Strøksnes i Kongo

Det er lenge siden jeg er blitt så engasjert av en norsk bok som av Morten A. Strøksnes’ «Et mord i Afrika». Jeg kan dessverre fint lite om verdensdelen og ganske lite om dens historie. Desto større er opplevelsen av at stedet rykker nærmere via boksidene, litt som da jeg leste Ryszard Kapuscinskis bok «The Shadow of the Sun» (og lenge før den, «Keisaren» i Samlagets oversettelse av boka hans om Haile Selassie).

De fleste aviser jeg leser har allerede rukket å anmelde Strøksnes’ bok, og de fleste er svært positive. Jeg deler oppfatningen, og skal ikke gå dem i næringen. Utover å legge til at det som også imponerer meg, er hvordan bokas forteller nesten sømløst opptrer som aktør, observatør og observert i samme tekst. Sjelden vare.

Siden boka åpenbart også roper på innvendinger, skal jeg i stedet kaste inn noen små observasjoner om detaljer der andre har bedre forutsetninger for samlende vurderinger og analyser.

Jeg har opplevd arrestasjonen og rettssakene mot Tjostolv Moland og Joshua French gjennom de norske medienes løpende dekning. Nesten hele veien har jeg vært svært tvilende til antakelsen om deres uskyld. Jeg har både ment og sagt at medieomtalen var vinklet til deres fordel, og følt uro over omtalen av kongoleserne.

Som flere har fått med seg, feller ikke forfatteren noen dom i drapssaken. Men han heller klart til at de kan være uskyldige, der jeg helte motsatt vei. Boka rokker ved min innskytelse, drapssaken blir åpnere og rettsfarsen enda tydeligere.

Den forklarer rettsprosessens groteske sider bedre enn dagsmediene gjorde for meg. Kanskje fordi jeg leser dem mer kritisk, kanskje fordi den heseblesende prosaen vi bruker i øyeblikket, er langt mindre egnet til å starte tankerekker enn det litterære språket Strøksnes mestrer så godt.

Jeg liker også den åpenhjertige tonen. Forfatteren har selvsagt visst at det blir lest kritisk når han ganske tidlig i boka skildrer en lang samtale i nordmennens celle. De tre diskuterer norsk politikk, bistand, Afrika, global oppvarming, FN og velstand:

«Stort sett var vi enige.» (side 94)

Når Strøksnes tilsynelatende ubesværet bekjenner at han deler oppfatninger med Moland og French, er det både uventet og dristig. Strøksnes er regnet som venstreside, skjønt verken indignert eller patent. Skriver han dette for å vise leseren sprekkene i sin egen rustning, eller låner han bort velvilje til de to dødsdømte jeg antok var halvskolerte rasister? Det virker som han slett ikke bryr seg om annet enn å si det som han ser det.

Avisenes nyhetsdekning etterlot meg med et sterkt inntrykk av at French var den smarte av de to cellekameratene i Kisangani. Det kan fortsatt være, men Moland kommer veldig godt fra Strøksnes’ skildring. Likevel stoppet jeg ved dette sitatet, som stammer fra sørlendingen, men bryter voldsomt med alle inntrykk jeg fikk før jeg åpnet denne boka:

«Che Guevara hylles som en frigjøringshelt av venstresiden og er ellers blitt et nærmest apolitisk stilikon…»

Snakker virkelig Tjostolv Moland slik? Da har jeg bestemt gått glipp av noe.

Maren Sæbø har via bloggen sin i Journalisten anklagd Strøksnes for eksotisme, hvis jeg forstår henne rett:
«Her er jungel, pygmeer, rebeller og en masse dampende villskap.»

Gøy polemikk fra den Afrika-kyndige redaktøren som kanskje ikke er helt troverdig når hun innledningsvis skriver:
«Jeg var i tvil om jeg skulle lese denne boken..»

Følelsen av guttebokinspirasjoner og etniske briller uroet også meg da jeg startet lesingen, enda jeg regnes som ganske håpløs på dette området. Men følelsen svant etter hvert.

Her er to formuleringer jeg stusset over.

Om de prostituerte på Hotel Riviera i Kisangani:
«De jamret som katter: Pliis, pliiis.Pliiiiis. Etter at jeg hadde hørt dette hundre ganger, kjøpte jeg tre av dem en Primus for å få fred.» (Lokalt øl)

«Da belgierne forlot Kongo i 1960, brøt det ut flere borgerkriger, nærmest over natten. Volden var ikke byråkratisk og instrumentell, men ukontrollert og fylt av raseri, ja av en nærmest hysterisk villskap.»

Man kan sikkert finne flere. Og noe ganske få avsnitt ligner av tilsiktede eller tilfeldige årsaker på fordums guttebøker om fremmede, som denne:

«Jeg spurte pygmeen om jeg kunne ta et bilde av ham. Med dette spratt han opp og la på sprang rett inn i skogen, som om han hadde fanden selv i hælene.»

(Pygme er vel også blant ordvalgene man kan diskutere. Det er en fellesbetergnelse, opprinnelig gresk, på folkeslag i flere verdensdeler som ikke blir høyere enn 1,50. Pygmefolket Strøksnes besøker heter bambuti eller mbuti ( http://en.wikipedia.org/wiki/Mbuti_people). Han skildrer disse potrøykende sankerne og jegerne med sånn begeistring at det uansett er uråd å bekymre seg over begrepsbruken som hjelper leseren til å se dem for seg. Strøksnes er tydelig ikke typen som sensurerer eget språk etter føre var-prinsippet.)

Jeg tror flere som meg vil starte lesingen med skepsis. For så å bli overveldet av dybden, frimodigheten og den selvkritiske innlevelsen i granskingen av Kongo, menneskene og drapet på Abedi Kasongo. Jeg har unnlatt å sitere fra bokas medrivende formuleringer og avsnitt. De kommer stadig tettere mens forfatteren omsluttes. Tour de force.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “Strøksnes i Kongo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s