Naziløgn om tyskerjenter? Aftenposten anmelder gamle myter i blinde

Aftenpostens faste anmelder Terje Stemland tok 8. februar for seg boka «De gikk ikke fri» av Ebba Drolshagen. Jeg stusset over anmeldelsen fordi den gjenga ganske oppsiktsvekkende påstander uten å spørre om de er riktige. Hvorfor er ikke det en anmelders oppgave og instinkt?

Stemland skriver:

Tysknorske Ebba D. Drolshagen legger sannelig ikke fingrene imellom i De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater. Mange av historiene hun forteller, engasjert og veldokumentert, er hentet fra Norge; originalutgaven forelå i 1998. Da må det være grunn til å undre seg over at det har tatt så lang tid før noe norsk forlag fattet interesse. Men så harmes hun jo ubekvemt ved sider av det nasjonalnorske: Utspill fra Radio London karakteriseres som «regjeringens talent for blødmer». Det norske rettsoppgjør er ifølge henne lite å henge på veggen, med hatske dommere og skadefro presse. En viss institusjon får så hatten passer: «Norsk Hjemmefrontmuseum i Oslo, som har som oppgave å dokumentere den nasjonale okkupasjons- og motstandshistorien, er totalt uegnet til å innhente den slags opplysninger. Museets fremstilling av krigshistorier er så ensidig at man nesten kan kalle det forvrengning.»

I dag er det vel bare et forsvinnende mindretall som setter spørsmålstegn ved kvinnens eiendomsrett til egen kropp, mye takket være den politiske feminismen, men i krigs- og krisetider var (og er) det ikke så enkelt. Drolshagens godt underbyggede tese er at man i krigsårene anså kvinnekroppen for å være nasjonens eiendom. De kvinner som omgikk tyske okkupanter, sto dermed i fare for å begå nasjonalt ekteskapsbrudd, for privatlivet var nå et politisk spørsmål. Hadde kvinnen, eller snarere ungjenta, avveket fra den smale sti som eksilregjeringens parole om isfront innebar, kunne sluttstraffen bli skremmende. Ett var nå å bli internert i fredens fangeleirer uten lov og dom. Ikke så få «tyskertøser», som «tenkte med underlivet og ikke med hodet», ble tvangsklippet, kledt naken og påsmurt hakekors. I desember 1942 ble en seksogtyveårig kvinne, som arbeidet som kontordame hos tyske SD, funnet avkledt, voldtatt og deretter levende begravd sammen med sin toårige datter. Åsted: Like ved Holmenkollbakken, selve nasjonalanlegget.

Da freden brøt løs, ble avstraffelsen av kvinnekroppen med andre ord et nasjonalt anliggende. Men ikke bare det. De skulle renses for sitt unasjonale sinnelag. Da var det ikke annet å vente enn at bevæpnede og uniformerte motstandsmenn deltok. Drolshagen mener at de fungerte i straffeaksjonene som «statsmaktens uoffisielle representanter, noe som understreker renselsenes offisielle karakter». Hun avviser også tvert at det dreiet seg om «spontane aksjoner fra opphissede enkeltindivider», slik det ofte har vært hevdet, i presse, i historiebøker.

Jeg tillater meg å sitere såpass mye, siden jeg ikke kan finne anmeldelsen på nett.

Denne framstillingen har likhetspunkter med en tilsynelatende oppdiktet beretning i Bergens Tidendes prisbelønte og gode serie om tyskerjentenes skjebne. Der ble det fortalt at flere av disse jentene ble marsjert ned Karl Johans gate på 17. mai 1945, tvunget til å bære plakater/skilt med påskriften «Jeg er tysk hore».

Dagsavisen var også begeistret for Drolshagens bok. Og Dagbladet, Klassekampen med flere.

Arnfinn Moland ved Hjemmefrontmuseet har pekt på at Drolshagens makabre drapshistorie ikke er ny. Den er tvert imot fortalt i to tidligere bøker og tilbakevist som oppspinn. Kilden til denne fortellingen er gammelnazistenes blad Folk og Land.

Moland skriver:

Drolshagens kilde er Kjell Fjørtofts bok Oppgjøret som ikke tok slutt (Gyldendal 1997). Fjørtoft har ingen kildehenvisning, i motsetning til boken forøvrig. Hans liste over drepte er avkledd all troverdighet i årene etter at boken kom ut. Den er stort sett en avskrift av NS-organet Folk og Lands serie på 33 artikler fra 1970-72, kalt «Okkupasjonstidens likvideringer».

Når denne historiske revisjonismen sprites opp med feminisme og nasjonal selvpisking, ser det ut til at man lar vanlige krav til etterrettelighet fare.

Da vi i Journalisten viderebrakte historikeren Egil Christophersens kritikk av artikkelserien i Bergens Tidende, fikk vi en bøtte kjeft. Vi var sikkert ikke nøyaktige nok heller, men problemene oppsto hos journalisten som ikke fanget opp at beretningen hun brakte videre, kanskje var for utrolig til å være sann. Det er dumt hvis noen synes slikt er uviktig når det skjer i den gode saks tjeneste.

Legg igjen en kommentar

Filed under Aftenposten, Mediekritikk er konkret, Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s