Norsk mediedekning av Haiti

Høyreblogger og mediekritiker Jan Arild Snoen utsatte forleden norske journalister for en provokasjon i form av spørmål om hva godt norske medier egentlig gjør på Haiti. Og eventuelt hva vondt. Hvis vi skal dømme av den korte nettdebatten som fulgte, ble det ikke tatt nådig opp.

Forestillingen om at medienes innrykk forverret nøden i det jordskjelvrammede landet, var kanskje ikke helt ferdigtenkt. Snoen så bort fra at pressedekningen bidrar til å mobilisere giverglede og statlig innsats haitierne desperat trenger. Og at gode reportasjer som gir innsikt i livsvilkår og politikk, i solidaritet og kriminalitet og som belyser bistandens utfordringer og svakheter, er viktige.

Snoen leser antakelig helst engelskspråklige (amerikanske) aviser. De bidrar kanskje til at han ikke innser at det for norske lesere flest er en fordel med artikler skrevet med dette publikum for øye. Det er en grunn til at oversatte artikler har lavere lesning enn originalskrevne, og den er ikke at de oversatte er dårligere.

Jeg leste, hørte og så noen sterke og gode reportasjer fra de norske reporterne, og noen jeg synes var riktig slette.


Samtidig ga provokasjonen en anledning til å diskutere hvordan norske medier håndterer slike kriser. Den lot vi glatt gå fra oss til fordel for selvros og spit.

Debatten på Snoens mediekritiske Minerva-blogg holdt ikke mye høyere nivå enn leserordskifter ellers på nettet. Da Journalisten omtalte innsigelsene hans i en nettartikkel der nesten all plass var viet medienes selvbilde, fikk vi hissige tilbakemeldinger fra kolleger som mislikte at vi «viderebrakte gørra fra Snoen».

Når mediefolk oppfatter seg som idealister og virksomheten som godhetens brekkstang, er det en forståelse som kolliderer med publikums oppfatning og er verd å pirke i. Når pressen våkner til begivenheter som katastrofen på Haiti, er det knapt ambisjoner om å utløse giverglede som farer først gjennom hodene.

Det er nyhetssuget og konkurranseinstinktet som rår. Har vi folk med innsikt i lokalt språk og historie, sender vi kanskje dem. Men alle duger til å heise mediebedriftens flagg i ruinene, dersom budsjettet har høyde.

Slik må og vil det være. Mediebransjen er en business og ingen har hittil foreslått en bedre modell for fri informasjon. Dermed kan festtalene vente til hverdagen er over, slik at vi heller kan diskutere prosaiske spørsmål som for eksempel:

Hvorfor bruke tid på Børge Brendes egenreklame for Røde Kors? Skaper klisjeer som «Helvete på jord» opplevelse av og innsikt i Haitis ulykke? Er omtalen av lovløshet, likplyndring og slumboeres vold godt dokumentert og balansert av beskrivelser der haitiernes solidaritet kommer til syne? Våger vi spørre om Haitis politiske kultur er selvdestruktiv? Hvor mange av de norske reporterne snakker fransk?

Den norske medieutrykningen til Hispaniola har gitt oss noen glimrende reportasjer i tekst og bilder, i radio, TV og på nett. Nyhetsrefleksen er god, men ambisjonene er for små og fanger for sjelden suget etter medrivende språk og originale innsikter. Derfor trengs debatten Snoens kritikere var for fornærmet til å ta.

Snoens mediekritikk
Per Anders Todal i Dag og Tid
Politiken drøfter sitt nærvær på Haiti
The New Republic kaller dekningen overflødig
Et eksempel på klebrig og dårlig innstudert patos fra VGTV

Legg igjen en kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s