Avisenes framtid

Jeff Jarvis (Buzzmachine) er kanskje en fantast. Men hans siste analyse av nett og papir, er uansett svært interessant lesning.
Her hevder Jarvis at nyhetsorganisasjonene må krympe mens de blir bedre, men at fortjenesten deres samtidig har potensial for vekst. Han advarer mot gammelmodellen der målet var å levere alt til leserne, enten det dreier seg om utenriksanalyse, golfråd eller musikkanmeldelser, og viser til nisjenes overlegenhet på sine felt.
Jeg forsøkte å drøfte nettopp dette i en bloggpost for noen uker siden.
Kampanje bringer ellers en ganske interessant drøfting av Dagbladets strategi gjennom intervjuer med fire mediesynsere i dag. Den kan med fordel leses i lys av Jarvis’ spådommer.

Deskens død

Er det lenger bruk for deskens og redigerernes kunnskaper og ferdigheter? Mecoms David Montgomery har sagt at deres tid er ute.
Nå forklarer Guardian hvorfor de fikse titlene mislikes av flermediale eiere og redaktører; de funker ikke på søk.
Dette gjelder i mindre grad i Norge, siden foreløpig ganske lite av trafikken kommer utenfra via søk, det meste skjer fra nettavisenes forsider. (Googles søkealgoritme skal dessuten legge mindre vekt på tittelen, så jeg er usikker på om britenes argument holder helt.)
VG Nett og Db.no har uansett lenge arbeidet med å utvikle presentasjonsformer som avviker fra papiravisens. Innholdsrike titler fungerer bedre enn ordspill og lange ingresser er bare støy på nettet.

Lærdommer av skolemassakren (leder i Journalisten)

Sko­le­mas­sak­ren i Fin­land på­kal­te straks me­die­kri­tikk. You­Tube fjer­net raskt Pek­ka-Eric Auvinens så­kal­te tes­ta­men­te og and­re videoposter. Der had­de 18-åringen fram­ført sitt anti-hu­ma­nis­tis­ke bud­skap. Nor­ske nett­avi­ser fikk kri­tikk for å vi­de­re­brin­ge vi­deo­ene, og man­ge an­tar at hele dek­nin­gen gir en smit­te­ef­fekt.

Ran­di Ro­sen­qvist, le­der av Jus­tis­de­par­te­men­tets retts­me­di­sin­ske kom­mi­sjon, sier til VG at hun fryk­tet en ny sko­le­mas­sak­re, og at «det er pri­sen for den vold­som­me dek­nin­gen av sli­ke hen­del­ser». I et nett­mø­te på Dag­bla­det sier hun seg enig i at me­di­ene bør slut­te å vise bil­der av mas­se­draps­menn og spe­ku­le­re i år­sa­ker.

Re­ak­sjo­nen er ri­me­lig, men tro­lig mal­plas­sert.

Et­ter sko­le­dra­pe­ne i USA på 90-tal­let, valg­te noen avi­ser å flyt­te om­ta­len fra for­si­de­ne til inn­si­den og dem­pe bil­de­bru­ken, for å mot­vir­ke dø­de­lig her­ming. Hvis drap kan smit­te via me­die­om­ta­le, er det­te en om­tan­ke verdt å dis­ku­te­re. Spe­si­elt hvis det kan un­der­byg­ges at for­vent­nin­gen om mas­se­dek­ning i krigs­mun­dur er blant mo­ti­ve­ne som får unge men­nes­ker til å be­slut­te seg for drap og selv­mord.

Det er nes­ten umu­lig å et­ter­prø­ve den­ne an­ta­kel­sen. Nett­opp der­for er det også uhel­dig hvis løse hy­po­te­ser fø­rer til en­stem­mi­ge opp­fat­nin­ger av hvor­dan me­di­ene skal hånd­te­re sli­ke hen­del­ser.

De­bat­ten må også ta inn over seg for­de­le­ne ved å grans­ke sli­ke tra­ge­di­er nær­gå­en­de og åpen­hjer­tig i re­dak­tør­styr­te pub­li­ka­sjo­ner, i ste­det for at in­ter­es­sen og nys­gjer­rig­he­ten for­vi­ses til are­na­er uten re­dak­sjo­nel­le bi­drag.

Auvinens vi­deo­bud­skap gjør oss bed­re i stand til å dis­ku­te­re ugjer­nin­gen. Der­for kan det til og med ar­gu­men­te­res for at You­Tube bur­de be­holdt dem, slik noen ens­li­ge me­die­fors­ke­re gjør. Men sli­ke vur­de­rin­ger blir nes­ten umu­li­ge i kryss­pres­set mel­lom mo­ralsk pa­nikk og kom­mer­si­el­le hen­syn.

Der­med for­stum­mer sam­ta­len alt­for raskt. Nes­ten in­gen får med seg at Auvinens ni­hi­lis­me ikke bare had­de tra­di­sjo­nell høy­re­eks­trem bak­grunn, men til­sy­ne­la­ten­de også in­kor­po­rer­te anti-hu­ma­nis­me fra mil­jø­be­ve­gel­sens mest dommedagsprofetiske yt­ter­kant. Men­nes­ke­sy­net og sivilisasjonshatet vi kun­ne hatt godt av å snak­ke om, for­blir ube­lyst til nes­te terrorlignende mas­se­drap igjen på­kal­ler spe­ku­la­sjo­ner om da­ta­spill og nett­sam­funn som elen­dig­he­tens år­sak.

Journalister må avlæres

Beste kortversjon av deskmyter og journalisters fordommer om hva leserne ønsker, jeg har sett på lenge.
Robert Niles i Online Journalism Review river ugress med rot. Han tar for seg tre seiglivede myter:
– «Publikum tåler ikke lange saker». Tull, ungdommer leser 800 sider Harry Potter på en helg.
– «Detaljer kjeder leserne». Niles mener god sportsjournalistikk er full av fakta og at alle lesere ønsker detaljer. Overflatisk behandling er bare godt for reporter og desk.
– «Se opp for tall». Neida, all kvantifisering er en fordel, selv om mange pressefolk syns det er vrient.

Derfor mener Niles journalister må avlæres for å møte konkurransen om lesere på nett.

Velkommen til 2018

Avispapir forbudt i amerikanske storbyer etter miljøloven ble skjerpet i 2014. Stadig flere trykker avisa hjemme. Provisjonsmodellen faset ut av annonsesalget. Nettavisene får ikke lenger bruke nyhetskapsler til å målrette sin reklame.
Journalistikken lever i beste velgående, men det er enda vanskeligere å definere den. Men brukerjournalistikken er iallfall død.
Dette er blant mange morsomme spådommer i framtidsvisjonen Tilbakeblikk fra år 2018, presentert i Poynter Online. Den sto opprinnelig i NAA, og er skrevet av Howard Feinberg.

Har dere svarte dere også?

Sitatet er tillagt George Bush og gjengitt i en bok Dagbladet.no omtaler. Men det er høyst tvilsomt om Bush faktisk sa dette til Brasils president.

Norskinger

Christine Koht forteller i siste Amagasinet (ikke på nett) at hennes nyinnflyttede muslimske naboer bruker begrept «norskinger»:
«..etter at jeg dummet meg ut sånn på nabofronten, har jeg diskutert fordeler med muslimer med så mange muslimer jeg har kunnet. De sterke familiebåndene, sier de fleste, ansvaret for hverandre, fellesskapet. Dere norskinger er så private og ofte ensomme…»
Og senere:
«Siden de færreste av oss norskinger noen gang møter en ordentlig muslimsk drittsekk, er det mediene som sørger for skepsisen. Altså har de også ansvar for å skape balanse i tingene. Egentlig burde de jevnt og trutt trykke sånne punktvise faktabokser som de er så glad i, med tittelen «Fordeler med muslimer.»»
Kohts forslag er åpenbart velment, selv om jeg tviler på om det er klokt. Men jeg stoppet egentlig ved ordvalget norsking. Er det sant/vanlig at muslimer flest bruker dette om nordmenn? Jeg har nesten ikke hørt det, og bor tross alt i Oslo.
Et lite googlesøk tyder på at uttrykket er mest brukt av de som ligger kulturrelativismen nærmest. Jeg finner Antirasistisk senter, Thomas Hyland Eriksen, Fundamental.
Hvis Kohts naboer er så ufattelig høflige som hun skriver, snakker de da om norskinger av språklig avmektighet? Eller legger hun dem ord i munnen?
Jeg syns ordet er artig og har brukt det selv. Men det er jo nærmere svarting enn svart, nærmere pakkis enn pakistaner og ment litt nedsettende. Så hvorfor liker de urtolerante det så godt?