Diskusjonen om sosiale medier etter kritikken fra Lanier, Zadie Smith og Gladwell

En livlig debatt om farene ved det digitale liv er i gang. Marit Slotnæs tok den hjem via Morgenbladet, og det blåser friskt på Twitter og i bloggsfæren, der Ida Aalen har gått i rette med henne.

Jeg tror problemet med sosiale medier er følelsen av at vi blir sett på hele uka.
Ikke i beydningen overvåket, men betraktet. Vi har valgt å vise oss fram for kjente og ukjente, gamle og nye venner, folk hvis vurdering betyr mye for oss, og andre vi slett ikke bryr oss om hva synes. Det er denne samtidige betraktningen og potensielle oppmerksomheten som er det nye. Og i det nye slår gamle mønstre inn med ny effekt.

Tenk deg at du er invitert på Morgenbladets fest på Operataket (det holdes en sånn hvert år, selvsagt). Man kommer for å se og bli sett, og litt for å snakke med bekjente. Det er 500 til stede.

Ingen vil legge merke til om du ikke møter opp dette året, eller maksimalt tre. Det påvirker ikke omdømmet ditt, svekker ikke nettverket, gjør deg ikke usynlig.
Hvis du kommer, kan du sirkulere. Du forsøker deg inn i en samtale uten å lykkes, og går videre. Ingen skade skjedd.
Du blir med i en annen, og sier noe lurt. Fire mennesker hører det, og syns du er smart. Du er fornøyd med tanken som vokste fram og kommer kanskje til å bygge videre på den.
Eller du sier noe skikkelig dumt. Fire hørte det, og en av dem husker det til senere. Men han likte deg ikke fra før, så det er ikke så farlig.

Hvis Operataket var FB+Twitter,ville du kanskje ha en følelse av å sveve en halv meter over de 500 andre. Med knallgule klær og en stemme som skar gjennom sorlet fra alle de andre. Slik at at det du sa ble forsterket og enhver taushet fra din side lagt merke til.

Nåja, så galt er det vel ikke. Men om noen år vil det finnes forskning som forteller oss noe om hva de sosiale medienes synlighet gjør med oss som er til stede. På hvilken måte vi tilpasser oss vårt publikum utfra den status vi ubevisst gir de ulike lagene. I hvilken grad forfengelighet og nytteforventninger styrer hva vi sier og hvordan vi sier det. Hvordan respons og mangel på sådan påvirker vår sosiale “strategi”. Og hvordan dette ligner på/skiller seg fra de førdigitale omgangsformene.

Jeg leser Zadie Smiths essay som en advarsel mot mulige og utilsiktede bivirkninger av å følge strømmen uten motforestillinger, og synes det var interessant.

I tillegg nærer jeg bekymring for det enorme potensialet for distraksjon som ligger i den digitale distribusjonen. De nye mulighetene har skapt gevinster ved å være kontinuerlig pålogget. Det gjelder å svare raskt på mail, fange opp nyheter fort så du kan lage en tinyurl og sende videre, tjene kudos på å google svaret på en ukjents twitterspørsmål eller lenke en video som matcher soulstjernens død via Facebook.

Alt dette har verdi. Det er dessuten gøy. Men vi gjør lurt i å minne oss selv på at det mer ligner en hobby, enn virkelig arbeid eller utforsking. Det har kostnader både å produsere og konsumere dette innholdet.

Et forsøk på målestokk:
Hvem har etterlatt oss med mer verdifulle innsikter:
De som uttalte seg ofte, eller de som ytret seg sjelden?
De som hadde størst fordel av å bli sett, eller de som først ville dele når de hadde tenkt noe godt igjennom?

Jeg synes det er blitt litt vanskeligere å konsentrere seg om bøker og enktelttemaer etter eksplosjonen av sosiale medier og e-innhold på stadig flere plattformer de siste tre-fire årene. Jeg svarer noen ganger på mail før jeg har bearbeidet spørsmålet i hodet, fordi det gjelder å holde ebunken nede og vise interesse. Noen som kjenner seg igjen?

Pessimistene skuer bakover til det som var bedre i forfjor. Entusiastene gleder seg over alt som er nytt, men ser ikke svakhetene. Begge har jo noe rett. Jeg tror det er godt rom for en optimisme som ikke mener menneskene marsjerer bakover. Virkelige problemer kan også kan finne digitale løsninger. Men det betyr ikke at kritikken og advarslene har mindre verdi enn begeistringen.

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

2 responses to “Diskusjonen om sosiale medier etter kritikken fra Lanier, Zadie Smith og Gladwell

  1. Det var veldig morsomt å lese dette innlegget. Spesielt morsomt det med samtalen på hageselskapet versus på nettet. Det er flott at folk har humor.

    Dette var også interessant:
    Et forsøk på målestokk:
    Hvem har etterlatt oss med mer verdifulle innsikter:
    De som uttalte seg ofte, eller de som ytret seg sjelden?
    De som hadde størst fordel av å bli sett, eller de som først ville dele når de hadde tenkt noe godt igjennom?

    Det med å skrive godt, tror jeg ikke man kan forutse til det fulle. Av og til når man jobber med tekst, kommer det plutselig en ny og ukjent vinkling i tankeverden hvor man kjenner at man jobber med noe stort og fikk til noe bra. Selv forsøker jeg å få mange fokus inn i én og samme artikkel. Som når en fotograf tar et bilde med to, tre fokus i samme motivet.

    Av og til har man en så sær formulering, at man ser når andre har snappet den opp. Da vet man at man har et visst nivå. Hvis det samme skjer mange ganger, vet man at man kan. Gode skribenter er gode til snappe gode formuleringer.

    Ideen med å skrive er troen på å legge igjen noe viktig for leseren. Klarer man det? Hum., det beror på øynene som ser. Det finnes mange faglige skrivenivåer. Og det finnes mange måter å måle faglig dyktighet på.

  2. Obs., hageselskap og hageselskap, fru Blom. Operataket er noe annet. Mer rett å si det av meg, ja.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s