Pressestøtten

Arbeiderpartiets landsmøte behandler tirsdag programforslag om å endre eller øke produksjonsstøtten til aviser. Den er nå på 250 millioner kroner, og kommer i tillegg til avisenes momsfritak.

Bergen Arbeiderparti foreslår en uspesifisert fireårig økning av pressestøtten slik den ser ut i dag, mens partiets fylkeslag i Vest-Agder vil fjerne momsfritaket og utvide den direkte støtten til flere medietyper. Det ser ut som om avstanden mellom forslagene først og fremst skyldes at Bergenspartiet vil holde liv i Bergensavisen, som i fjor mottok 33,8 millioner kroner. Mens partikameratene i Vest-Agder gjerne vil motvirke den sterke posisjonen til historisk konservative Fædrelandsvennen, som er sterke i mange kanaler og uten pressestøtte.

Ikke så veldig prinsipielt, hvis jeg har forstått beveggrunnene riktig. Forslaget fra vestægdene er likevel mest i takt med utviklingen i det norske medielandskapet det siste tiåret.

Det hadde vært interessant med en friere diskusjon om støtteordningene, selv om tidspunktet kanskje er det vanskeligst tenkelige.

Finanskrisen rammer nær sagt alle medier, skjønt ulikt. Både nærradioer, lokal-tv, nettaviser og tradisjonsrike papiraviser risikerer konkurs. Ukebladet og tidsskrifter også. Alle disse bidrar til kulturspredning, samfunnsdebatt, kritikk, underholdning, fjas, språkutvikling osv.

Det virker ganske urealistisk at bransjespesifikke støtteordninger skal skjerme alle fra lavkonjunkturen. Kanskje er det ikke en gang ønskelig?

Hvis man grirper til de ordningene som fins i dag og bare utvider rammene, vil det innebære en forsterket prioritering av en medietype, dels på bekostning av de andre. Dagsavisen får mer penger, Nettavisen får fortsatt ingen. Ordningen vi har i dag, er faktisk 40 år gammel og ble opprinnelig innført for å sikre partipolitisk avismangfold.

I kampen for flere penger fra staten, argumenterer dagens støttemottakere helst med faren for at kritisk og undersøkende journalistikk blir rammet, samt med distrikshensyn og behovet for konkurranse.

Jeg forstår ikke at disse argumentene taler særlig særlig sterkt for å bevilge drastisk mer til å produksjonsstøtte de avisene som allerede mottar den kvarte milliarden og dessuten, i likhet med sine historisk rikere konkurrenter, slipper moms.

Hvis man primært ønsker å sikre kritisk og undersøkende journalistikk, er det den man bør støtte, uavhengig av medietype. Det kan ikke være effektivt å sende all denne stimulansen en bloc til fattige papiraviser. Avis er antakelig den dyreste kanalen for underøkende journalistikk, bortsett fra TV. Altså får man teoretisk minst for pengene, rent bortsett fra at de jo også brukes til alt mulig annet enn dette formålet.

Konkurransehensyn taler kanskje heller ikke entydig for å bygge ut dagens ordning. Igjen fordi papiraviser er svært kostbare å produsere og distribuere, mens nye medier langt mer effektivt vil gi flere stemmer en mulighet.

En ny støtteordning som supplerer produksjonsstøtten og går direkte til særlig belønningsverdig journalistisk innsats, kanskje etter at resultatet foreligger, har antakelig større mulighet for å gi uttelling. Den kunne deles mellom mediet som frambrakte og journalisten som utførte arbeidet, og i tillegg ta hensyn til mediets økonomiske situasjon.

Jeg ser for meg flere mulige innvendinger. En av dem er vel at staten får stor makt til å definere hva som fortjener støtte, og at journalistikken dermed kan bli mindre fri. Et bredt sammensatt og frittstående råd ville forhåpentlig motvirke et slikt utfall?

Det finnes vektige prinsippinvendinger mot statsstøtte til medier. Den begrenser fri konkurranse og motvirker dermed innovasjon. Men konsekvensen av å avvikle støtten, ville raskt bli konkurs for en rekke svake aviser, blant dem viktige stemmer som Dag og Tid, Klassekampen og Morgenbladet, og mange fine lokalaviser som bidrar til fellesskap i byer og bygder.

Derfor tror jeg mer på en omlegging til å støtte god journalistikk, med en gradvis forskyvning av midlene over fem eller ti år. Diskusjonen bør også søke svar på hvordan vi avvikler forskjellsbehandlingen av ukeblader og aviser.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

4 responses to “Pressestøtten

  1. Omlegging tror jeg er bra. Å fortsette å støtte papir spesifikt tipper jeg hindrer mye bra utvikling. Men blir det ikke skummelt å støtte i etterkant? I tillegg til det du peker på kan jo presset på jorunalistene bli vel stort? Sagt på en litt annen måte: Hvordan lage en bonusordning som fremmer god journalistikk og ikke bare journalister som blir gode til å oppnå bonus? Det siste er vel tilfellet med de fleste bonusordninger.

  2. hogrim

    Gode innvendinger. Hvordan tenker du deg støtte til kritisk og undersøkende journalistikk i forkant? Redaksjonen får et beløp basert på sine meritter og rapporterer etterpå hvordan midlene er anvendt?

  3. Hmm, tror jeg er flinkere til å skyte ned ideer. Må tenke litt på den.

  4. Pressestønaden kan utmerka godt slåast ihop med all annan statleg stønad til kultur, etter mitt syn. Medieprodukt = kulturprodukt. Det er (og har allveg vore) altfor mange glidande gråsoneovergangar mellom mediekategoriane til at særordningane blir meiningsfylte. Alle abstraherte klassifiseringar under dette utvida kulturbegrepet er jo, når alt kjem til alt, kunstige. De kjem ihug Pausposten?

    Kor mykje ein bør stole på statens velvilje og kor mykje av kulturproduksjonen som faktisk er liv laga kommersielt er ein litt annan debatt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s