Norskinger

Christine Koht forteller i siste Amagasinet (ikke på nett) at hennes nyinnflyttede muslimske naboer bruker begrept «norskinger»:
«..etter at jeg dummet meg ut sånn på nabofronten, har jeg diskutert fordeler med muslimer med så mange muslimer jeg har kunnet. De sterke familiebåndene, sier de fleste, ansvaret for hverandre, fellesskapet. Dere norskinger er så private og ofte ensomme…»
Og senere:
«Siden de færreste av oss norskinger noen gang møter en ordentlig muslimsk drittsekk, er det mediene som sørger for skepsisen. Altså har de også ansvar for å skape balanse i tingene. Egentlig burde de jevnt og trutt trykke sånne punktvise faktabokser som de er så glad i, med tittelen «Fordeler med muslimer.»»

Kohts forslag er åpenbart velment, selv om jeg tviler på om det er klokt. Men jeg stoppet egentlig ved ordvalget norsking. Er det sant/vanlig at muslimer flest bruker dette om nordmenn? Jeg har nesten ikke hørt det, og bor tross alt i Oslo.
Et lite googlesøk tyder på at uttrykket er mest brukt av de som ligger kulturrelativismen nærmest. Jeg finner Antirasistisk senter, Thomas Hyland Eriksen, Fundamental.
Hvis Kohts naboer er så ufattelig høflige som hun skriver, snakker de da om norskinger av språklig avmektighet? Eller legger hun dem ord i munnen?
Jeg syns ordet er artig og har brukt det selv. Men det er jo nærmere svarting enn svart, nærmere pakkis enn pakistaner og ment litt nedsettende. Så hvorfor liker de urtolerante det så godt?

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s