Drittpakke

Er det sant det vi leser?
Journalisters yrkesetikk forplikter oss til å lete etter sannheten og aldri forfalske den. Men den krever ikke at vi etterprøver alle opplysninger kildene gir. Det ville vært umulig.
I tillegg er det upraktisk. Kilder som ikke umiddelbart blir trodd, vil lett kunne mislike pressen. Derfor reserveres boring i detaljopplysninger gjerne til saker av viktighet og kilder med makt, som finansfolk, politikere og andre som er vant til en viss mistro.
Slik bør det trolig være. Kjendiser kan eksempelvis fortelle ganske uimotsagt om sitt liv, sin trusebruk eller mangel på sådan, sine forelskelser og suksesser, gjerne timet til lansering av film eller plate, uten stor risiko for at pressen gjør annet enn å velge begeistret i de gode vinklene. Noen ganger kan det tilmed tenkes at pressefolk foreslår en vinkel som er litt på kanten av virkeligheten.
Det er urimelig å anta at denne muligheten aldri frister noen til å dikte litt. Siden det er til en slags gjensidig fordel for artisten og journalisten, er risikoen liten. Om man tror det er mange eller få som pynter på virkeligheten, avhenger vel av hvilken tiltro man har til menneskeslekten.
Jeg griper meg ofte i å tenke at slike fortellinger er pr-stunt. Og blir like ofte imøtegått av gode venner som synes jeg er altfor mistroisk og konspiratorisk. De har trolig rett.
Hadde jeg hørt på dem, ville jeg ikke ha ringt forfatteren Ingar Sletten Kolloen i dag. Han har skrevet viktige biografier over blant andre Knut Hamsun og Tor Jonsson.
Lørdag ble Kolloen intervjuet av Dagens Næringslivs Marte Spurkeland, i en artikkel om norsk krigshistorie og vår manglende vilje til forsoning. Der forteller forfatteren blant annet om den den uforsonlige holdningen til krigen han selv fikk kjenne på kroppen som redaktør av Lillehammmer-avisa Dagningen på 90-tallet. Kolloen skrev ledere om at det var på tide å forsone seg med dem som sto på feil siden under krigen. Hatbrevene strømte inn:

– En gammel mann gikk så langt som til at han dreit nedi konvolutten og sendte meg en skikkelig rank. Dette fortjener du, sto det i brevet som var vedlagt.

Jeg lurte på om denne fortellingen skal tas bokstavelig og ville stille Kolloen, som jeg såvidt kjenner, noen spørsmål om detaljene. Han benektet at fortellingen er diktning. Avføringen kom i en brun papirkonvolutt og brevet som lå sammen med den, var leselig. Postverket hadde tilsynelatende distribuert det hele til Dagningens kontor i Lillehammer sentrum. At mannen var gammel, visste Kolloen fordi brevet var undertegnet og avsenderen, som ikke spilte noen spesiell rolle under krigen, var en kranglefant som ofte henvendte seg på litt spesiell måte.

Der står saken. Kolloen ble sur av mine spørsmål og ville ”ikke la seg avhøre”. Det skjønner jeg. Enten historien er sann eller oppdiktet, måtte min henvendelse virke besynderlig eller ubehagelig.
Jeg velger å anta at Kolloens framstilling er presis og at min mistanke var ubegrunnet. Når drittstuntet lot seg gjennomføre, gjetter jeg at avsenderen lot avføringen tørke mens sinnet besto til han var klar for postlegging, eventuelt at han hadde et lager tørkede ”ranker” i beredskap.

Men det fikk jeg altså ikke spurt Kolloen om.

Legg igjen en kommentar

Filed under kolloen quisling drittpakke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s