Journalisters verdi

Robert G. Picards artikkel Why Journalists deserve low pay, fortjener å bli lest og diskutert. Hvis han har rett i sitt resonnement, vil det uansett om man deler konklusjonen, spille stor rolle for journalistisk og faglig strategi framover. Hvis han tar feil, er det antakelig bedre å vise det med argumenter, enn å avfeie ham som eierlakei eller påpeke at lønnsfastsettelsen følger egne regler i Norge.

Picard, som er professor i medieøkonomi i Sverige og skriver bloggen The Media Business, presenterer (slik jeg ser det) følgende resonnement:

1. Lønninger er kompensasjon for verdiskapning
2. Journalister skaper ikke lenger stor verdi
3. Det skyldes at ny teknologi har eliminert (den eksklusive) verdien i det de kunne
4. Det var å innhente informasjon, forstå hva som var viktigst og hadde størst interesse, sette den sammen på en måte som hadde relevans for mange, gi den en form (tekst, bilder, etc) som kommuniserte godt og tilrettelegge informasjonen for distribusjon i de tilgjengelige, regningssvarende kanaler.

Journalistikk handler jo om alt mellom himmel og jord. Nyhetsmediene kan eksempelvis bruke tid og ressurser på historier om
– søte dyr
– finanskrisen
– bilulykker

Etter at nettets publiseringsmuligheter er blitt allemannseie, er verdien av å rapportere på tradisjonelt vis om den første og siste kategorien antakelig nær null, slik Picard hevder. Nettet flommer over av dyrebilder, og øyenvitner kan rapportere om ulykker raskere enn noen redaksjon. Journalistiske ferdigheter gjør riktignok at de kan stille bedre spørsmål til politi og redningsmannskaper og kanskje sette ulykker i kontekst. Men også den verdien faller etter hvert som offentlige og andre kilder publiserer informasjon direkte selv.

Picard berører ikke den verdi medienes merkevare, troverdighet, distribusjonskraft og teknologi eventuelt tilfører i og for seg enkle innholdselementer.

Når leksikonet Wikipedia ofte dekker dramatiske begivenheter som asiatiske statskupp raskere enn verdens største nyhetsbyråer og tvstasjoner, samt supplerer hendelsene med informasjon man ofte savner i vanlig nyhetsdekning, er det klart at sistnevnte også faller i verdi i utenriksdekningen. Det gjelder selvsagt i mindre grad i Norge, fordi flertallet foretrekker nyhetene på eget språk og det norske nettleksikonet henger langt etter.

Picard antar at bare finansjournalistikken og kommentatorene i dag tilfører mediene verdier som korresponderer med høye lønninger, det vil vel si at de tilfører produktet (kanalen) verdier som publikum vil betale så mye for at utgiver igjen kan lønne medarbeiderne godt over 500.000 kroner i året.

Jeg synes ikke han argumenterer fyllestgjørende for dette standpunktet. TV-stasjoner og populæraviser har jo fortsatt millioner av lesere som igjen trekker annonsører til mediene. Inntil «i går» skapte de store overskudd med dette angivelig verdiløse innholdet. Vi har kanskje gått fra «content is king», via «content will be free» til «content is worthless» raskere enn jeg klarte å følge med.

Det kan likevel virke som om utgiverne tenker i samme baner og at markedet foretar den vurderingen Picard forutsetter. Det kan forklare at Dagens Næringsliv er mye dyrere enn Dagsavisen og at journalistene der tjener «dobbelt så mye» (685.000 vs. 427.000 iflg lønnsstatistikken).

Kommentarsidene gjennomgår nå en kraftig opprustning i flere aviser, som Aftenposten, Dagbladet og Politiken. Det investeres i redesign og større plass. Profilerte avdelingsledere slåss om de beste skribentene. Avisenes faste kommentatorer er blant de best lønnede journalistene, og har frihet og privilegier i arbeidsdagen. Det vil ikke forundre meg om honorarene til eksterne bidragsytere også øker og vi får en stille priskrig om de beste.

Picard forklarer kommentatorenes verdi med at de vanskelig kan kopieres. Selv om journalister i motsetning til de fleste yrker ifølge amerikaneren mangler spesialkunnskaper («Journalists are not professionals with a unique base of knowledge such as professors or electricians. Consequently, the primary economic value of journalism derives not from its own knowledge, but in distributing the knowledge of others»), har kommentatorene ferdigheter og særpreg som ikke kan masseproduseres på samme måte som omtale av flyulykker eller MGP-konkurranser.

Det virker umiddelbart riktig. Sissel Benneche Osvolds verdi for Dagbladet de siste par tiår, lå ikke i hva hun undersøkte og avslørte, men hvordan hun beskrev og kommenterte det andre fant ut eller viste fram.

Responsen fra lesere og avishusets akkumulerte kompetanse på hva som er mest verdifullt, gjorde at Dagbladet profilerte Oswold tydelig og markedsførte seg på henne. I USA ville hun hatt flere millioner i årslønn.

Det tar vanligvis tid å bygge slike profiler, selv om det sikkert også kan skje at noen bryter gjennom raskt. Muligheten til gradvis å opparbeide en slik posisjon, kan sikkert bli gulroten som får noen ambisiøse til å fylle mediene med alminnelige nyheter for lav lønn i noen år, men er antakelig ikke nok til å sikre mange nok gode penner og høye nok ambisjoner til en bransje som sitter i Picards skvis.

(En kombinasjon av virkelig skarpe og gode skribenter som appellerer til ulike lesergrupper er trolig den sikreste veien. Derfor er Dagbladets delvise hang til å snakke med en stemme, etter min mening ganske risikabel. Men dette var et sidespor.)

Det er mye som taler for at når multimedial nettpuiblisering nesten er gratis, de som sitter med den egentlige kunnskapen dermed blir stadig bedre til å formidle og nettverktøy gjør det stadig lettere selv å skaffe seg informasjon på det nivå man foretrekker, blir det vanskeligere å tjene penger på journalistikk slik vi kjenner den.

Picard har ingen konkrete svar på hvilke nye verdier journalistene skal tilføre mediene, ut over at avisene må bli overlegne på lokalstoff i både kvalitet og kvantitet og at (noen av dem) i tillegg kan ta lederposisjoner i formidling av temaer som utdanning, oljeindustri eller helse. Han antyder også interessante temaer rundt samvirke mellom hittil konkurrerende medier.

Andre muligheter er kanskje å dyrke nisjejournalistikken enda hardere i medier med lav produksjonskost og ta betalt for deler av innholdet kombinert med annonser. En annen vei til merverdi på nettet kan være kunnskapsbasert og manuell sammensetting av ekstern informasjon kombinert med teknisk avansert tapping av databaser, presentert i teknologiske grensesnitt som går ut over det enhver kan plukke opp på nettet. Amerikanske nettmedier er såvidt i gang langs dette sporet, yr.no og politikerbasen er vel også eksempler.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “Journalisters verdi

  1. Øgrim nevner Wikipedias dekning av nyheter og en avis som New York Times er blant de som er fascinert av hvordan hundrevis av tilfeldige bidragsytere kan bidra til å utvikle en artikkel om en aktuell sak.

    Man skal imidlertid være klar over at slike artikler skrives på basis av stoff fra anerkjente mediekilder og Wikipedias regler forbyr orginalt innhold. Skal jeg skrive om en flyulykke på Wikipedia så må jeg altså ha en artikkel i f.eks Aftenposten å referere til, så om seriøse nyhetskilder som Aftenposten forsvinner så har jeg som bidragsyter på Wikipedia et problem.

    Ulf Larsen
    Frivillig bidragsyter, Wikipedia/Wikimedia

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s