Gazaempati

Et nøkkelpunkt i den vanskelige diskusjonen om Gaza, Israel, Hamas og andre betente konflikter, synes å samle seg i begrepet empati. Så snart man solidariserer seg sterkt med den ene siden, kan man anklages for liten medfølelse med ofrene på den andre siden av konflikten.

Det har åpenbart ganske mye for seg. Mange israelere og Israel-tilhengere uttrykker liten empati for Gazas sivile og barn. Forkjemperne for palestinernes nasjonale rettigheter, er tilsvarende handikappet. Det jeg ikke får tak på, er om empati er en meniningsfull størrelse i denne diskusjonen, og hvilken plass den i så fall skal ha.

Er Bjørgulv Braanens og Palestina-aktivist Olaf Svorstøls empati med palestinerne mer verdifull enn Trond Berg Eriksens bekymring for jødenes overlevelse? Er det uttrykk for ekte empati når man langt på vei unnskylder dem som sender fyrverkeri inn i en juletrefest som foregår i Frimurerlosjens regi? Er humanisme en avgjørende drivkraft hos dem (oss) som frykter at Israel skal elimineres?

Finnes egentlig empati som bestemmende motivasjon på dette konfliktnivået? Er det noe vi kler oss i?
Både serbernes og kosovoalbarnernes støttespillere spilte på empati. Hvor står vi da?

5 kommentarer

Filed under Uncategorized

5 responses to “Gazaempati

  1. Empati er evnen til å sette seg inn i andres sted. I en krigssituasjon der voldshandlinger støttes av begge sider, vil derfor en slik gruppemessig fjernempati måtte bety at man setter seg inn i hvorfor krigshandlingene støttes. Det er helt klart en metodisk nyttig øvelse hvis man skal foreslå politiske løsninger, men å «utvise empati» overfor krigshissere er slett ikke et moralsk imperativ.

    Empati med ofrene er etter mitt syn motsatt: Det er et moralsk imperativ, men politisk helt unyttig.

    Påkallelsene til empati er som oftest et ledd i en kamp om virkelighetsbeskrivelser. Det er med andre ord all grunn til å forholde seg skeptisk. Jeg skrev om nettopp dette i mars: http://indregard.no/2008/03/06/pre-emptive-strike/

  2. hogrim

    indregard; hvis du opererer med kategoriene «ofre» og «krigshissere», er ikke dette kategorier på utsiden av empatiens rekkevidde og mer politiske argumenter?

  3. Interessant, hogrim og indregaard!

    Braanen skriver i sin leder i dag at det har skjedd en svært negativ utvikling i den israelske opinion de siste årene. Før reagerte nemlig israelere med bekymring når palestinske sivile ble drept, i dag skjer det i liten grad. 86 prosent støtter krigen.

    Jeg vet ikke hvor han har dette fra. At 86 prosent støtter krigen betyr ikke at israelere ikke bryr seg om at palestinske sivile blir drept.

    Braanen snakker om at den israelske propagandaen har lykkes i å fremstille dette som en krig mellom Iran og Israel.

    Noen andre har også lykkes i å skape et bilde av isralerne som uempatiske. Jeg hører stadig folk påstå at israelerne bomber skoler, ambulanser og sivile med vilje. Ytterst på venstresida er jo dessuten jødene onde skapninger uten empati. Det handler vel mest om å få fram hvor onde Israel/USA er, enn bekymring for palestinerne.

    Israel ønsker selvsagt å begrense internasjonal kritikk, altså begrense sivile tap. Og til tross for høye tall, er drapene på sivile i denne krigen lavere enn i de fleste andre moderne kriger vi kan sammenligne med.

    Men det er kanskje ikke bra nok til å kategoriseres som ekte empati?

    Det er forresten mindre snakk om palestinerne og empati. Nå dør jo også langt færre på israelsk side. Men forventningene til de to partene er helt forskjellige.

  4. Empati er Hamas’ og mostanderne av Israels sitt viktigste våpen. Ingen kan underkjenne at medienes bilder og tekst ER empati som metode for å fremstille Israel som et uhyre. Hamas’ folkeskjold er praktisk talt ikke lagt under den samme empatiske lupe: Drepes de fleste palestinerne av denne grunn?

    Palestinske tap er blåst helt ut av proporsjoner. Hadde Israel gått hardt til verks ville titusner blitt drept i løpet av de første krigstimene.

    Empati som metode for skille godhet/ondskap i krig kan jo ikke avgrenses. Soldatene på begge sider er jo kommandert til å drepe hverandre. Slik blir disse sammen med familie, slekt og venner også ofre. De fleste mennesker er jo sine egne sorger nærmest. Hvordan skal iakttakerne her kunne, moralsk-emaptisk sett, skille mellom overgriper og forsvarer?

    Hvorfor gjøres ingen forsøk på å utvikle empati for kvinner og barn som siden 1947 har levd med trusslene om utslettelse? Kunne slike anfektelser bidratt til flersidige oponioner som langt tidligere hadde utløst «verdensdiplomatiet»?

    Israel har for tiden liten empati for palstinerne. Kan det sees i lys av lite diskutert problemstilling: Hvorfor valgte palestinerne Hamas til å lede seg inn i fremtiden?

  5. kjell

    Jeg tror det er to begreper som rotes litt sammen. Det ene er empati, altså innlevelsesevne for andre menneskers situasjon og følelser.
    Det andre er sympati, altså samfølelse med andre menneskers situasjon.
    Jeg tror ikke at det står så godt til med empatien i Norge. I hvert fall klarer vi ikke å leve oss inn i de følelsene som Israeler(og jøder) har ved å være hoggestabbe for det som kalles «verdenssamvittigheten», og samtidig målskive for terrorister over hele verden. Noen som husker Mumbai?
    Der i mot står det godt til med sympatien. Vi klarer å føle godt med uskyldige døde barn i Gaz(og godt er det), men lar følelser få overstyre grunnlaget for fornuftige avgjørelser.

    Vi burde bli flinkere til empati, mindre flinke med sympati, og absolutt flinkere til å bruke fornuft, og ikke føleri, i den politiske debatten, ute som hjemme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s