En radioerfaring rikere

Jeg ble en erfaring rikere da jeg kritiserte NRK Dagsrevyens bruk av «rase» og hudfarge som nøkkelbegreper for å beskrive integreringstilstanden i Oslo via to barnehager på Ammerud.
Da innslaget gikk 4. januar, reagerte jeg både på den grovkornede elendighetsbeskrivelsen og på den uvanlige bruken av «brun» og «hvit» som brede kategorier i samfunnsbeskrivelsen.

Jeg formidlet min reaksjon i en leder i Journalisten sist fredag, og publiserte kommentaren på nett morgenen før fordi Dagbladet.no gikk videre på Unni Lindells kritikk av det samme innslaget.

Deretter ble jeg invitert til direktesendingen Her og Nå for å diskutere med reporter Anders Magnus. Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum kommenterte også temaet, riktignok uten å omtale min artikkel direkte.

Radiodebatten var antakelig ikke så veldig god. Jeg synes det er en vanskelig setting, der man må velge mellom å være pågående for å få markert egne synspunkter, eller mer åpent spørrende, noe som gjerne gir motparten anledning til å hamre inn sine argumenter. Vet ikke om andre har samme oppfatning.

I alle fall virket det som om både Magnus og programleder oppfattet kritikken som et politisk korrekt forsøk på å tabulegge bestemte ord og vendinger i NRK. Jeg hørte innvendinger som «dette er slik folk snakker», «skal vi ikke beskrive virkeligheten» og «vil du forby ærlig beskrivelse av tilstanden».

La meg understreke: Jeg hørte innvendingene slik, ikke dermed sagt at det er akkurat slik ordene falt eller NRKs medarbeidere mente dem.

Stavrum er uansett inne på en tilsvarende tankegang når han skriver:
«NRKs Anders Magnus har lagt seg ut med kultureliten etter at han kalte barn i Oslo for brune» (trolig rettet til Lindell).

Dette oppfatter jeg som en veldig bekvem posisjon for NRK. De har fått kritikk for skildringen av Ammerud soom rasedelt, det offentlige tilbudet som preget av raseskille og for å karakterisere store grupper etter hudfarge. Mener man virkelig at alt dette er uproblematisk og uten verdi å diskutere, slik at man heller bør svare lett forurettet og på vegne av andre at man «skulle ønske vi heller kunne diskutere de alvorlige problemene»?

Da blir det ganske lett å være journalist.

Min kritikk dreier seg om:
Rase er et ubrukelig begrep for å skildre integreringen i Norge. Verken offentlig politikk eller kulturmøtene har det som utgangspunkt, dersom det overhodet kan anvendes til noe.
De betydelige problemene med integrering overdrives. Samtidig etterlater reportasjen et inntrykk av at det primært skorter på vilje til planmessig «raseblanding», uten på noen måte å godtgjøre eller drøfte dette.
Elendighetsbeskrivelsene er antakelig dårlig egnet til å bygge ned barrierer. Jeg tror den kan etterlate følelser hos majoritetsbefolkningen av at problemene er uoverstigelige.
Samtidig understøtter kriseskildringen både angst for at myndigheter og medier ensidig «skylder» på «de hvite» og helst vil begrense valgfrihet for å tvinge fram endringer, OG fordommer fra den såkalte kultureliten mot den gemene hop.
Hos minoritetene kan overdrivelsene kanskje etterlate inntrykk av at myndighetene er rasister. Det har jo vært budskapet fra aller ytterste venstre i mange år. Jeg tror det er falskt og ødeleggende.

En siste observasjon:
Innvandringskritikere, anti-islamister og muslimfiendtlige blir ofte beskyldt for å ty til samme grep som Magnus (og Stavrum) gjorde sist uke. Altså å påstå at kritikerne er ute etter å kneble dem og vil «forby» ærlig diskusjon.
Siden jeg selv stort sett har kritisert islam og mulitikulturalisme i noen år og sjelden befunnet meg på den «politisk korrekte» siden, var det interessant å oppleve hvordan denne retorikken kan anvendes for å avskjære eller avspore debatt.

5 kommentarer

Filed under Uncategorized

5 responses to “En radioerfaring rikere

  1. Petter N

    Hudfarge er relevant i integreringsdebatten. Det er det tydeligste beviset på at Oslo begynner å bli en delt by. Det er selvsagt mulig å være mer presis (en kosovoalbansk innvandrer vs en adoptert koreaner illustrerer dette), men om man beveger seg i enkelte områder i Oslo i dag, og til ulike skoler, vil man se at klare skillelinjer. Oslo i fremtiden vil ha innvandrerskoler og -områder (brune om man vil), og «norske» skoler og -områder (hvite). Man kunne naturligvis sagt at Oslo har fått barnehager hvor det den overveldende majoriteten (90%+) har foreldre med en fremmedkulturell bakgrunn, og barnehager hvor det motsatte er tilfelle, men det er i grunn ikke særlig mer beskrivende av realiteten, og en hver ser at det er det samme en snakker om, samtidig som en hver kjenner til begrensningene på hudfarge som en indikator. Barna ser forskjellen, de voksne ser forskjellen. Hudfargen er den tydeligste.

    Erfaringer fra andre land tyder for øvrig på at denne utviklingen ikke kan snus. En skole hvor 90%+ av elevene er «brune» eller av minoritetsbakgrunn vil aldri kunne utvikle seg til noe annet. Etniske nordmenn vil sende barna sine til hvite skoler (proxy for skole med solid andel norske barn, hvor barna får en oppvekst i et miljø preget av norske verdier og kultur), og ressurssterke innvandrere vil gjøre det samme. Jeg synes denne utviklingen (som nå virker uunngåelig; spør hvor mange nordmenn som har lyst til å sende barna sine til Furuset, eller Mortensrud, hvor de vil oppleve å være det eneste hvite barnet i klassen), strengt tatt er langt mer interessant enn å angripe ordbruken i hva alle ser; at befolkningen i Oslo i dag er segregert og at hudfarge er en sterk indikator på det.

    USA, som ofte trekkes frem som en suksesshistorie for integrering (stort sett av uinformerte mennesker; somaliere i USA klarer seg dårlig ifht andre innvandringsgrupper, i motsetning til hva enkelte journalister prøver å overbevise oss om), er kjempesegregert (og nei, det gjelder ikke bare svarte og hvite, det gjelder også hispanics og asiater). Og når klassebarrierer brytes og man avanserer oppover sosialt, sender sorte foreldre barna sine til sorte privatskoler, og flytter til sorte middelklasseområder (vel, det er resultatet ettersom de hvit flytter ut). Norge er mindre, men logikken er ganske universell; når andelen minoriteter på en skole når et bestemt nivå (rundt 30/40%), velger den majoriteten som har muligheten til det å flytte. Det er svært tenkelig at Oslo i fremtiden vil få hvite middelklasseområder (ikke kjemisk fritt for innvandrere, selvsagt, men på et nivå under det jeg skisserer), brune middeklasseområder, og underklasseområder, overveldende dominert av minoriteter. Og selv om betegnelsen har mange svakheter, vil man i fremtiden se enda sterkere signaler på at Oslo kan deles inn i hvite områder, og brune områder, ofte på svært lokalt nivå (forskjellig side av E6 på Mortensrud, Gamle Stovner vs resten på Stovner).

  2. Øyvind

    Først og fremst bedømmer jeg mennesker ut i fra hvordan de ser ut. Det går på hudfarge, klær, hårsveis etc. Jeg gir vedkommende en rask overgang, og gjør meg opp en mening før jeg evt prater med vedkommende. Som oftest finner jeg ut at førsteintrykket stemmer. Det er veldigsjelden at jeg tar feil.

    Det har ledet meg til en dristig konklusjon om at faktisk er fullt mulig å dømme hunden på hårene:)

    Men til poenget: noe av problemet med innvandringen er at vi for ofte henger oss opp i hvilke konotasjoner ordene har fremfor å diskutere de faktiske problemene. Jeg er redd min sønn på snart 6 år blir tvangsendt på en skole fullstendig dominert av innvandrere, noe som gjør at jeg og min kone nå sitter og sjekker eiendomsmarkedet på Vestlandet, Lørenskog eller på vestkanten…

    Da blir vi innvandringsflyktninger.

  3. Jeg satt og klødde meg i hodet en kveld sammen med en venninne som skrev et avisinnlegg og lanserte følgende begrep: Norsk som bestespråk.

    For det er vel det vi snakker om, ikke fremmedkulturelle eller innvandrere eller rase. Men i hvilken grad ungene kan norsk godt og i hvilken grad de får anledning til å utvikle det norske språket sitt hvis det er dårlig.

  4. Skyweir

    @Øyvind
    Jeg, på den annen side, dømmer folk mest etter hva de sier og skriver….
    Min erfaring er at det er liten sammenheng mellom dette og mengden melanin i hudcellene deres, med mindre man har melanom på storehjernen.

  5. Jacob Hansen, Harstad.

    Har sagt det…

    …før, og sier det igjen: Anders Magnus bare er, og blir, journalistutgaven av vår kjære mister Rallycross, selveste Martin Schanche!! Uten nøling, direkte og rett på, bare dundrer han (Anders, altså) av gårde og, som Martin, avslutter han det hele gjerne med en elegant piruett, på sitt vis, vel å merke. Eller hva?? Ja, jeg tror vi sier det slik:) Jacob H.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s