Venstres Abid Raja i ferd med å finne formen

Jeg synes Abid Raja fra Venstre kom overlegent best fra det da han, Jonas Gahr Støre og Frps Per-Willy Amundsen diskuterte innvandring, asylsøkere og integrering i moskeen Islamic Cultural Center i Oslo i kveld.

Raja er ofte litt vill og kan virke som han skifter angrepsmål mange ganger i timen. Det er for eksempel ikke alltid like overbevisende når han stiller tydelige krav til innvandrere, for i neste sekund å hudflette Ap for å stille krav til innvandrere.

Men han var helt overlegen i moskeen. Nå begynner visst selve debatteknikken å sitte, samtidig som Raja er personlig, litt varm, tydelig og på hugget.

Her er mine spontane inntrykk, slik jeg meldte dem på Twitter (starter nederst):

Jeg syns NRK er kommet voldsomt godt i gang med valgkampdekningen. Minus velgerpanelet?
5 minutes ago from twhirl

Skala 1-6: Raja 5, Støre 2, Amundsen 1
8 minutes ago from twhirl

Anbefaler Åse Brandvolds store artikkel i Klassekampen sist lørdag om pakistanernes historie i Norge
10 minutes ago from twhirl

Frps Amundsen faller helt av lasset. Det er litt fint
12 minutes ago from twhirl

Raja: Derfor jeg har kastet meg inn i debatten. Progleder: Og nå skal vi kaste deg litt ut. Herlig!
14 minutes ago from twhirl

Veldig god debattleder fra NRK i moskeen
17 minutes ago from twhirl

Raja til Støre: Jeg er veldig glad i deg
19 minutes ago from twhirl

@oivindi sant, men tror Raja treffer flere av flest ved å svare med integrerings svikt, enn Støres prat om kommuner med tomme mottak
20 minutes ago from twhirl in reply to oivindi

Et nytt norsk vi der alle føler de er vi. Godt mål, dårlig formulert
24 minutes ago from twhirl

Raja feiler Støre av banen med svar på hva ved asylpolitikken han tror irriterer flest
27 minutes ago from twhirl

“Lukkede mottak som den endelige løsningen”. Subtil sjofelhet fra Støre, eller bare vilkårlig ordvalg?
29 minutes ago from twhirl

Raja virker ofte litt vill. Men hans åpningsinnlegg var solid debattkunst
31 minutes ago from twhirl

Norges første debatt uten sko. Bra tittel, db.no!
36 minutes ago from twhirl

Eine grausame salbe. Men veldig morsom.

Forfatter, filosof og bonde Tore Stubberud er smart og kunnskapsrik. Alle vil vel ikke like hans kritikk av kulturpolitikken til Frp/Ap/AKP i Aftenposten søndag. Det er en brutal kronikk som sikkert kan anklages for “brunskvetting” (Fosnes Hansen). Her er vel både elitisme og annet upassende.
Men jeg likte teksten godt og synes den er tankevekkende på sin måte. Klipper en av flere kraftsalver:

Dette gnålet om folkeligheten er bare nyeste versjon i en ubrutt linje fra Nasjonal Samlings trivselskultur, AKPs arbeiderdyrkelse, og Aps kulturforflating.

(Tror ikke saken er på nett. Aftenposten notorisk usøkbar, men ser ut som denne er holdt utenom eller fortsatt ligger til modning.)

Det må visst bli Venstre i år. Enig, DN?

Jeg har lest Dagens Næringslivs portrett av Venstres nestleder Ola Elvestuen. For en staut, flott og artig kar! Det er verken feil eller lyte på den mannen.

Jeg må beskjemmet tilstå at jeg bare såvidt hadde hørt om Elvestuen, enda jeg stemte på partiet hans i kommunevalget. Nå må jeg bestemme meg igjen, derfor passet det meg bra at lørdagsutgaven hadde portrettert nr. 2 på Venstres Oslo-liste etter Trine Skei Grande.

Over to teksttunge sider beskriver kollega Anders Gjestvik i DN en politiker det må være umulig å mislike. Jeg fikk faktisk ikke øye på et eneste feilsteg, ett tåpelig standpunkt gjennom karrieren, en eneste dum uttalelse. Portrettet er så positivt at Dagsavisen knapt ville våget være like velvillig overfor Helga Pedersen.

Jeg vet ikke om Elvestuen har feil som velgerne trenger å kjenne til. Men jeg blir litt svett av panegyrikk. Det blir ikke bedre å krydre den med scener som vel må være hentet fra intervjuobjektets fargerike selvbilde:

“Det striregnet denne morgenen i det gamle mayariket Tical i Guatemala. 27-åringen Ola Elvestuen satt alene på toppen av Jaguarpyramiden og stirret ut i regnet og prøvde å se fremtiden sin.”

Venstre er et interessant parti. I økonomisk politikk står det der mellom velferd og frihet hvor mange jeg kjenner er havnet. I den store debatten om opphavsrett i den digitale klemma, virker det som om Venstre (Skei Grande) tar utfordringene mer på alvor enn de fleste konkurrentene. Partiet er innvandringsliberalt, men opptatt av personlig ansvar.

DN-portrettet forteller også om interessante synspunkter på ytringsfriheten og den såkalte rasismeparagrafen, som Elvestuen mener bør avgrenses slik at vi bare forbyr direkte oppfordringer til diskriminering og hatefull atferd.

Artikkelen sveiper også innom heroin på statsresept og kollektivtrafikk, typiske Vesntre-saker. Men jeg synes det er rart at Elvestuen ikke må besvare et eneste kritisk spørsmål til egen politikk. Og måtte ta meg sammen for å lese videre etter dette:

“Etter reisene måtte studenten leve på de få kronene han tjente på strøjobber som bartender, selger, gartnerassistent eller bygningsarbeider. Inntekten rakk til havregrøt – kokt på vann. Hvis han skulle mesket seg med den luksuriøse varianten kokt på melk, ville han ikke hatt penger til å kjøpe International Herald Tribune, Die Zeit og andre livsnødvendige utenlandske aviser.” Hjelp.

Nettbetaling. Kan Murdochs oppskrift brukes i Norge?

Rupert Murdochs siste utspill for betaling for innhold på nett, fikk meg til å tenke på hvordan en slik plan vil slå ut i Norge. Nå forklarer riktignok ikke mediemogulen hvordan han skal gå fram, og egentlig forplikter han seg vel heller ikke til å stenge nettutgavene sine for gratislesere. Men tanken er uansett utbredt som mulig svar på alvorlige utfordringer.

Hvis “alle” norske nettaviser samtidig reiser en betalingsmur rundt innholdet sitt, hvordan vil det påvirke markedet?

1. Jeg tror de største, mest populære og mest respekterte vil dele det meste av trafikken. Dermed får de hovedmassen av inngangspengene og annonseinntektene.

Nisjemedier vil beholde ulik grad av trafikk. Den trafikkdelen som skyldes tilfeldige visitter via samarbeidspartnere (trafikkmaskiner), blir trolig mest redusert når det skal koste penger å åpne lenken.
Lokale nettaviser har muligheter ved å levere ultralokal info. Samtidig er få av de norske teknisk avanserte eller tett nok på nyhetene. Dermed kan de bli utkonkurrert av nasjonale nettmedier som også fanger lokalstoffet godt. VG Nett har et klart potensial her.

Nr 2-nettsteder i sammenfallende eller overlappende markeder, står i fare for å dø raskt og fullstendig bak bealingsmuren som skulle sikre dem livsretten.

Resultatet blir antakelig mindre mangfold og færre journalister, men kanskje bedre innhold i et sterkt redusert univers for norske nettnyheter fra etablerte aktører.

2. Gratis alternativer til dette brede prissamarbeidet (som jeg ikke vet om Konkurransetilsynet vil godkjenne) vil få betydelig armslag. Dermed kan det oppstå nye riks-, lokal- og nisjemedier på nett som baserer seg på annonseinntekter og frivillige donasjoner.

Jeg gjetter at disse vil spre seg over en skala fra svært seriøse til ekstremt løsaktige, slik avisene er i mange andre markeder enn det norske.

Brukerskapt innhold vil trolig bli viktig for å holde trykket oppe og kostnadene nede.

Siden dette vil være oppstartsbedrifter i et svakt arbeidsmarked, er det lite trolig at man vil etterligne lønns- og arbeidsavtaler fra de gamle medienes glansdager.

3. Et mulig alternativ til disse to konsekvensene, som altså begge kan redusere arbeidsmarkedet og lønnsnivået for journalistikk, iallfall på kort sikt, er å innkreve avgifter og fordele dem på nettmediene. Det har vært foreslått å gjøre dette via IP-selskapene, altså de som forbinder deg med nettet og tar betalt for det på den ene eller andre måten (Telenor, Get, Lyse osv.).

Begrunnelsen er at nettavisene og tilvarende innholdsprodusenter skaper mye av verdiene som gjør det meningsfullt å bruke tid på nettet (mens andre “snylter”), og at de derfor har krav på en kompensasjon. Det er vel delvis riktig, men likevel er det meste uklart (for meg):

Brorparten av nettrafikken går ikke til nyheter. Skal spillsitene og pornostedene også ha penger fra Telenor? MSN og Arbeiderpartiet.no?
Skal de suksessrike enkeltbloggerne og Nettby ha sin del av kaka?
Kan brukerne velge bort nettsteder de ikke vil det skal gå penger til, eller blir dette en ny skatt?

Jeg tror man rask burde konkludere med at denne tanken er død ved ankomst. Hvis den overhode lar seg realisere, vil det ta mange år og dermed ikke løse noen av utfordringene vi står overfor.

Selv tror jeg heller ikke betalingsmurer har den minste mulighet til å lykkes for andre enn et ørlite fåtall aktører.

Det er usannsynlig at mange nok vil registrere seg som abonnent på en nettavis som dels viderebruker andres nyheter, dels replikeres (og dels forbedres) en rekke steder så snart det publiserer.

Men når amerikanerne etter hvert får på beina gode systemer for ettklikks mikrobetaling som kan brukes av alle utgivere, og innfører lokkemidler for å kople seg på et slikt system, kan det kanskje skje noe. Inntil da gjelder det å konse på sunn drift, bærekraftig journalistikk og målbevisst ekspermintering med nye inntektskilder.

Alt var verre før. Er det galt også?

En gjenganger fra lobbyister og medier som Dagsavisen og Dagbladet, heri etterhvert opptatt Aftenposten og NTB, er regnskap over hvor lite vi nå må arbeide for å kjøpe en vare eller tjeneste.

Miljøorganisasjoner bruker disse regnestykkene til å vise at forbruket løper løpsk. Landbruket til å forklare at maten blir billigere for hvert år, og avisene til å fortelle at uansett hva bensinen eller bilen koster, er den egentlig veldig billig og forbrukerne (leserne deres) er i grunnen noen grådige sytekopper som ikke forstår tallenes tale.

Dagens bidrag i denne serien kommer fra NTB, via db.no.

Nå er ikke jeg noen samfunnsøkonom, for å si det svært mildt. Men er det ikke sånn at absolutt alt er billigere målt i medgått tid enn det en gang var, inklusive bøker, diamanter og øl?

Det er jo selve forutsetningen for velstandsøkningen, som jo materialiserer seg i forbruk, bolig og helse. Hvis du beklager at maten eller bensinen er tidsbilligere, burde du vel også beklage at bøkene og medisinen er det? Hvis ikke politikerne skal få innføre høye ekstraskatter på alt som er syndig og prisregulere alt forbruk.

Jeg tror tanken har vært tenkt og forsøkt, uten suksess.

Sjefen min er så flink. Og så fin.

Jeg har tenkt at journalistikk om medier per definisjon er den mest korrupte delen av faget. Da jeg imorges så Dagbladets omtale av sin egen redaktør, slo det meg først som en som illustrasjon, for ikke å si karikatur.

Men dette er jo ikke egentlig reklame, i motsetning til de uetiske (men PFU-godkjente) tekstreklamesakene for egne businessprosjekter og partnerskap i Dagbladet, VG, Aftenposten og overalt ellers.

Uansett tror jeg Martine Aurdals omtale av egen sjef i dagens avis kvalifiserer til en eller annen pris:

“Det finnes flere gode grunner til ikke å kåre landets mektigste homofile. For det første; Dagbladets sjefredaktør er en opplagt kandidat til seieren. Anne Aasheim leder en av landets største aviser, hun er avisas første kvinnelige redaktør, Nettstedet Gaysir har flere ganger kåret henne til landets mektigste lesbe, og hun har bak seg lederjobber i hele NRK-systemet. Derfor ba redaksjonen henne om å være juryleder. Sjefredaktøren bestemte selv at hun ikke vil være kandidat.”

Islamsk Råd sprer eder?

Frps innvandringspolitiske talsmann menner Islamsk Råd “sprer eder og galle” (sic), melder NTB/Dagbladet.no.

Når stavefeilen denne gang har fått plass i tittelen uten at teksten gir noen andre signaler, tror jeg at journalistene som har vært involvert, selv er usikre på hva uttrykket betyr og hvordan det skrives.

Nyhetsmeldingens kilde er Dagsavisen, som ikke har noen skyld i NTBs og Dagbladet.nos serieblunder.

Vi snakker her om edder, eller eiter, som mitt flyktige bekjentskap med norrøn mytologi tilsier at betyr ormegift. Mange journalister tror det handler om eder og står for noe i retning av besvergelser.

Hva tror de samme kollegene “galle” står for? Det er vel også en kjertelbasert gift, og burde gi et signal om det første leddet. Kanskje hopper de bare over det ukjente, slik vi ofte gjør?

Oppdatert: Db.no har rettet til edder. De oppdaget kanskje tabben selv. skjønt jeg tviler litt, siden nettavisas trykkfeil som regel blir stående. Et søk på mediearkivet Retriever antyder at varianten “eder og galle” er ganske utbredt. Den gir 185 treff, mens den riktige skrivemåten gjenfinnes 361 ganger i norske papiraviser. For Dagbladet er tallene 20 og 37.

Kina og Xinjiang, DN lar spørsmål udrøftet

Dagens Næringsliv hadde lørdag en interessant, større artikkel om de nasjonale spenningene i Xinjiang-provinsen og rollen den tidligere politiske fangen, nå utviste forretningskvinnen Rebiya Kadeer spiller. Svært lesverdig.

Når jeg likevel våger å antyde en kritikk av hvordan DN på et par områder drøfter forhold jeg har svært lite greie på, er det fordi jeg synes de minner om gjengangergrep i journalististikken det kan være nyttig å diskutere.

Morten Møst skriver at “mange uighurer tenker ikke på Xinjiang som en del av Kina i det hele tatt”. Dette refererer til ambisjonen om å løsrive (deler av) provinsen og etablere en selvstendig stat, Øst-Turkestan.

Hos meg etterlater opplysningen, som synes allment akseptert, et stort spørsmål: Står “mange uighurer” her for et antatt flertall, et lite mindretall eller en helt ukjent del av denne folkegruppen som nå antas å utgjøre litt under halve befolkningen?

Det er antakelig umulig å vite under det kinesiske partidiktaturet, som stort sett ikke tillater meningsmålinger. Men opplysningen kobles, både i DN og mange andre medier, til informasjon om Kinas anstrengelser for å øke den han-kinesiske befolkningsandelen i Xinjiang.

Ifølge DN har myndighetene “i de senere år…gjennomført et omfattende migrasjonsprogram det etniske han-kinesere har fått statsstøtte til å flytte til Xinjiang”. Her skulle jeg gjerne visst mer om den demografiske utviklingen tiår for tiår siden 1949, men den er kanskje heller ikke tilgjengelig.

Han-kineserne utgjorde ifølge DN ca 7 prosent i 1949 og er nå nesten like mange som uighurene. Hvis man aksepterer at provinsen ikke skulle vært en del av Kina, er det all grunn til å anta at partiledelsen har villet motvirke selvstendighetsstrevet med demografiske grep. Men hvis dette er en legitim del av Kina, er det vel ikke nødvendigvis galt å stimulere vekst som også endrer befolkningens sammensetting?

Problemet jeg har med denne typen artikler, er at de liksom lukker øynene for motforestillinger. Så når DN nevner at det på 1930- og 40-tallet ble gjort to forsøk på løsrivelse, får vi verken vite at Sovjet trakk i flere tråder eller om disse bestrebelsene hadde stor oppslutning.

Kultureliten mot Frp. Rått parti?

Andreas Hompland leverer et interessant forsvar for den såkalte kultureliten i Dagbladet søndag. Som vanlig også velskrevet.
(Opdatert: Homplands artikkel nå på nett, Baardsons etternavn rettet.)

Slik jeg leser Hompland, mener han Jon Hustad, Aslak Nore og Asle Toje er illojale mot den tankekraften de selv representerer, når de angriper kultureliten. Og bekreftelsen på at slike angrep må forkastes, finner Hompland i reaksjonære aktører som ble kulturvenner da de fikk medansvar for å gjødsle kunsten med offentlige midler; Se og Hørs tidligere redaktør Knut Haavik og Mandals tidligere ordfører Alf G. Møll.

Dagbladets faste kommentator påpeker at mens den kulturelle grenen av middelklassen forakter både de konvensjonelt folkelige og de kommersielle(?), vender folk flest sitt agg mot de kulturelle, ikke mot næringslivet.

Hvor underlig er egentlig det? Hvis man ser for seg to eliter der den ene har Bentein Baardson som lederskikelse og den andre har Kjell Inge Røkke, er det da så rart om den siste gis mest slakk av dem som kaller seg arbeidsfolk? Hvis mange borgere antar at den finansielle eliten skaper sin rikdom ved gode kommersielle ideer som også gir brukbare arbeidsplasser, mens den kulturelle eliten nettopp skor seg på å markere sin distanse til de kulturelt underbemidlede og dels er befolket av rene sjarlataner som stadig mer høyrøstet gjør “krav” på skattemidler, virker det ikke særlig oppsiktsvekkende.

Baardson, som altså er nyinnsatt leder av Kulturrådet, mener Siv Jensens kritikk av Giskes rådsutnevnelser tyder på kugalskap. Giske selv, venstrepopulisten med honningkrukken, besvarer kritikken av “venneutnevnelsene” (money can buy you love?) med at Frps leder nok ikke har beskjeftiget seg mye med kulturpolitikk. Det er i grunnen samme angrepsvinkel som Hompland velger; den lavkulturelle Jensen forakter det hun ikke forstår. Giskes svar vakte spontan begeistring på Twitter.

Nylsått rådsmedlem, forfatteren Erik Fosnes Hansen, skriver i Aftenposten at Jensen “skvetter sin spesielle valgkampsaft” på hans integritet. (Han finner bildet så vellykket at han gjentar det.)

Hansen vil “ha seg frabedt enhver ufin antydning” om sine motiver fra Jensens side. Mon vi her er ved sakens kjerne?

Grinebiter klager på journalister som ikke skriver “ham”

Det er en tapt sak. Likevel føler jeg at jeg kjemper den gode strid for å forlenge levetiden til pronomenet “ham” ved å skremme et ørlite antall yngre journalister til å tenke over om forskjellen de daglig og naturlig gjør på “hun” og “henne”, også kan vurderes på hankjønn.

Klokere hoder påpeker hver gang dette kommer på bane at jeg slik bare stiller meg i rekken med konservative språkpurister som klager på etterfølgerne. Min mistanke om at de monomant nominative ikke vet hva akkusativ innebærer, blir hyppig gjenstand for flir.

Dagens VG-sak om et rystende brutalt overfall på en hund (ikke ironisk), bestyrker likevel min følelse av å være et bedre (språk)menneske.

Siden artikkelen ikke er på nett, tillater jeg meg å sitere:

“Da jeg studerte brukte jeg å snike han med meg inn på Universitetet..”
“..løftet opp Rocky og kastet han ned bakken..”

Mange mener dette nå kan passere som faktisk språkbruk. Jeg tror man burde tenke slik: Hvis desken erstatter han med ham, blir ingen støtt. Noen blir tilmed glade over en avis som holder skansen. Mens grinebiterne straks griper til sin følelse av at bladet er skrevet av journalister med dårlig språksans, når “ham” forsvinner fra spaltene. En følelse som bestyrkes av dette avsnittet i samme artikkel:

“Den pensjonerte byggmesteren forteller at mens han sto nederst i parken løpte en mann fra benken ned mot han.”