Monthly Archives: august 2012

Knuste kneskåler

Hvilke krav kan leseren stille til at det som formidles i journalistikken er sant? Antakelig finnes det ingen andre absolutte krav enn at journalisten skal søke sannheten og ikke med vilje formidle noe som er uriktig. Det ligger i nyhetsjournalistikkens natur at mange opplysninger ikke kan verifiseres med 100 prosent sikkerhet før avisa går i trykken eller sendingen på lufta.

Sunn skepsis og høye målsettinger er god motvekt til feilinformasjon fra kilder, men overdreven forsiktighet kan lamme ønsket om å fortelle viktige historier. Derfor er det kanskje urettferdig å gripe fatt i Dagbladet Magasinets reportasje 18. august. Jeg gjør det likevel, siden slike spørsmål må drøftes konkret og det kan være vel så nyttig å gripe fatt i et tvilstilfelle som å kritisere noe alle vil mene er dumt:

Dagbladets store magasinreportasje «Hva er det med Tøyen?» starter med at avisas reportere møter 22 år gamle Isabell. Hun kan fortelle at tre somaliere «i forrige uke tok henne for å være ei jente som skyldte dem penger. Misforståelsen ble ikke oppklart før de hadde knust den ene kneskåla hennes.»

Dermed er tonen satt for en lang og spennende reportasje om oppvekst og liv på Østkanten i Oslo. Men denne leseren kom på kant med teksten nettopp på grunn av åpningen. Det skyldes ikke bare at jeg bor i nærheten. Det er riktignok ganske vanlig at beboere protesterer mot medieomtale av nærområdets skyggesider. Det er i seg selv et interessant fenomen som kan skyldes alt fra ønske om å forsvare gode boligpriser til alminnelig lokalpatriotisme. Som oftest skyldes det nok at den medieframstilte virkeligheten harmonerer dårlig med den erfarte, slik den aggregeres i hodet og sansene. Jeg vet sannelig ikke om denne disonnansen kan avskaffes, eller om det er et mål.

Men i dette tilfellet våger jeg påstå at det var skepsis til selve voldsfortellingen som trigget min reaksjon, og at den derfor kunne kommet uansett hvilken bydel som var omtalt, så lenge det gjaldt en by jeg kjenner noenlunde godt.

Magasinet forteller altså om tre ukjente innvandrere som overfaller en ung jente på grunnlag av en feiltakelse og straffer henne på det mest brutale. Beretningen ga meg inntrykk av at dette foregår utendørs, men ved senere gjennomlesing ser jeg at det ikke står noe om gjerningssted. Det står heller ikke om angrepet ble anmeldt, om det ble etterforsket og eventuelt førte til pågripelser. Noe jeg syntes var underlig, siden reporterne allerede i neste avsnitt møter de erfarne politimennene Hallvar og Jan Erik, som Isabell kjenner fra før.

Da jeg kontaktet Grønland politikammer for å høre hvordan de oppfattet framstillingen, svarte kammerets etterforsker Inge Sundeng etter å ha snakket med kolleger at han ikke regnet beretningen om at somaliere hadde knust Isabells kneskål som sann. Han oppfattet den som en typisk vandrehistorie og opplyste at overfallet ikke var anmeldt.

Dagbladet har ikke ønsket å kommentere sin egen research før de har lest Journalistens drøfting er publisert. Avisa tok kontakt med gatepatruljen etter min henvendelse, og deretter kontaktet den ene av do to politifolkene Journalisten. Politimannen Jan Erik Bresil sier Dagbladet har framstilt samtalen med Isabell riktig, slik han husker den.

Jeg tror de aller fleste lesere vil ta for gitt at historien er sann. Noen vil også legge fra seg Magasinet et inntrykk av at slik er det på Tøyen, mens andre vil se at beskrivelsen nyanseres i løpet av reportasjen.

Vi journalister søker ofte tilflukt bak sitatet og opptrer som om det fritar oss fra ansvar for om det fortalte er sant. Men det er etter min mening bare delvis riktig. Jo mer oppsiktsvekkende en opplysning er, jo større plikt har vi til å bringe sannhetsgehalten på det rene. Når vi glemmer det, kan vi havne i grøfta der flere medier befant seg i fjor etter ukritisk å formidle rykter om at romfolk i Oslo bortfører og slakter kjæledyr.

Det er også nyttig å være på vakt mot vandrehistorier og myter. De har en lei tendens til å formere seg, og tilbyr journalisten en hendig knagg å henge en fortelling på. Nettopp derfor gjenfortelles dramatiske historier av og til av folk som slett ikke har opplevd dem, men som vil gjøre seg interessante eller være greie mot reporteren.

Jeg tror «Knuste kneskåler» er en slik vandrehistorie i krimsaker. Jeg har hørt sånne fortellinger i mange tiår, men knapt registrert en eneste domfellelse. Det kan selvsagt skyldes at offeret ikke anmelder i oppgjør mellom kriminelle. Men denne straffe- og utpressingsmetoden, som det gjerne fortelles er gjennomført med jernrør, gir voldsomme skader, operasjoner og rekonvalesens. Den etterlater spor, men disse sjekkes sjelden opp.

Slik gangstervirksomhet rapporteres ofte fra torpedomiljø og mellom kriminelle. Det er kjent fra Vestbredden til Nord-Irland, kanskje også der delvis som myter. Nå er det altså kommet til Tøyen og rammer uskyldige ved en misforståelse?

Rønnaug Jarlsbo skrev reportasjen i Magasinet. Hun er en dyktig journalist og slik jeg leser henne, må hun ha trodd på Isabells beretning. Uten å sjekke nærmere, har reporteren valgt den som inngang til en bred beskrivelse av hvordan det er på Tøyen. Fristelsen til å gripe den mest oppsiktsvekkende opplysningen som blikkfang for noe viktig, er sterk i journalistikken. Men den fører noen ganger galt av sted.

 

Reklamer

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Bondeanger

Alle har tunge øyeblikk, og noen ganger bruker jeg mine til å forbanne den dagen jeg tok min første journalistjobb. Denne bondeangeren har også fått meg til å fraråde unge bekjente å gjøre samme veivalg.

Yrket har utvilsomt svært mange høydepunkter. Du kommer steder du ellers aldri ville sett, møter mennesker av alle slag, opplever noe nytt mange ganger i uka, lærer litt hver dag og har et utall fine kolleger. Mye bedre enn å jobbe for føda, som det heter.

Men i løpet av et vanlig arbeidsår, opplever nok journalister flest ganske få dager som lever helt opp til festtalenes og lønnsretorikkens idealer for den såkalt fjerde statsmakt. Det meste vi gjør er produksjon, selv om de beste gjør det med større glød og evne enn oss andre. Medienes natur medfører ganske ubønnhørlige krav til å fylle flater og tekkes publikum. Selv når det satses store ressurser, som etter fjorårets terror, trengs en kommisjon med systematikk og ekstraordinær informasjonstilgang for å avdekke sentrale fakta og sammenhenger.

Overflatiskhet, unøyaktighet og overdrivelser tilhører mediemedaljens bakside. Rent sludder og skamløst skvalder inngår i sortimentet. Forfengelighet og svekket empati er blant yrkesskadene.

Journalistikk appellerer til instinkter som vitebegjær og engasjement. Men yrkets logikk medfører en flyktighet som om man levde hele livet sitt på Twitter. Etter noen år i bransjen, vil flere savne fordypning.

Gode hoder er kanskje best tjent med å forfølge et fag som stikker dypere. Varme hjerter kan utrette mer der selve målsettingen er å hjelpe.

De som likevel lar seg friste, kan trøste seg med at det finnes strålende unntak der mediene virkelig gjør en forskjell. At det er mye varme og samhold i nærjournalistikken. Og at det tilsynelatende ikke finnes noe alternativ til frie, selvstendige og småskitne medier dersom vi vil beholde den demokratiske livlinjen journalistikken er.

Men hvis de som er nysgjerrige på yrket, velger fordypende studier og andre profesjonsutdanninger enn mediefag, styrker de både sine valgmuligheter og ofte sin verdi for pressen og samfunnet. En bredere faglig bakgrunn for framtidas journalister kan også svekke bransjelogikkens tvangsgrep om faget. Kanskje vil det også tilføre kvaliteter og mangfold som kan gi det redigerte ord større overlevelseskraft.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized