Sosialismens parasitter

Evdokja Kotelnikova, 85 år, «uten familie, kan ikke stå, halvt naken, sengeliggende. Et halvt kadaver i forråtnelse. Kan ikke snakke eller bevege seg.»

Elizabeta Zolotareva, 85, «uten familie, kan ikke bevege seg på egen hånd. Bortvist fra Kislovodsk under påskudd av at hun var tidligere fabrikkeier og prostituert».

Tatjana Staritskaja, 78, uten familie, «bortvist fra Sochi som eier av en rentebærende bygning og som en person med inntekter som ikke stammet fra arbeid.»

Matriona Eeremenko, 71, «deportert fra Tuapse som parasittisk element, invalid som ikke er i stand til å arbeide.»

Nina Kirch, 74, «invalid deportert fra Sochi med sønnen, som er mentalt tilbakestående og helt avhengig».

Grigorij Tsjikov, 53, «blind, tigger. Sier han stammer fra en familie av fattigbønder, deportert fra Essentuki som parasittisk element».

Aleksej Ostrovenko, 69, «invalid, utvist fra Pjatogosk med kona, som også er invalid. sier han arbeider som vaktmester. Han og kona kan bare bevege seg på krykker.»

Elizaveta Tsjelepova, 92, «invalid, deportert fra Mineralnje Vodij med datteren, 63, også invalid. Årsak: tidligere forretningsdrivende som alltid har levd på inntekt fra utbytting av andre.»

Jouvelina Pelefaljan, 75, «deportert fra Sochi med sin døvstumme sønn. Årsak: Forretningsdrivende, lever på inntekt som stammer fra melkesalg fra kua hennes. Deportert sammen med en nabo som delte rom med henne i kommunal leilighet. Naboen ble feilaktig oppfattet som slektning.»

Miron Korotenko, 76, og hans kone, 75, «deportert fra Mineralnje Vodij, 90 prosent invalid. Årsak: Fratatt borgerrettigheter, simulator-parasitter som nekter å arbeide på kollektivfarmen.»

Listen kan gjøres lenger, skriver Nicolas Werth i den grufulle og utrolig fengslende lille boka «Cannibal Island, Death in a Siberian ‘Gulag».  Den franske historikeren dokumenterer masseforrvisningen fra sovjetiske byer til tundraen (taigaen?)  i Sibir tidlig i 1930-årene og massedøden som fulgte. De offisielle rapportene han siterer fra, demonstrerer hvordan stalinismens klassekamp-ideologi og dypt inhumane menneskesyn gjorde det livsfarlig å være i utakt med statens definisjon av nyttige samfunnsborgere.

Werth, en av forfatterne bak det anerkjente verket The Black Book of Communism, siterer også fra arrestsedlene som ble utferdiget av myndighetsrepresentanter i Moskva, Leningrad og andre byer mens de gjennomførte partiets kampanje for å bortvise uønskede elementer i hundretusentall. Rapportene gjentar de politiske etikettene «forurensende», «parasittisme», «inntekter som ikke stammer fra arbeid» og «personer fra fortiden».

Personrapportene jeg gjengir øverst, stammer fra det hemmelige politiets (OGPU) gransking av en tidlig deportasjonsbølge. Her er flere:

M. Arofimovitsj, 32, «deportert med kone og datter på ni år fordi han hadde solgt tobakk illegalt i 1931.»

Andrej Aleksjenko, 57, «topp mekanisk arbeider, deportert fra Sochi fordi han eide sitt eget hus og tidligere hadde eid en liten bokhandel.»

Dimitrij Tsjintjapkin, 44, «kroppsarbeider som kom fra Tuapse til Sentral-Asia. Hadde planlagt å ta med familien tilbake, ble anholdt da han gjorde ærend på markedet, brakt direkte til transporten uten familien.»

Pjotr Tsal, 51, «skredder, deportert fra Sochi. Datteren og svigersønnen er partimedlemmer og arbeider i diplomatiet. Deportert fordi han eide hus.»

M. Livtsjits, 62, «deportert fra Sochi. Underviste i matematikk i 37 år. En av sønnene er ingeniør i Leningrad og partimedlem. Den andre sønnen er matematikklærer. Deportert som parasittisk element.»

Maria Lavrikova, 35, «serveringsdame på Riviera Hotel i Sochi. Ifølge avhøret er mannen hennes bataljonskommandant i Amur-provinsen med to Røde Flagg-utmerkelser. Deportert med faren, 71,  moren, 70 og broren, 22. Årsak: ukjent.»

Evguenja Markovina, 18, «deportert fra Tuapse med søsteren, 17 og sine to brødre, 13 og 5, fordi faren, som døde i 1931, hadde vært en tvilsom person. Femåringen døde under transporten. Siden ingen hadde lov til å forlate transporten, ble kroppen kastet ut av vinduet.»

Sånn fortsetter det.

Jeg forstår rapportene Werth gjengir som uttrykk for at det lokale politiet reagerer på at de mottar langt flere deporterte enn de er i stand til å håndtere. Titusenvis blir sendt til Sibirs mest uveisomme deler, det er et krav at det skal være mange dagsmarsjer til nærmeste jernbanespor. De fraktes opp elver som er islagt halve året og dumpes i ødemark der de ifølge offisielle erklæringer skal bryte jord og klare seg. Planen er helt syk og partiet må ha visst at massedød blir følgen.

Update:

Boka på 200 sider er ikke full av rapportutdrag. Tvert imot, den er en merkelig poetisk skildring av et umenneskelig system. Jeg har aldri sett menneskeskjebnene som ble ofre for Stalins politikk skildret på denne måten.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “Sosialismens parasitter

  1. Muligens relatert: Pol Pots smil av Peter Fröberg Idling. Anbefales!!!!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s