Hvor stor er medieelendigheten?

Finn Sjue sluttet i år som lektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, der han arbeidet i ti år. Han er tidligere redaktør av Klassekampen fra 1973 (71) til 77, journalist i samme avis og forfatter av journalistfaglige bøker, samt bøker om overvåkning. Nå markerer han karriereskiftet med et lengre essay om journalistikkens tilstand og beskjed om at han snart skal melde seg på sosiale medier.

Boka har allerede skapt debatt i de samme mediene. Noen reagerte på at Sjue ikke fikk kritiske spørsmål eller motstand da NRK gjorde et lanseringsintervju med ham i Dagsnytt 18. Siden har flere spurt om han skjønner seg på dagens medievirkelighet. Aftenpostens Erik Tornes var vennlig kritisk på Facebook.

Jeg kjente Sjue da vi begge var AKP-ere og mistet kontakten med ham før 1981. Siden har vi støtt på hverandre noen få ganger. Han er en fin fyr og god samtalepartner.

Essayet «Journalistikkens uutholdelige letthet» kan leses som en jeremiade over nettmedienes kommersielt drevne elendighet, en brannfakkel mot holdningsløse diskenspringere på redaktør- og mellomlederplass i store redaksjoner eller en vekker for en ny generasjon som kan løfte norsk journalistikk. Den er nok ment som det siste.

Klikk

Tonen og metoden er antakelig et ganske godt speilbilde av undervisningen Sjue og andre har forestått på HIOA. På godt og vondt. La meg forklare hvorfor jeg liker boka, men syns den er ganske dårlig.

Sjue er kanskje på sitt beste når han forklarer noen kjerneprinsipper i journalistikken. Selv synes jeg avsnittene om kritisk holdning til alle kilder, også dem du møter på nært hold, er blant de aller viktigste. Altfor mye medieinnhold er preget av godtroenhet, ukritisk gjengivelse og rent sagt en aktiv vilje til å underslå informasjon som ikke passer med utgangshyposeser og dramaturgi. Essayet drøfter dette med utgangspunkt i blant annet NRKs romkvinnesak, den tempodrevne konkurransen mellom de store mediene og Sjues eget mageplask i boka Vi som styrer Norge (1992), som han her og tidligere redegjør forbilledlig åpent og selvkritisk for. Men jeg savner flere eksempler.

Jeg liker at Sjue påpeker hvor mye viktig som skjer i departmentene, der politiske nyheter skapes lenge før de når Stortingets vandrehall. Han foreslår at de politiske redaksjonene flytter seg, og framhever Aftenpostens Per Anders Johansen som et godt unntak fra flokkdekningen av spillet framfor realitetene: «Det viktigste i politikken skjer i statsforvaltningen.»

Forelesningsnotater

Han beskriver klippjournalistikk og klikkhunger som fagets dårligste sider og raljerer flere ganger over viljen til å skyve store trender og begivenheter i bakgrunnen til fordel for meningsløse sensasjoner. Dagbladets tittel «Slik får du perfekt avføring» gjengis flere ganger (den stammer fra innholdspartneren Klikk.no). Den langt eldre fadesen med forsiden «La barna banne» dagen etter Murens fall, går også i reprise.

Kanskje ikke noe galt i det. Men jeg savner en historisk ramme. Hvor mye bedre var det før? Og tallbasert vekting. Nettmediene gir oss trolig mange flere pressemeldingssaker, men kanskje var Aftenpostens én- og fåkildesaker mye mer preget av kildens perspektiv for 30 år siden enn dagens egenproduserte innhold. Rederistoffet fra 70- og 80-tallet murrer i bakhodet. Jeg synes mye tyder på at etikken både er blitt bedre og dårligere, på ulike felt, i løpet av de siste 30 årene. 

Mangel på tall, empiri og nye eksempler i boka irriterte meg nok til at jeg underveis i lesningen lurte på hvor mye av teksten som er gamle forelesningsnotater. Selv tror jeg ikke så mye på at journalistikken kan forbedres via runde fordømmelser, uansett hvor fortjent de er. Det er nyttigere, og derfor vanskeligere, å gå løs i enkeltsaker og artikkelserier med konkret kritikk, slik eksempelvis Jan Arild Snoen gjør i Minerva. Da er det vanskeligere å avfeie innvendingene som virkelighetsfjerne eller unyanserte, slik Sjue nå vil bli møtt. Det blir etter hvert også vanskeligere å fortie kritikken, siden sosiale medier sprer den så langt at den truer mediets autoritet.

Løssalg

Lektoren skriver flere ganger hvor bra nettet og de sosiale mediene er. Men han gir ingen egentlig analyse av disse mediene. Det vekker en mistanke om at han ikke har intim kunnskap om emnet. Sjue bekrefter da også at han verken bruker Facebook eller Twitter. Det blir litt som å skrive om TV uten å ha fjernsyn.

Er Sjue uvitende om arbeidsdagen i større nyhetsmedier? Det kan virke slik når han skriver at forsidene kalles salgsplakater for markedsavdelingenes prioriteringer. De er heller plakater for det redaksjonsledelsen tror selger neste dags avis (løssalg) eller skaper lesesug blant abonnentene.

Han besværer seg over at avisene nå registrerer salget hver dag, mens de tidligere angivelig holdt seg til ukestall. Jeg syns det er underlig at slike kunnskaper skal være skadelige i seg selv når avisene slåss for inntektene. Men Sjue har rett i at de gir latterlige utslag der oppslag gjentas med måneders mellomrom.

Fravær 

«I dag hevder kunnskapsrike medievitere at 80 prosent av kildene hentes fra internett.» Han antyder selv at tallet er tvilsomt, men tar seg ikke tid til å veie fortidens bruk av gjengangerkilder mot de nye og mer kunnskapsrike stemmene som nå slipper til. Nettet er sannelig ofte bedre enn hukommelsen!

Sjue sier riktignok også «hurra for nettet». Men essayet sett under ett, lyder det mer rituelt enn overbevisende.  

Han gir få konkrete innblikk i de nye medienes bidrag til den offentlige samtalen, men skriver heller om «en skog av sosiale medier som sjelden lager journalistikk». 

Her er det verdt å spørre hva som er målt. Facebook og Twitter er selvsagt mest annet enn journalistikk. Det er ikke noe å klage over. Men de og bloggene har gitt oss Andy Carvins tette formidling av arabiske stemmer fra våren til i dag, ekteparet Tom Goldstein og Amy Howe som dekker amerikanske høyesterett bedre enn etablerte medier, løpende debatter om norsk politikk hos Facebook-aktører som Braanen og Hustad, et overfødighetshorn av viktige observasjoner og opplevelser fra ikke-journalister.

Amerikanske mediegranskere som Clay Shirky drøfter om ikke mye av dette er journalistikk. Sjue virker lite interessert.

Jeg har ikke undersøkt Sjues nettkunnskaper utover å konstatere hans fravær i sosiale medier. Men de skinner ihvertfall ikke gjennom i dette essayet. («Mange blogger er interessante, til og med gode.») 

Et pussig og kanskje ufint eksempel på denne fjernheten er når han forteller:

«I flere redaksjoner deltar redaksjonssjefene i «link-pools» – og sjekker antall klikk totalt i avisa, i går, i dag. Klikk pr. minutt».

Denne mystiske kabbalen handler trolig om måleverktøyet Linkpulse. Det teller trafikk i sanntid og har vært i bruk i over ti år. 

PST-arkiv

Sjues påstand om at mediene i økende grad gjør små feil til store skandaler, er sikkert blant innspillene som er vanskeligst å svelge for journalister og redaktører den rammer. Han bruker Åslaug Hagas stabbur som eksempel, og jeg er enig. Men den døra er vidåpen etter mange diskusjoner og frontene klare. Jeg etterlyser nyere og flere eksempler.

Essayets deadline er trolig en hindring for en drøfting av Dagbladets serier om PSTs fagarkiv i havnelageret. Synd, for Sjue kan mye om dette. Selv opplever jeg avsløringen som voldsomt hypet og sånn sett i slekt med avisas meningsløst lange serie om private overvåkingskameraer med dårlig sikring. («Hele verden spionerte på soverommet i norsk familehytte.»). Ny kritikk fra Sjues hånd ville gjort teksten mer debattutløsende og dermed lærerikt.

Profitt

 Men aller mest undrer jeg meg over Finn Sjues drøfting av medieøkonomien. Det har etter min mening liten hensikt å vektlegge hvordan Schibsted og andre eiere har hentet utbytte fra sine aviser. Vi kunne diskutert om det var umoralsk eller nettopp bakgrunnen for investeringer. Men når store aviser som Dagbladet har konkursen i øyekroken og Sjue selv antar at de fleste avisene er borte om få år, har denne klagesangen lav verdi.

Hvis han har rett i at økonomi (og «grådighet») er grunnen til bedrøvelige tilstander, trengs en kunnskapsbasert diskusjon om det økonomiske handlingsrommet. Forfatterens oppskrift er skuffende enkel:

 «Det store paradigmeskiftet drives også (i tillegg til av digitaliseringen, min anm.) fram av en sosial og økonomisk kamp om hva medieprofitten skal brukes til. Skal den pløyes inn i seriøs, moderne journalistikk eller solide fortjenestemarginer for eierne?»

 Hvis mediedebatten skal skue mer framover enn bakover, burde essayet ta utgangspunkt i fallende fortjeneste og underskudd, for så å diskutere hva vi gjør nå. Tilbakebetaling av tidligere aksjeutbytte er nok en blindvei.

 Det er ikke noe ugreit med Sjues politiske nostalgi. Men den sperrer for en konkret og realistisk drøfting av hvordan vi tilpasser oss økonomiske realiteter uten å kaste vrak på etikken. 

Staten

Det pågår en rekke interessante diskusjoner om medienes digitaløkonomi for tida, både i Norge og i andre markeder. Jeg vet ikke hvor langt framme HIOA er i denne debatten, men Sjues analyser er iallfall for knapp:

«Å tro at medienes nettaviser som hovedregel fortsatt vil være gratis, er å tro at medieeierne kan gå på vannet til evig tid.»

 Siden Sjues økonomiske analyse ikke er oppdatert, tvinges han til å ty til staten. Jeg tror det egentlige kjernepunktet i hans tanker om framtidas medieinntekter er sammenfattet i dette avsnittet:

 «Hvorfor ikke satse offensivt på å styrke og bygge opp mediene ved hjelp av langt større offentlige bevilgninger enn det som skjer i dag (sic)? Når vi har råd til en ganske solid opprustning av vei og jernbane i form av Nasjonal transportplan, hvorfor skulle vi ikke satse sterkt på mediene også? Er ikke de en viktig del av samfunnets infrastruktur?»

Dette er Sjues oppskrift, og mange mediefolk vil sikkert nikke. Men jernbane og vei er felleseiendom, mediene ikke. En tilstrekkelig økning i pressestøtten til å berge de fleste av landets medier gjennom krisen, vil bremse nødvendig innovasjon og krever politisk oppslutning om mange friske penger til en rekke private bedrifter mens markedsgrunnlaget deres svikter. Det vil sementere en snart forgangen forretningsmodell og holde liv i produkter Sjue innrømmer folk (snart) ikke lenger vil ha.  Det vil ikke gi bedre medier og det er politisk helt usannsynlig at noe slikt blir gjennomført i den skala som trengs.

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “Hvor stor er medieelendigheten?

  1. Tror nok det var mye bedre før ja.

    Mvh.
    G. Stenersen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s