.

Thomas Andrews Drake ble spiontiltalt i 2010 for å ha forsøkt å varsle politikere og Baltimore Sun om vanstyre i etterretningsprosjektet Trailblazer. Det tilhørte National Security Agency, og kartla blant annet kommunikasjon på internett før det ble stanset i 2006.

Drake slapp med samfunnstjeneste.

Wikileaks

Den tidligere CIA-agenten Jeffrey Alexander Sterling ble arrestert i januar i år for å ha røpet hemmeligheter til James Risen i New York Times. I mai 2010 erklærteShamai Leibowitz, oversetter i FBI, seg skyldig i å ha delt informasjon med en blogger. Han fikk 20 måneders fengsel.

Turen er kommet til Manning, soldaten som etter alle solemerker forsynte Wikileaks med de 251.000 dokumentene i Cablegate og videoen av Apache-helikopteret som angriper sivile i Bagdad, blant dem to reportere. Og bak den rettssaken lurer enmulig tiltale mot Assange. I begge tilfeller er Spionloven av 1917 bakteppe og juridisk grunnlag.

(Opprinnelig publisert på Journalisten.no . Jeg har også skrevet om de juridiske truslene mot Manning og Assange her ogher.

Denne omtalen av amerikansk spionasjelovgivning er ufullstendig. Jeg savner i begge betydninger juridisk kompetanse og det mangler trolig også politiske og historiske aspekter leserne kanskje kan bidra med. Hovedkilder for artikkelen erWikipedia og The Readers Companion to American History, redigert av Eric Foner og John A. Garraty.)

Spionlover, Manning og Assange

hogrim — Tue, 27 Dec 2011 13:57:21 +0000

Gjør et forsøk på å gjenopplive bloggen og ber om hjelp til å belyse juridiske og politiske sider ved rettsforfølgelsen av Bradley Manning og den hemmelige storjuryens drøfting av tiltale Julian Assange.

Jeg skrev første gang en leder om dette for et år siden, med spørsmålet:

Har vi for få hemmeligheter i verden? Hvis ikke, bør medier som lar oss se bak lukkede dører, straffes?

Vendte tilbake til saken i årets siste utgave av Journalisten med kommentaren Unnlatelsessynder.

Nå har jeg akkurat skrevet en kommentar om den amerikanske Spionloven av 1917 og dens historiske konsekvenser for ytrings- og trykkefriheten. Regner med å publisere den imorgen.

Dette er komplisert stoff, og jeg merker savnet av juridisk innsikt. Men var sporadisk borti lignende spørsmål under seks år i USA og gjennom lesning ellers.

Hvis noen har greie på drøftinger av jussen rundt en mulig Assange-tiltale, mulighetene for utvisning til USA fra Storbritannia, Sverige eller andre land senere, er jeg mer enn interessert. Leter selvsagt også videre selv.

Godt nyttår, alle!

Fortidens synder?

hogrim — Wed, 03 Aug 2011 18:43:37 +0000

Jeg forsøkte å lete opp gamle bloggposter og tilhørende debatter fra midten av forrige tiår, da jeg var tidilag og ivrig blogger på Dagbladet.no.
Postene har vært utilgjengelige, men nå har Dbs suverene utvikler Tor Kristian Flage åpnet databasen igjen. Takk, Flage!
Dermed ser det ut til at alt er tilgjengelig, stort som svært smått. Det har kanpt interesse for andre, og jeg rekker ikke lese gjennom særlig mange av debattene nå.
Men fint det finnes.

http://www.dagbladet.no/weblogg/blog.php/hogrim

Dagbladet gikk for langt

hogrim — Fri, 22 Jul 2011 11:47:27 +0000

Spor av sofienbergbark i avisas oppslag om voldtekt ved Stortinget

(opprinnelig som kommentar på Journalisten.no)

Rundt klokka 2.30 natt til søndag observerte Stortingets sikkerhetsvakter via sine overvåkingskameraer at to personer hadde sex på Løvebakken, rett utenfor nasjonalforsamlingen.

Tirsdag resulterte hendelsen i oppslag over hele forsiden og tre helsider inne i Dagbladet. Der heter det:

“Mens sikkerhetsvakter fulgte med på kamera, voldtok en asylsøker (15) en kvinne på stortingstrappa. Sikkerhetsfolkene brøt ikke inn.”

Det var nok mange som satte kaffen i halsen da de hørte nyheten. Flere enn jeg forsto Dagbladets budskap som at vaktene ga blanke i det opplagte overgrepet. Samtidig etterlot avisa meg med en følelse av at man hadde underslått en rekke nyanser i beskrivelsen, nettopp for at terrenget skulle stemme med kartet.

Det er etterpå blitt klart at en sentral forutsetning for å fordømme sikkerhetsvaktene og tilfeldig forbipasserende, som Dagbladet forteller smilte og lo, kanskje ikke var til stede:

Det var ikke åpenbart for andre at kvinnen ble voldtatt.

Politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby opplyser at siktelsen er opprettholdt etter avhør av gutten og nøye gjennomsyn av videoopptakene. Der kan man etter hvert se på kvinnens ansiktsuttrykk og blikk at hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Men Kraby mener samtidig at det ikke var tydelig for unge mennesker på vei gjennom byen i sen festrus, og trolig heller ikke for vaktene på Stortinget. I alle fall ikke fra første øyeblikk.

Det hører også med i bildet at kvinnen hadde sex med en annen mann bare noen minutter før den antatte voldtekten. Kraby sier til Journalisten at den kontakten framstår som helt frivillig. Igjen bygger han på videoopptaket. Han antar at denne hendelsen kan ha påvirket vaktenes første reaksjon da den andre kontakten fant sted.

Kvinnen har ikke meldt seg og siktelsen blir trolig henlagt.

Det alvorligste i denne saken er uten tvil at noen kan ha utnyttet en kvinne i raskt stigende rus og dermed begått voldtekt. Det får vi antakelig ikke fastslått sikkert.

Likevel har Dagbladet:

• Fastslått voldtekt, før tiltale og dom. Det skjer på nyhetsplass og i titler både på nett mandag 18. juli, i avisoppslaget dagen etter og 20. juli, mens lederen onsdag er langt mer moderat. Siktede benekter for øvrig seksuell kontakt.

• Fortalt at forbipasserende ga blanke i et overgrep.

• Gitt tydelig inntrykk av at sikkerhetsvaktene var for likegyldige, feige eller regelbundne til å gripe inn.

Dagbladet ba Stortingets sikkerhetssjef Gerrit Løberg om et møte mandag, men fikk avslag. Avisa gjengir ham slik:

– Nei. Vi har mye å gjøre i dag. Men jeg forstår at dere vil slå dette stort opp, og at det er agurktid.

Det framstår som både flåset og arrogant av Løberg, og det siste er dumt sagt. Men det hører med til historien at han snakket med avisa på telefon flere ganger, og at 18. juli var dagen da palestinernes president Mahmoud Abbas besøkte Stortinget.

Politiadvokat Kraby var underveis klar over hvordan Dagbladet ville vinkle saken. Han sier han fortalte dem at de gikk for langt og tok feil i flere enkeltheter, men fikk til svar at fremstillingen ble nyansert underveis i artiklene.

Hvis dette stemmer, har Dagbladet kanskje underslått sentral informasjon. Slik formulerer Kraby seg overfor Journalisten:

– Det var ingen klassisk voldtekt. Vi måtte se på videoen mange ganger. Det kan se helt frivillig ut for forbipasserende, også for dem som ser kamerabildene og ikke er trenet i å avdekke seksuelle overgrep mot personer som ikke har kontroll.

Det er ifølge politiadvokaten heller intet grunnlag for avisas beskrivelse av overgrepet som “grov sex”.

Mens det vaktene oppfattet som et samleie nummer to pågikk, ante de likevel at noe kunne være galt fordi kvinnen brått virket svært ustø. De kontaktet politiet og rykket så ifølge Løberg ut.

Både kvinnen og gjerningsmannen var da allerede borte. Men i løpet av en halv time var siktede og en annen yngre mann tilbake i området. Stortingsvaktene bisto politiet med å identifisere 15-åringen, som ble pågrepet.

Løberg sier han fortalte Dagbladet om vaktenes utrykning. Opplysningen er ikke med i oppslaget.

Når fasit delvis foreligger, kan man kanskje bebreide dem at de ikke reagerte raskere. Det har Dagbladet selvsagt all rett til å mene. Jeg har også bare fått Krabys og Løbergs framstilling av samtalene med avisa. Dagbladet har ikke ønsket å gi detaljopplysninger om sin research.

For meg ser det fortsatt ut som man har feid motforestillinger til side og unnlatt å viderebringe informasjon som kunne tale til fordel for vaktene eller bermen på gata. Fortellingen passet Dagbladets fordommer. Ikke ulikt Sofienbergparken.

Forfattermøte

hogrim — Thu, 21 Jul 2011 09:49:23 +0000

Vi møter den myteomspunne forfatteren dagen før dagen før bursdagen hans, som skal feires med stortingspresidenten og kulturministeren som hedersgjester. Det vil si, vi møter ham ikke. Dankert Solstrand har nemlig ikke forlatt leiligheten på Briskeby i Oslo de siste tre ukene, så vi oppsøker ham der.
En vissen lavendelplante drysser sine siste rester over salongbordet, omkranset av høye bokstabler. Solstrand ser også litt tørkerammet ut, men smiler likevel vennlig til journalist og fotograf.
- Det sies du ikke har vært ute av leiligheten på flere uker?
- Ja, det vil si, hvor lenge er det nå igjen, jo, det er tre, tre må det være.
- Hva holder deg så lenge innendørs?
- Jo, altså, jeg skulle jo ut, altså. Men jeg fikk ikke på meg skoene. Tåneglene er blitt for lange. Så jeg lette etter noe å forkorte dem med, eller heter det justere? Men så slo det meg, den tingen, neglesaksen altså, er i Berlin.

En mann med klassemarkørene prentet inn i kroppen. Og romanfolket i Klassekampen.

hogrim — Sat, 26 Mar 2011 22:10:39 +0000

En bekjent som kaller seg Anonym, men insisterer på at det virkelige navnet er Anne, har sendt meg sine dagboksnotater fra imorges:

“Startet helgen med Klassekampens lyriske leder “Langsomt renner tidens flod, langsomt”. Det gjør godt å innlede en lørdag med hvilepuls.

Den drives dessverre flere taktslag opp i møte med en brutal virkelighet på reportasjeplass. Der flerrer en av bladets yngre medarbeidere skjell fra mine øyne med avsløringer av hvordan konkurransesamfunnet de siste årene har revet over romfolkets røtter.

Under tittelinngangen “Bor ustabilt” skildrer artikkelen gruppens omskiftelige boforhold. Det framgår at regjeringen i et blindt anfall av virketrang i 2009 bestemte seg for å kartlegge nettopp disse. Nå har man måttet skrinlegge undersøkelsen, siden møter med representanter for romfolket har klargjort at den ikke ville være etisk forsvarlig.

Stortingsrepresentant Hilde Magnusson (hvem?) kan likevel fastslå: “Romfolket har klart og tydelig uttrykt at de ønsker bedre tilgang til boligmarkedet på grunn av at stadig flere bor stabilt(?) i Norge.”

Hun har løsningen klar:
“Det er et problem at de ikke får boliglån, da det som kjent er vanskelig å få dette i ordinære banker dersom man har inkassokrav over seg. Derfor er Husbanken en god mulighet.”

Forskningsleder Ada Engebrigtsen ved Oppvekstinstituttet Nova sier hun har sympati for (?) at kartleggingen ble avblåst:
“Det er merkelig at de i det hele tatt påbegynte dette prosjektet.”

Her må jeg ta en pause i lesningen mens hjertet mitt blør fra seg. Det er bare såvidt jeg får med meg at i tillegg til de 700 stabile i den norske rombefolkningen, finnes det også tilreisende fra gruppen Klassekampen har valgt å omtale som “romanfolket“. De er ikke innflyttere fra avisens Bokmagasin, men kommer (tvert imot) fra Romania. I en tilleggsreportasje, “undersak” på “fag”språket, forteller en ildsjel om Kafe Møtestedet som er etablert nettopp for disse. Her koster middag 12 kroner og et rundstykke bare tre. Vurderer sterkt å stikke innom, særlig fordi initiativtakeren kan fortelle at hun er særlig opptatt av det estetiske ved kafedriften.

“Hvorfor tror du de omreisende romenerne er så forhatt”, spør journalisten. Der gikk det i ball for meg igjen. Er “romenerne” en annen gruppe, et nyord for romfolk fra Romania, eller en simpel stavefeil? Forventer oppklaring neste lørdag.

Det nevnte Bokmagasinet makter heldigvis å rive meg ut av tungsinnet med en munter fortelling fra havna i Malmø, der bladet intervjuer arbeiderdikteren Kristian Lundberg:

“Han er oppvokst i den mye omtalte forstaden Rosengård med en syk og aleneforsørgende mor. Han har ingen formell utdanning, og han har levd som husokkupant med et utstrakt (betyr det at man får helgefyllekulene til å møtes?) alkoholforbruk. Til tross for dette ble han likevel poet og litteraturkritiker.”
Skulle du ha sett.

I “Yarden” (bok) omtaler han Sentralbanestasjonen som “en av de få bygningene i Malmø jeg virkelig elsker; da jeg var yngre, gikk jeg ofte dit, satt i ventehallen på en av benkene og så mennesker komme og gå.” Bokmagasinet river oss fort ut av den gode stemningen med enda et sitat fra romanen:
“Selv ble jeg igjen. Jeg kom meg ingen steder.”

Denne boka er allerede prentet i min hukommelse som en must read. Og forfatteren som urtype i Jack Londons fotspor:
“Han er kraftig, håndtrykket er fast og armene er prydet med tatoveringer. Han er en mann som har klassemarkørene skrevet inn i kroppen.”

Ektere blir det ikke.”

Pondering the plumbing

hogrim — Fri, 11 Feb 2011 14:25:50 +0000

I awoke in my hotel room after a weird dream at 4.01 in the morning and visited the bathroom. Which, I noticed for the second time, had a faint smell of sewage. Strange, as it seemed nice and clean.
This kept me awake for some minutes wondering what might cause the odor. A water lock cannot not work. I heard myself arguing myself. Unless, of course, there is another pipe going through the main pipe, this second returning smelly vapors from beneath.
Enough to keep a guy awake, just pondering the issues.
I don’t consider my sense of smell very sophisticated. But there I was, in bed in Bergen, with a woman’s nose on a man’s head. A queasy amateur plumber. No, I’m not gay.

The Daily mot The New York Times, iPad battle of the titans.

hogrim — Sat, 05 Feb 2011 10:18:49 +0000

Notert under tredje gangs lesing av Rupert Murdochs storsatsing The Daily, en slags testrunde i selve appen. Og en avstikker til en vektig konkurrent.

Skjønner ikke distribusjonen deres. Den er push, det vil si at oppdateringer sendes til min app automatisk. Men det virker som om disse kommer i hytt og pine, enten det er 24 timer eller 24 minutter siden sist jeg leste ipadavisa.

Når den ankommer, forteller ingen markeringer hva som er nytt. Jeg skulle likt å vite om artikler er rettet, nyheter oppdatert eller helt nytt innhold lagt til.

Fikk akkurat en ny leveranse og ville starte lesingen. Men siden oppslaget ikke reagerte på min fingerspissufølsomhet, tappet jeg et par ganger. Og dermed var vi sannelig i gang igjen:
“A new issue is being delivered”!
Og et nytt minutt i dass. Kan feilen være på mitt nettverk?

Orienteringen er original. Som med de aller fleste apper, flipperspill selvsagt unntatt, åpner jeg The Daily horisontalt. Skjermen forteller at vending til høykant gir andre opplevelser. Åpningssiden fra Kairo blir eksempelvis et lekkert 360-gradersbilde i vertikal visning. Stilig.

Murdochs nye baby har en karusell som inngang til sakene. Jeg blir litt svimmel av dette grepet, men ser at mange liker det. Da må jeg anta at de har fått tak i en bedre app enn meg, for her er teksten i karusellens henvisninger fullstendig gjengrodde og uleselige. Forstår overhode ikke at dette kan være vel anvendte 180 millioner dollar. Grumset opptrer forøvrig i begge orienteringer, som det vel snart skal hete.

Karusellen er altså ubrukelig, så man går til den vanlige innholdsoversikten. Tror jeg ville foretrukket den uansett. Den er skarp som Øyo og har 10 oppføringer.
Innholdsiden presenterer i virkeligheten ikke alle sakene, men redaksjonens Top Stories. Fredag var det disse:

News: They’re bloodied but unbowed. Om opprøret i Egypt
News: Two hearts beat as one. Om hjertesynkronisering og kjærlighet
News: Mild jolts good for the brain
Opinion: Going nowhere fast under Obama plan. Om jernbane i USA
Apps&Games: Angry Birds
Sports: Steelers. Om Superbowl
Flash: Kim Kardashian (Flash er kjendisseksjonen.)
Opinion: The down-and-dirty election of 1828. Og paralleller til dagens politikk
Arts&Life: Portman lacks bite as belle of the brawl
Sports: LeBron finds Magic in win over Orlando. Basket

Sport er etter min mening The Dailys aller kuleste seksjon. Men man må nok være ganske interessert i amerikansk idrett for å ha glede av den daglig.

En opptelling via karusellen som snurret litt ujevnt under mine fingre, gir denne fasiten:
71 artikkelforsider redaksjonelt innhold og 13 sider annonser i fredagens avis. (Alle annonser er selvsagt helskjermer, slik iPad inviterer kraftig til. Det er godt nytt for utgivere.)

Oppslagene (de 71) er på alt fra en til 3 skjermbilder.
På høykant har avisa 104 redaksjonelle sider.

Manøvreringen er uvant. Det kan jo skyldes at The Daily har funnet opp dynamitten, mens de andre tavlebladene bare behersker krutt.

Etter tre dagers lesing er jeg fortsatt usikker på når man skal vandre langsetter og når man skal stå i bakken. Noen artikler fortsetter nedover i høykantformat, det er merket. Noen slutter første skjerm, andre har mer, merket med blå pil. Alle avsluttes med liten firkant. Det siste tror jeg blir standard, men jeg tviler litt på at resten blir gjengs.

Det er i det hele et tankekors at tavleaviser er litt vanskelige å lese. Jeg har bladd i aviser på mange språk, men sjelden vært usikker på hvordan man går fram. iPadpublikasjonene er lekrere, men mye mindre intuitive enn en standard nettavis. Noen artikler er man tvunget til å snu på høykant for å få lest. iPad er for stor til at man vil vende den i eninga, enten man ligger i sofaen eller har den på et flysetebord. Kan det skape en terskel som reduserer gjennomslaget? Eller lærer vi e-bruk så raskt at dette blir et mye mindre problem enn de ubegripelige menyene og funksjonsknappene på forrige generasjon mobiltelefoner?

Der var jeg ute to minutter for å notere siste betraktning. Og ganske riktig:
A new issue is being delivered.
Halvannet minutt.

Multitasker forresten The Daily som den skal? Jeg opplever ofte å forlate appen med etter hvert godt innarbeidede dobbelklikk på paddegropa, men når jeg vender tilbake og håper å fortsette på den interessante artikkelen om parallellen mellom Suhartos og Mubaraks regimer og sluttspill, kommer jeg i stedet til rundkjøringen igjen. Karusellen, altså.
Og gjerne på et helt tilfeldig stoppested.

The Daily har fornuftig og fortjensfullt integrert delingsfunksjonalitet i alt innhold. du kan sende lenke til Twitter, Facebook eller direkte via epost. Først trodde jeg FB-løsningen var noe skrot som tvang meg til å publisere spam fra avisa, i stedet for din selvskrevne anbefaling pluss lenken. Men standardmeldingen lar seg viske ut.

Twitterforbindelsen frøs da jeg prøvde den, kanskje fordi en litt ustabil router var nede et kort øyeblikk. Dermed låste hele appen seg! Fant ingen utvei til å klappe sammen twitterruta eller restarte The Daily. Måtte boote iPaden, da løste det seg. Fikk av gårde en tweet, men vel framme manglet den jo lenken. Ikke intuitivt for en vanetvitrer.

The Daily har imidlertid fikset debatt på tavleutgave, storveis!

OK, dette var førsteinntrykk nedtegnet underveis. Mye av det uvante blir sikkert enklere med litt trening. Men her er vi ved et dilemma som kanskje også rommer et markedsgrep: Hvis hvert tavleblad skulle oppfinne sin egen manøvrering, ville nesten alle tape på det. Men de som er teknologisk dyktige og samtidig store nok til å etablere en standard, kan ha en gevinst av egen oppfinnsomhet. Når The Daily skroter karusellen eller forbedrer den kraftig, er de kanskje i førersetet i det amerikanske markedet.

Avisa fortalte i sin åpningserklæring at den i Murdochs ånd skal være politisk bred, men med en kritisk holdning til “big government”. Det er vanskelig å se noen sterk politisk tendens i de første utgavene. Sånn ligner The Daily, slik flere har påpekt, ikke så lite på USA Today. Kortfattet, veldreid og litt holdningsløs.

New York Times er med andre ord et naturlig alternativ for den som ønsker daglige nyheter med mer analyse i bunn.

Deres iPadutgave er mye mer tradisjonell avis, og derfor kanskje enklere å bruke de første gangene. Den utnytter ikke alle mulighetene en trykkskjerm gir. Men det er jo ikke sikkert at man skal det?

Bildene fra Tahrir-plassen i Kairo, som slår godt i The Daily, er enda flottere hos konkurrenten. Stillbilder er jo foreløpig noe av det lekreste iPad leverer, så her kan man utmerke seg eller virke middels.

Men pussig nok er The Daily, trass de store ulikhetene i design, mye mer som en avis enn New York Times. Den siste inneholder mange hundre skjermbilder. Men du kan overhode ikke bla i den, bortsett fra korte etapper innenfor enkelte seksjoner. Tittel og ingress er inngang til sakene, og du må hele tiden tilbake til seksjonsoversikten for å komme videre. NYT mangler tilmed innholdsknappen (“content”) som er blitt standard nederst skjermen i en rekke apper.

Der har storavisa en titteloversikt for akkurat den seksjonen du befinner deg innenfor. Den viser at Top News rommer 15 artikler, Opinion 23, World har 40 enkeltsaker. En fiks detalj er at de du har lest, vises i grått.

Seksjonen U.S. består av 30 saker, Politics har også 30, New York med omegn 27, Business Day 17, Technology 21, Science har 41 enkeltsaker. Men se, der dukket den samme artikkelen om science fairs opp for minst tredje gang. Den, og en del andre, er faktisk oppført i flere seksjoner. Det er en nyskapning fra papiravisa, der man knapt ville funnet på slik gjentrykk.

En bekreftelse på at ingen har tenkt seg at du vil bla gjennom hele New York Times. Forstandig nok, siden vi allerede er oppe i 244 artikler, de fleste antakelig på lengde med en side i Aftenposten eller mer.

Fortsatt gjenstår seksjonene Health, Sports, Arts, Books, Movies, Theatre, Fashion and Style, T Magazine, Dining and Wine, Home and Garden, Weddings/Celebrations, Travel, Magazine, Real Estate, Automobiles, Obituaries og Week in Review.

Det er nå jeg innser at jeg leser en søndagsutgave utgitt natt til lørdag norsk tid. De ni første seksjonene rommet altså 244 saker. Jeg våger ikke tenke på hvor mange som har fått plass i de siste 17.

Dette er jo ikke en avis i vanlig forstand. Det er en maktdemonstrasjon.
Hvis jeg skal ha noen mulighet til å utnytte New York Times’ store ressurser, trenger jeg verktøy som ikke er funnet opp ennå. Det må bli en personalisert utgave med mulighet til å tagge saker og temaer for oppfølgere, en fiks som skjuler gjentakelser fra artiklene jeg leste for noen dager siden, en smartfunksjon som ser hva jeg leser og hvor lenge og gir meg en kvikkmeny til lignende saker, men sjalter ut eller legger nederst tipsområder jeg ikke tenner ofte på.

Så mye skreddersøm er kanskje ikke lønnsomt for en enkelt publikasjon, verken for meg eller dem. Siden jeg tilhører det mindretallet som leser mange aviser og blader, ville jeg antakelig vært tjent med programvare eller en overapp som gjorde dette mulig på tvers av mastehodene. Langt flere er antakelig interessert i en ryddig oversikt over stort og smått i verden. For dem kan The Daily, og VG+, vise seg å være løsningen.

Se, der tok jeg visst karusellen helt rundt!

Egypt: Dette lurer jeg på

hogrim — Fri, 04 Feb 2011 13:52:39 +0000

Informasjonen fra opprøret i Egypt er både overveldende og forvirrende. Her er noen av spørsmålene jeg savner grundigere svar på, kanskje du kan hjelpe:

1. Er Egypt en politistat (som Tunis var),
et militærdiktatur (som Bernard Henri Levy hevder i Aftenposten i dag),
et partidiktatur for NDP (som Kina)
et Mubarak-diktatur
eller noe annet?

2. Hva er Mubaraks målsetting.
Vinne tid for å få med seg milliardene han har stjålet?
Sikre at de han representerer (se over) beholder makten?
Slå ned oppstanden og beholde makten?

3. Har M fortsatt muligheter til å vinne?
Hvor stor støtte har han?
Hvis hæren står bak ham, kan regimet ta en Tienanmen?

4. Hvordan er holdningene til regimet/radikale endringer/små endringer/demokrati/teokrati i overklassen/middelklassen/underklassen/blant ungdommen?

5. Hvor sammensveiset er muslimbrødrene og hva er deres optimale målsetting? Hvilken taktikk følger de nå?

Nyheter som brukskunst

hogrim — Mon, 24 Jan 2011 20:52:21 +0000

Et årsgammelt innlegg krysset min vei:

http://andrewspittle.net/2010/02/22/news-as-software/

Spittle spør om det er på tide å bryte opp det gamle mønsteret der nyheter bare er konsumvare.
Forslagene er ikke så veldig konkrete, men la oss leke litt: En annen måte å bruke nyheter/medienettsteder?
1. Abonnere på flere nyheter i forlengelse av saken du har lest
2. Oppdateringene skal ikke gjenta forgjengersaken
3. Det du leser, arkiveres
4. Det som arkiveres, flettes med annet du har lest om samme emne. Kronologisk etter lesning eller utgivelse?
5. Andre ressurser koples til, kart, bøker du har lest etc
6. Dette kan du dele med utvalgte venner, som musikklister i Spotify. De kan returnere forslag om bøker, artikler, filmer etc.