Category Archives: Mediekritikk er konkret

Romfolket i norske medier

Det er avslørt tilfeller av alvorlig kriminalitet mot barn blant romfolk i Europa. I Norge ble en romkvinne dømt til tre og et halvt års fengsel for menneskehandel med  barn og medvirkning til voldtekt av sin egen datter. Men nyhetsdekningen av seksåringen Maria i Hellas og politiets overilte inngripen mot en familie i Iralnd, bygger opp om forestillinger om storstilt kidnapping av hvite barn.

I Guardian skriver forfatteren og kritikeren Louise Doughty om hundreår gamle myter som grunnlag for den bølgen av moralsk panikk vi nå opplever.  Hun peker blant annet på at:

Uformelle adopsjoner er vanlige blant rombefolkningen og familer på åtte og ti forekommer ofte

Fattigbarn ofte vokser opp hos slektninger. Dette var tilmed ganske vanlig i Norge for femti år siden

– Jeg kjenner ingen dokumenterte tilfeller av at romfolk/sigøynere/reisende har bortført ikke-sigøynerbarn noe sted, sier professor Thomas Acton, som Doughty fester lit til.

Han ber oss huske at mens det ikke fins bevis for bortføringsmytene som har frofulgt romfolket lenge, fins det mer enn tilstrekkelig bevis for at folkeslaget selv er blitt frarøvet barna sine av myndigheter i mange land.

(Takk til Heidi Taksdal Skjeseth i Dagsavisen, som omtalte Doughtys reaksjon og en interessant artikkel om samme emne i The Daily Beast.)

Den norske dekningen av Maria-saken, som vi bør huske kom i kjøvannet av fornyet interesse for McCann-saken, bærer lite preg av denne typen ettertanke. De etterforskede og deres omgivelser omtales med mistenksomhet som grenser til fordommer.

VGs Jon Magnus skriver om ”Raseri og drapstrusler i rommiljøet hvor Maria ble funnet”.  Avisa sparer ikke på fargerike detaljer i skildringen av fattigfolket:

” To romkvinner løper etter et amerikansk TV-team og jager dem med feiekoster, en svartkledd gammel bestemor hytter med neven, og en liten gutt som sitter på en mur spytter svære klyser ned på et annet TV-team.”

Han peker riktignok på at raseriet (”til å ta og føle på”) kanskje er med rette, fordi romfolket i den greske landsbyen Farsala føler seg stemplet og trakassert av internasjonal presse. Derfor har de gitt opp å forklare hvordan Maria havnet i leiren. ”Nå er det jungelens lov som gjelder.”

Reportasjene har mange av grepene Magnus har dyrket i sin lange karriere som utenriksreporter. Når de brukes mot en så utsatt gruppe som Europas romfolk, må vi spørre om den bidrar til dehumanisering. Som når tilmed stillettkniven jeg husker fra ukebladenes fortellinger om kjærlighet og vold blant 60-årenes sigøynere, dukker opp i VG:

”En av rom-mennene, som til nå har vært opptatt med å mekke på en bil på gårdsplassen, retter seg opp, fisker fram en stilettkniv, og gir seg til å rense neglene med den mens han sier noe til tolken:
– Han sier at neglerenseren hans kan brukes til så mangt, oversetter hun til teamet sitt. ”

Avisa kan fortelle at internasjonalt politi kryssjekker savnede barn i Polen, Frankrike, USa og Canada opp mot Maria i Hellas. Dermed låner VG troverdighet til tanken om at sigøynere kidnapper hvite barn og bruker dem som slaver. De frakter dem tilmed over verdenshavene.

Ærlig talt, dette kan vi gå ut fra er rent sprøyt inntil det motsatte er bevist. Jeg skjønner at fortvilte foreldre som har mistet barnet sitt, griper til alle halmstrå. Men landets nest største avis har også som oppgave å veie rykter og motvirke stigmatisering.

I Dagsnytt atten på tirsdag introduserte Anne Grosvold innslaget om de mistenkte bortføringene slik:

– I dag kom nyheten om at en blond jente i sju års alder er funnet hos en romfamilie i Dublin. Jenta ble funnet bare en uke etter at politiet fant en blond jente med blå øyne hos et rom-par i Hellas.  Espen Aas, korrespondent i London, hvordan fant politiet fram til denne jenta?

Aas forklarer at hun ble funnet etter tips fra publikum og bekrefter at store medieoppslag om Maria-saken i Hellas har skapt ny årvåkenhet:

– Noen la merke til at denne jenta overhodet ikke lignet verken på søsken eller foreldre. Selv om foreldrene hevdet at det var deres barn, kunne de ikke bevise det gjennom noe av dokumentasjonen de fremla.

Aas understreker at politiet ikke har trukket konklusjoner og at foreldreparet ikke er arrestert. Han legger til at politiet er kjent med at barnetrafikk er blitt ganske vanlig mellom forskjellige land.

– Det er klart at en lyshåret jente, som den eneste lyshårede i en familie, vekker oppsikt. Både hos vanlige folk og hos politiet.

Saklig sett har jeg ikke grunnlag for å mene at Magnus eller Aas har trådd over etiske grenser. Men det er igjen på tide å spørre hvordan norske medier omtaler romfolk.

(Lett oppdatert versjon av denne posten ligger her.)

Legg igjen en kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret, Uncategorized

Dagbladet gikk for langt

Spor av sofienbergbark i avisas oppslag om voldtekt ved Stortinget

(opprinnelig som kommentar på Journalisten.no)

Rundt klokka 2.30 natt til søndag observerte Stortingets sikkerhetsvakter via sine overvåkingskameraer at to personer hadde sex på Løvebakken, rett utenfor nasjonalforsamlingen.

Tirsdag resulterte hendelsen i oppslag over hele forsiden og tre helsider inne i Dagbladet. Der heter det:

«Mens sikkerhetsvakter fulgte med på kamera, voldtok en asylsøker (15) en kvinne på stortingstrappa. Sikkerhetsfolkene brøt ikke inn.»

Det var nok mange som satte kaffen i halsen da de hørte nyheten. Flere enn jeg forsto Dagbladets budskap som at vaktene ga blanke i det opplagte overgrepet. Samtidig etterlot avisa meg med en følelse av at man hadde underslått en rekke nyanser i beskrivelsen, nettopp for at terrenget skulle stemme med kartet.

Det er etterpå blitt klart at en sentral forutsetning for å fordømme sikkerhetsvaktene og tilfeldig forbipasserende, som Dagbladet forteller smilte og lo, kanskje ikke var til stede:

Det var ikke åpenbart for andre at kvinnen ble voldtatt.

Politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby opplyser at siktelsen er opprettholdt etter avhør av gutten og nøye gjennomsyn av videoopptakene. Der kan man etter hvert se på kvinnens ansiktsuttrykk og blikk at hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Men Kraby mener samtidig at det ikke var tydelig for unge mennesker på vei gjennom byen i sen festrus, og trolig heller ikke for vaktene på Stortinget. I alle fall ikke fra første øyeblikk.

Det hører også med i bildet at kvinnen hadde sex med en annen mann bare noen minutter før den antatte voldtekten. Kraby sier til Journalisten at den kontakten framstår som helt frivillig. Igjen bygger han på videoopptaket. Han antar at denne hendelsen kan ha påvirket vaktenes første reaksjon da den andre kontakten fant sted.

Kvinnen har ikke meldt seg og siktelsen blir trolig henlagt.

Det alvorligste i denne saken er uten tvil at noen kan ha utnyttet en kvinne i raskt stigende rus og dermed begått voldtekt. Det får vi antakelig ikke fastslått sikkert.

Likevel har Dagbladet:

• Fastslått voldtekt, før tiltale og dom. Det skjer på nyhetsplass og i titler både på nett mandag 18. juli, i avisoppslaget dagen etter og 20. juli, mens lederen onsdag er langt mer moderat. Siktede benekter for øvrig seksuell kontakt.

• Fortalt at forbipasserende ga blanke i et overgrep.

• Gitt tydelig inntrykk av at sikkerhetsvaktene var for likegyldige, feige eller regelbundne til å gripe inn.

Dagbladet ba Stortingets sikkerhetssjef Gerrit Løberg om et møte mandag, men fikk avslag. Avisa gjengir ham slik:

– Nei. Vi har mye å gjøre i dag. Men jeg forstår at dere vil slå dette stort opp, og at det er agurktid.

Det framstår som både flåset og arrogant av Løberg, og det siste er dumt sagt. Men det hører med til historien at han snakket med avisa på telefon flere ganger, og at 18. juli var dagen da palestinernes president Mahmoud Abbas besøkte Stortinget.

Politiadvokat Kraby var underveis klar over hvordan Dagbladet ville vinkle saken. Han sier han fortalte dem at de gikk for langt og tok feil i flere enkeltheter, men fikk til svar at fremstillingen ble nyansert underveis i artiklene.

Hvis dette stemmer, har Dagbladet kanskje underslått sentral informasjon. Slik formulerer Kraby seg overfor Journalisten:

– Det var ingen klassisk voldtekt. Vi måtte se på videoen mange ganger. Det kan se helt frivillig ut for forbipasserende, også for dem som ser kamerabildene og ikke er trenet i å avdekke seksuelle overgrep mot personer som ikke har kontroll.

Det er ifølge politiadvokaten heller intet grunnlag for avisas beskrivelse av overgrepet som «grov sex».

Mens det vaktene oppfattet som et samleie nummer to pågikk, ante de likevel at noe kunne være galt fordi kvinnen brått virket svært ustø. De kontaktet politiet og rykket så ifølge Løberg ut.

Både kvinnen og gjerningsmannen var da allerede borte. Men i løpet av en halv time var siktede og en annen yngre mann tilbake i området. Stortingsvaktene bisto politiet med å identifisere 15-åringen, som ble pågrepet.

Løberg sier han fortalte Dagbladet om vaktenes utrykning. Opplysningen er ikke med i oppslaget.

Når fasit delvis foreligger, kan man kanskje bebreide dem at de ikke reagerte raskere. Det har Dagbladet selvsagt all rett til å mene. Jeg har også bare fått Krabys og Løbergs framstilling av samtalene med avisa. Dagbladet har ikke ønsket å gi detaljopplysninger om sin research.

For meg ser det fortsatt ut som man har feid motforestillinger til side og unnlatt å viderebringe informasjon som kunne tale til fordel for vaktene eller bermen på gata. Fortellingen passet Dagbladets fordommer. Ikke ulikt Sofienbergparken.

Legg igjen en kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret

Agurknyheter i NRK

Når NRK melder med forsikringsselskap som kilde at lommetyver har stjålet dobbelt så mye kontanter fra nordmenn som i fjor, lurer jeg på hva statistikken forteller.

Forsikringsselskapene har jo antall anmeldelser/krav, men melder i stedet pengemengde. (Ikke tallfestet, hvis jeg hørte rett.)

Er det dobbelt så mange forsikringskrav?
Dobbelt så mange lommetyverier?
Samme antall tyverier, men høyere krav pr. tilfelle?

I så fall, skyldes det at folk har dobbelt så mye kontanter på seg, at vi er blitt frekkere når vi krever erstatning, eller noe annet jeg ikke får øye på?

NRKs nyheter er tettpakka med utspill og kampanjer om sommeren, dette er virkelige agurker. Som regel med én kilde. Det stilles nesten aldri hørbare spørsmål ved selve statistikken. Som regel kommer den fra staten, men i dag altså fra forsikringsnæringen.

Jeg bare undres.

Legg igjen en kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret

Hva er det med rockejournalistikken?

En musikkanmelder jeg liker godt, har gitt terningkast 5 til et band som utfra forsidehenvisningen i nettavisa, er ukjent for meg. Jeg klikker straks på artikkelen for å se om dette er noe jeg bør låne øre.

Anmeldelsen går i denne tonen:

«Det låter noen ganger som om «Long Days Flight»-æra Kåre & The Cavemen spiller Nick Drake-katalogen, andre ganger som om Fairport Convention og Fleetwood Mac skulle blitt fusjonert under oppsyn av Jim O’Rourke — selvsagt med gitarist Fiske i en perfekt Buckingham/Thompson-symbiose. «

Med andre ord. Ja, hvorfor ikke med litt andre ord? Her er tilsynelatende åtte rockreferanser i løpet av snaut 50 slike. Skal jeg slå opp i Wikipedia like mange ganger, eller bare skamfullt konstatere at fruktsalaten ble for rikholdig for min enkle gane?

Det er liten tvil om at referanser er nyttige i kunstanmeldelser. Nerdrum ble straks knyttet til Rembrandt, og lesere som bare hadde sett ett av bildene hans gjengitt på avispapir, kunne forstå hva journalisten (og Nerdrum) mente.

Men hvis omtalen av den unge, norske opprøreren hadde inneholdt referanser til 8-10-12 gamle malere, ville vi forstått tilsvarende mer? Og hvor mange av oss er i så fall «vi»?

1 kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret, Uncategorized

Norsk mediedekning av Haiti

Høyreblogger og mediekritiker Jan Arild Snoen utsatte forleden norske journalister for en provokasjon i form av spørmål om hva godt norske medier egentlig gjør på Haiti. Og eventuelt hva vondt. Hvis vi skal dømme av den korte nettdebatten som fulgte, ble det ikke tatt nådig opp.

Forestillingen om at medienes innrykk forverret nøden i det jordskjelvrammede landet, var kanskje ikke helt ferdigtenkt. Snoen så bort fra at pressedekningen bidrar til å mobilisere giverglede og statlig innsats haitierne desperat trenger. Og at gode reportasjer som gir innsikt i livsvilkår og politikk, i solidaritet og kriminalitet og som belyser bistandens utfordringer og svakheter, er viktige.

Snoen leser antakelig helst engelskspråklige (amerikanske) aviser. De bidrar kanskje til at han ikke innser at det for norske lesere flest er en fordel med artikler skrevet med dette publikum for øye. Det er en grunn til at oversatte artikler har lavere lesning enn originalskrevne, og den er ikke at de oversatte er dårligere.

Jeg leste, hørte og så noen sterke og gode reportasjer fra de norske reporterne, og noen jeg synes var riktig slette.


Samtidig ga provokasjonen en anledning til å diskutere hvordan norske medier håndterer slike kriser. Den lot vi glatt gå fra oss til fordel for selvros og spit.

Debatten på Snoens mediekritiske Minerva-blogg holdt ikke mye høyere nivå enn leserordskifter ellers på nettet. Da Journalisten omtalte innsigelsene hans i en nettartikkel der nesten all plass var viet medienes selvbilde, fikk vi hissige tilbakemeldinger fra kolleger som mislikte at vi «viderebrakte gørra fra Snoen».

Når mediefolk oppfatter seg som idealister og virksomheten som godhetens brekkstang, er det en forståelse som kolliderer med publikums oppfatning og er verd å pirke i. Når pressen våkner til begivenheter som katastrofen på Haiti, er det knapt ambisjoner om å utløse giverglede som farer først gjennom hodene.

Det er nyhetssuget og konkurranseinstinktet som rår. Har vi folk med innsikt i lokalt språk og historie, sender vi kanskje dem. Men alle duger til å heise mediebedriftens flagg i ruinene, dersom budsjettet har høyde.

Slik må og vil det være. Mediebransjen er en business og ingen har hittil foreslått en bedre modell for fri informasjon. Dermed kan festtalene vente til hverdagen er over, slik at vi heller kan diskutere prosaiske spørsmål som for eksempel:

Hvorfor bruke tid på Børge Brendes egenreklame for Røde Kors? Skaper klisjeer som «Helvete på jord» opplevelse av og innsikt i Haitis ulykke? Er omtalen av lovløshet, likplyndring og slumboeres vold godt dokumentert og balansert av beskrivelser der haitiernes solidaritet kommer til syne? Våger vi spørre om Haitis politiske kultur er selvdestruktiv? Hvor mange av de norske reporterne snakker fransk?

Den norske medieutrykningen til Hispaniola har gitt oss noen glimrende reportasjer i tekst og bilder, i radio, TV og på nett. Nyhetsrefleksen er god, men ambisjonene er for små og fanger for sjelden suget etter medrivende språk og originale innsikter. Derfor trengs debatten Snoens kritikere var for fornærmet til å ta.

Snoens mediekritikk
Per Anders Todal i Dag og Tid
Politiken drøfter sitt nærvær på Haiti
The New Republic kaller dekningen overflødig
Et eksempel på klebrig og dårlig innstudert patos fra VGTV

Legg igjen en kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret

Minner om et minne

Jeg vet det bare er ondskapsfullt. Men har man egen blogg, så har man egen blogg og kan ytre det som rører seg i sitt indre, hvor ulekkert den enn måtte være.

Derfor et sitat fra kjære Dagbladet i dag:

For å underbygge påstanden om at de tok (sic, sikkert bare en k-smitte) kom til Kongo for å finne diamanter, ble det vist bilder av noe som kan minne om utstyr som kan minne om leteutstyr.

Da kom jeg til å tenke på et sitat fra Dusteforbundet, i mange år en viktig grunn til å kjøpe Dagbladet. Må dessverre gjengi etter hukommelsen, siden boka Fra Dusteforbundets annaler (?) ligger på do (!) på hytta:

Fra et medlem som for tiden er bosatt på landet har vi mottatt en tegning av en potet som ligner på en bjørn som har rullet seg sammen så den til forveksling ligner en potet.

5 kommentarer

Filed under Mediekritikk er konkret

Det må visst bli Venstre i år. Enig, DN?

Jeg har lest Dagens Næringslivs portrett av Venstres nestleder Ola Elvestuen. For en staut, flott og artig kar! Det er verken feil eller lyte på den mannen.

Jeg må beskjemmet tilstå at jeg bare såvidt hadde hørt om Elvestuen, enda jeg stemte på partiet hans i kommunevalget. Nå må jeg bestemme meg igjen, derfor passet det meg bra at lørdagsutgaven hadde portrettert nr. 2 på Venstres Oslo-liste etter Trine Skei Grande.

Over to teksttunge sider beskriver kollega Anders Gjestvik i DN en politiker det må være umulig å mislike. Jeg fikk faktisk ikke øye på et eneste feilsteg, ett tåpelig standpunkt gjennom karrieren, en eneste dum uttalelse. Portrettet er så positivt at Dagsavisen knapt ville våget være like velvillig overfor Helga Pedersen.

Jeg vet ikke om Elvestuen har feil som velgerne trenger å kjenne til. Men jeg blir litt svett av panegyrikk. Det blir ikke bedre å krydre den med scener som vel må være hentet fra intervjuobjektets fargerike selvbilde:

«Det striregnet denne morgenen i det gamle mayariket Tical i Guatemala. 27-åringen Ola Elvestuen satt alene på toppen av Jaguarpyramiden og stirret ut i regnet og prøvde å se fremtiden sin.»

Venstre er et interessant parti. I økonomisk politikk står det der mellom velferd og frihet hvor mange jeg kjenner er havnet. I den store debatten om opphavsrett i den digitale klemma, virker det som om Venstre (Skei Grande) tar utfordringene mer på alvor enn de fleste konkurrentene. Partiet er innvandringsliberalt, men opptatt av personlig ansvar.

DN-portrettet forteller også om interessante synspunkter på ytringsfriheten og den såkalte rasismeparagrafen, som Elvestuen mener bør avgrenses slik at vi bare forbyr direkte oppfordringer til diskriminering og hatefull atferd.

Artikkelen sveiper også innom heroin på statsresept og kollektivtrafikk, typiske Vesntre-saker. Men jeg synes det er rart at Elvestuen ikke må besvare et eneste kritisk spørsmål til egen politikk. Og måtte ta meg sammen for å lese videre etter dette:

«Etter reisene måtte studenten leve på de få kronene han tjente på strøjobber som bartender, selger, gartnerassistent eller bygningsarbeider. Inntekten rakk til havregrøt – kokt på vann. Hvis han skulle mesket seg med den luksuriøse varianten kokt på melk, ville han ikke hatt penger til å kjøpe International Herald Tribune, Die Zeit og andre livsnødvendige utenlandske aviser.» Hjelp.

1 kommentar

Filed under Dagens Næringsliv, Mediekritikk er konkret