Hvorfor forkastet en massiv opinion tanken om hijab i politiet?

Jeg vaklet fram og tilbake under den hissige diskusjonen om det burde bli tillatt å bære en spesialsydd hijab til/under/som del av politiuniformen i Norge. Sant å si mislikte jeg mange av argumentene fra begge sider.

Etterpå sitter jeg igjen med et ubesvart spørsmål: Hvis hijab kan aksepteres fordi det er et religiøst symbol, har religiøse symboler da forrang i et sekulært samfunn? Er de altså annerledes enn andre markeringer av overbevisning eller personlighet, som for eksempel:

Leppestift og neglelakk hos transseksuelle menn
Hakekorsring for nynazister
Nagle i tungen for pønkere
Mao-tatovering på håndbaken for nymaoister

Hijab framstår som en «religiøs plikt» for muslimske kvinner. Den er åpenbart ikke en plikt for dem alle, siden lederen av Muslimsk studentsamfunn, Bushra Ishaq, en rekke ganger har argumentert barhodet for hijab de siste ukene. Det er også tvilsomt om hijab er påbudt i Koranen, slik Lena Larsen har hevdet. Påbudets forkjempere mener likevel det er et etablert krav i tradisjonen etter profeten, og har antakelig mye rett.

Likevel ser det ut som om hijab bare er en «plikt» for dem som selv mener det. Da er, etter mine begreper, plikten på ett vis en «mening» og plagget et ytre tegn (=symbol) på denne oppfatningen.

Sånn sett ligner det en Mao-tattis eller et Nei til EU-merke og et skille forutsetter at vi tillegger religionen særlige privilegier eller rangerer religiøse overbevisninger som mer grunnleggende. Det siste tror jeg man kan argumentere for:

Gudstro ser ut til å sammenfalle sterkere med nedfelte menneskelige «behov» og utgjøre en mer grunnleggende bestanddel av det vi forstår som personlighet, enn «mote» som nagler eller politisk overbevisning som maoisme.

På den annen side: Det finnes jo svært mange «lunkne» religiøse og mange pønkere som heller ville la en jobb gå fra seg, enn å fjerne ringene i øyenbrynene før et jobbintervju. Det fantes pasifister som gikk i døden for sin overbevisning.

Når imam Ahmed Esmali i Islamsk råd hevder at religionen også pålegger kvinnene en hijab som går helt til anklene og at muslimske politikvinner bør unnlate å pågripe mannlige mistenkte, tok han forbehold: «Hvis hun (…) er alene eller sammen med andre kvinner, så kan hun gjøre det.» (VG). Selv han mener altså at religionens «plikter» kan fravikes. Da er vi tilbake til start; en avveiing mellom ønsket om å skjule håret under et religiøst plagg, og andre verdier. Storbergets og hans flittige hjelpere mangler tilsynelatende den bakkekontakten som trengs for å skjønne hvor opinionen er i slike spørsmål.

Slik ser jeg det:

Noen muslimske kvinner oppfatter hijab som en absolutt, religiøs plikt. De utgjør antakelig et mindretall. Da en av dem be om å få bære skautet under politiuniformen, fikk kravet støtte fra religionsfiendtlige liberalere (John O. Egeland), politikere som slåss for likestilling og mot diskriminering (Abid Raja, Hadja Tajik), muslimske aktivister (Bushra Ishaq), tradisjonelle venstreaktivister (Antirasistisk senter) og reaksjonære imamer (Esmali).

På motsatt fløy fant vi blant andre reaksjonære nasjonalister (Ola Borten Moe(?)), politiforbundet med høyst blandete motiver (Arne Johannesen), rasister, anti-islamister (Hege Storhaug, Document.no), muslimske politikvinner, Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, deler av SV (Ballo).

Det etter min mening ganske uskyldige forslaget hadde svært liten støtte i opinionen. Dette blir forklart på mange måter, fremmedfrykt og islamfobi er yndete modeller hos dem som er skuffet over utfallet. Medienes politiske kommentatorer legger som vanlig mye vekt på «det politiske håndverket», slik mediene gjerne foretrekker prosess framfor substans.

Jeg tror dette er den største kilden til den massive motstanden, som forresten ikke tok særlig hensyn til uniformshijabens utforming, hvor synlig det evt. ville bli og at trolig få ville bruke den:

Initiativet ble oppfattet som et framstøt fra en politisk-religiøs bevegelse med liten toleranse for andres oppfatninger. Politisk islam er rask til å kle seg i offerdrakt, og hijabforslagets tilhengere svekket ikke dette inntrykket ved sin opptreden på tv. Justisminister Storberget flyktet jo ganske feigt og raskt fra sine opprinnelige standpunkter og overlot i stor grad hijab-forsvaret til akkurat disse.

Det er liten vilje i opinionen til å gi denne retningen innrømmelser, nettopp fordi den oppfattes som dels fiendtlig til verdier flertallet setter høyt. Det er også svært god grunn til å mistenke flere av denne bevegelsens forgrunnsfigurer til å ville tvinge unge kvinner til å bære hijab.

Det vil ikke forundre meg om politihijabens aksept i land som Sverige og Storbritannia, skyldes at den der er innført uten denne bagasjen.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “Hvorfor forkastet en massiv opinion tanken om hijab i politiet?

  1. Jeg er både enig og uenig. Jeg er enig i at mye av hysteriet skyldtes det byråkratiske rotet og at mange av hijabforslagets tilhengere kunne vært mer forsiktig med språkbruken sin. Likevel blir det litt feil å hevde at hijab i politiet er en kampsak for ‘islamister’. Det er antakeligvis motstatt?

    Mennesker som ønsker å påtvinge jenter hijab er som oftest mennesker som mener at kvinner ikke har plass i politiet – forsåvidt også alle andre yrker – bortsett fra hjemmeværende mor?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s