Avdøde har ikke veto, om Bernt Jakob Oksnes’ prisbelønte «Den usynlige»

Sist helg gikk det en livlig debatt om ukjente, døde menneskers rett til å slippe omtale i mediene. Jeg deltok der og tok med meg noen av inntykkene da jeg skrev leder om saken i Journalisten:

Bernt Jakob Oksnes fikk Den store journalistprisen på Presseforbundets hundreårsdag. Etter de første timenes tilsynelatende samstemte begeistring, ga kommentator Asbjørn Kristoffersen i Bergens Tidende uttrykk for den uviljen noen føler overfor den store featurereportasjen «Den usynlige» i Dagbladet Magasinet.

Kristoffersens sentrale innvending mot reportasjen er at Jan Erik Fosshaug, som døde ensom i Oslo 63 år gammel, aldri hadde bedt om oppmerksomhet. Dermed var det et overtramp å brette ut det Oksnes gravde fram om mannens livsløp i byens arkiver og fra de to eneste menneskene han kunne finne som kjente den avdøde.

Kritikken er kjærkommen fordi den fanger mistroen flere nærer til medienes menneskesyn og motiver. Kristoffersen fikk betydelig støtte på sosiale medier, og på BT.no gikk diskusjonen livlig.

Kommentatoren forutsetter at Fossnes ville svart nei dersom han ble spurt om han ønsket å bli portrettert etter sin død. Problemstillingen er nokså søkt, siden ingen kan vite svaret. Lite tyder på at mannen, som for øvrig bodde med moren til hun døde, søkte ensomheten. Den eneste som senere delte tid med Fossnes, naboen Bernt Hagen, mener tvert imot at han ville satt pris på å bli sett og omtalt, en vurdering Kristoffersen tilsynelatende ikke reflekterer over.

Uansett framstår innvendingen som konstruert. Vi er alle like i døden, og utenfor engleskolen mener knapt noen at de døde tar anstøt av offentlig omtale. Den hensynsfullhet innvendingen har som premiss, kunne umuliggjort både enkelte biografier og en god del verdifull journalistikk.

Det blir riktignok fremholdt at omtanken bare skal gjelde de som var ukjente i livet og som man kan anta ville vært brydd over oppmerksomheten, uten at dette er særlig godt prinsipielt begrunnet. I «Den usynliges» tilfelle dreier det seg tilsynelatende om påtatt medfølelse, og kanskje om tabuer rundt døden. Reaksjonen ligner også på den voksende bekymringen over medienes nærgående skildring av mennesker i nyhetsbildet. Når dette ubehaget ikke skiller mellom forsøk på en sann beskrivelse som kan gi oss ny innsikt, og tåpelig persongrafsing bygd på rykter og slurv, kan tapet bli langt større enn gevinsten.

Omsorgen renner kanskje fra godhetens kilde. Men her var den mer enn uvanlig malplassert. Vi vet at Fossnes ikke er plaget av avisartikler nå. BT skal ha takk for debatt, men Dagbladets journalist større takk for en interessant reportasje.

(Magne Lindholm slutter seg til kritikken av Oksnes i denne kommentarartikkelen.
Svein Brurås ved journalistutdanningen i Volda har en annen oppfatning.)

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

4 responses to “Avdøde har ikke veto, om Bernt Jakob Oksnes’ prisbelønte «Den usynlige»

  1. Jeg har lest artikkelen om den ensomme Fosshaug. Jeg syntes det var en god og varm artikkel. Jeg synes derfor at det blir unaturlig å angripe en slik artikkel.

    Lesere bør evne å skille bedre mellom ondt og godt. Gode og varme artikler bør ikke angripes.

    Det er kjent at media både er der for publikum på godt og vondt. Både når noen snubler og når noen vinner. Artikkelen om Fosshaug dreier seg ikke om noe vondt. Det sterke budskapet i artikkelen, slik jeg ser det, gir leseren drivende innsikt i å ta vare på andre mennesker.

    Det er ikke alle mennesker som lever like liv. Det er heller ikke alle mennesker som velger å leve like liv. Media sin primæroppgave er å speile denne faktiske virkeligheten. Idet ligger det ikke bare å logre ustanselig for en kunstig og tilslørt glansbildeverden.

    Når det er sagt, er det både en fin gest og tradisjon å skrive nekrologene i gode ordelag. Dessverre har ikke alle mennesker bekjente som stiller opp og skriver deres nekrologer.

    Artikkelen om Fosshaug var en god og riktig artikkel. I tillegg til å belyse tilfellet Fosshaug, fortalte artikkelen også noe helt reelt om samfunnet vi daglig lever i.

  2. Jeg bør i tillegg tilføre at jeg selvfølgelig ikke syntes at det meget balanserte hovedinnlegget til bloggeren ovenfor var et angrep på artikkelen om Fosshaug.

    Nettopp det tror jeg også er klart, men sender dette innlegget for å spesifisere.

  3. Med «hovedinnlegget til bloggeren ovenfor», menes altså hovedinnlegget til bloggen Norwegian Affairs.

  4. Jan Johansen

    «Fosshaug», ikke «Fossnes».

    Oh Well.. Ikke en gang klassekameratene hans husket navnet.

    » Du, jeg sitter med jobb opp etter øra. Men hva gjelder det? Jan Fredrik hvem? Aldri hørt navnet»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s