Usannsynlig organtyveri i Kosovo/Albania

Dette er en kommentarartikkel jeg skrev i Journalisten 9.6. Jeg har interessert meg litt for temaet i mange år, utfra et skeptisk ståsted. Astrid Meland og jeg omtaler også de eldgamle vandrehistoriene om organtyveri og deres nye varianter i boka Negre har rytme (Kagge, 2007). Avsnittene om de teknisk-medisinske forutsetningene for vellykket organtransplantasjon er delvis hentet fra forarbeidet til denne boka. Et tema som drøftes litt der, men ikke er med her og selvsagt heller ikke i VGs artikkel, er de økonomiske sidene ved operasjonen.
Siden UCK jo ikke mistenkes for å ha stjålet organer og så gitt dem bort eller solgt med store tap, krever en sannsynliggjøring av påstandene også en slags teori om hvordan selve forretningen fungerte. Men heller ikke slikt har journalisten interessert seg for.

Organtyveri i Kosovo

Sterke påstander om at albanerne slaktet serbiske krigsfanger og solgte organene deres, vekker oppsikt. Men VG Helg tar lett på bevisene.
VG brakte i sitt helgemagasin en tre siders artikkel (Hans Chr. Hansson) om hvordan den albanske geriljastyrken UCK under krigen med Serbia fjernet organer fra serbiske krigsfanger og solgte dem til utlandet, før fangene til slutt ble drept.

Solid kilde

Historien er oppsiktsvekkende og har en prominent kilde; tidligere leder av FNs krigsforbryterdomstol i Haag, Carla del Ponte. Oppsiktsvekkende nok er dette også den eneste kilden.

del Ponte er en imponerende skikkelse og berømt mafiajeger. Hun har også akkurat skrevet en bok om sin jakt på Balkans krigsforbrytere. Det er der hun framsetter påstander om at UCK slaktet krigsfanger. Ifølge VGs gjengivelse ble operasjonene foretatt i landsbyen Burrel i Albania:

– Før kroppene rakk å bli kalde, var hjerter, levre og nyrer angivelig på vei ut til betalende kunder over hele verden.

Løse rykter?

del Ponte mistenker at 300 krigsfanger ble ofre for det groteske organtyveriet. Påstandene har vakt oppsikt i Beograd og Human Rights Watch slår alarm.

Jeg har ikke lest boka, som foreløpig bare foreligger på italiensk. Men omtalen etterlater så mange ubesvarte spørsmål, at det er mulig å mistenke at grunnlaget er løse rykter, og at det derfor ikke var mulig for krigsforbryterdomstolen å sikte noen. Historien kan, slik jeg leser den, like godt være usann.

VG Helg presenterer også motforestillinger, men langt bak i artikkelen. Den etablerer først et solid inntrykk av at dette må ha skjedd. Slik starter reportasjen (ikke på nett):

– Tirana/Beograd/Pristina/Burrel (VG): Uvitende om at de om (sic) få timer senere skulle dø, ble de ført inn i «det gule huset».

Ingen av dem ante at det var kodenavnet for operasjonsstuen.

Skjebnen var beseglet. «Pasientene» ble lagt i narkose – kirurgene sto klare med sine skalpeller.

Ubegripelig

Bortsett fra at det overhode ikke foreligger beviser, burde andre svakheter vel slått avisen i øynene. Den virker medisinsk og praktisk ubegripelig.

Etter det jeg kjenner til fra samtaler med kirurgisk ekspertise, kreves det et stort antall kvalifiserte leger og sykepleiere for å ta ut et organ som senere skal kunne brukes av et annet menneske. Operasjonen må foretas under helt sterile forhold.

Organene må transporteres videre snarest mulig, som regel med fly eller helikopter, til et moderne sykehus som kan foreta transplantasjonen. De må fraktes i spesialkonteinere.

Et hjerte må transplanteres før det er gått fem timer. Nyrene varer lengst, mens de aller færreste leger vil operere inn en lever som er mer enn 48 timer «gammel».

Den ufrivillige donorens blodtype må matche mottakerens, hvis ikke er det stor risiko for at sistnevnte også dør. Antigenene må også samsvare, ellers blir det transplanterte organet avvist. Dette kan testes i et avansert laboratorium, men knapt i en låve på landsbygda i Albania.

Stor risiko

Jeg tror ikke at det «over hele verden» står leger klar for å transplantere organer fra ukjent donor til sin egen pasient. Heller ikke at køen er lang blant mottakerne. Dessuten trengs det assistanse på mottakssykehuset fra en rekke spesialister, i Vesten opptil 20-30. Disse risikerer også karrieren hvis de trekkes inn i organhandel.

Hvordan dette storstilte organtyveriet har foregått, er overhode ikke berørt i VGs artikkel. Verken uttak, transport eller mottak er drøftet eller sannsynliggjort. Har ikke VG stilt spørsmålene?

NRK behandlet VG-saken som en blank nyhet, slik jeg hørte nyhetssendingen på radio lørdag morgen. VGs forsidetittel «FN mistenker at organer ble solgt» gir tilsynelatende tyngde, men kamuflerer i virkeligheten beretningens store svakheter.


Update:
Institute for war and peace reporting, IWPR, har en interessant gjennomgang av saken som reiser alvorlig tvil ved seriøsiteten i del Pontes anklager, utover dem jeg har omtalt.
IWP spør blant annet hvorfor den sveitiske juristen ikke brukte sin store innflytelse i domstolen til å underøske saken tidligere, hvorfor hun har holdt stille om den til boka hennes foreligger, og hvordan det kan ha seg at hennes beviser blant annet skal stamme fra en gruppe «troverdige journalister», som altså selv har latt dette scoopet forbli uomtalt.

Oppdatert:
Kontakter i Albania sier at siden hovedstaden Tirana er uten strøm i flere bydeler opptil seks timer pr. dag, er trolig strømforsyningen i Burrel enda dårligere. Rart at noen skal basere en millionbusiness i organhandel der, ikke?

1 kommentar

Filed under Albania, Carla del Ponte, Kosovo, Mediekritikk er konkret, organtyveri, VG

One response to “Usannsynlig organtyveri i Kosovo/Albania

  1. Tilbaketråkk: Grav seg ned i tide « Norwegian Affairs

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s