Category Archives: Mediekritikk er konkret

Islamsk Råd sprer eder?

Frps innvandringspolitiske talsmann menner Islamsk Råd «sprer eder og galle» (sic), melder NTB/Dagbladet.no.

Når stavefeilen denne gang har fått plass i tittelen uten at teksten gir noen andre signaler, tror jeg at journalistene som har vært involvert, selv er usikre på hva uttrykket betyr og hvordan det skrives.

Nyhetsmeldingens kilde er Dagsavisen, som ikke har noen skyld i NTBs og Dagbladet.nos serieblunder.

Vi snakker her om edder, eller eiter, som mitt flyktige bekjentskap med norrøn mytologi tilsier at betyr ormegift. Mange journalister tror det handler om eder og står for noe i retning av besvergelser.

Hva tror de samme kollegene «galle» står for? Det er vel også en kjertelbasert gift, og burde gi et signal om det første leddet. Kanskje hopper de bare over det ukjente, slik vi ofte gjør?

Oppdatert: Db.no har rettet til edder. De oppdaget kanskje tabben selv. skjønt jeg tviler litt, siden nettavisas trykkfeil som regel blir stående. Et søk på mediearkivet Retriever antyder at varianten «eder og galle» er ganske utbredt. Den gir 185 treff, mens den riktige skrivemåten gjenfinnes 361 ganger i norske papiraviser. For Dagbladet er tallene 20 og 37.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret, Uncategorized

Kina og Xinjiang, DN lar spørsmål udrøftet

Dagens Næringsliv hadde lørdag en interessant, større artikkel om de nasjonale spenningene i Xinjiang-provinsen og rollen den tidligere politiske fangen, nå utviste forretningskvinnen Rebiya Kadeer spiller. Svært lesverdig.

Når jeg likevel våger å antyde en kritikk av hvordan DN på et par områder drøfter forhold jeg har svært lite greie på, er det fordi jeg synes de minner om gjengangergrep i journalististikken det kan være nyttig å diskutere.

Morten Møst skriver at «mange uighurer tenker ikke på Xinjiang som en del av Kina i det hele tatt». Dette refererer til ambisjonen om å løsrive (deler av) provinsen og etablere en selvstendig stat, Øst-Turkestan.

Hos meg etterlater opplysningen, som synes allment akseptert, et stort spørsmål: Står «mange uighurer» her for et antatt flertall, et lite mindretall eller en helt ukjent del av denne folkegruppen som nå antas å utgjøre litt under halve befolkningen?

Det er antakelig umulig å vite under det kinesiske partidiktaturet, som stort sett ikke tillater meningsmålinger. Men opplysningen kobles, både i DN og mange andre medier, til informasjon om Kinas anstrengelser for å øke den han-kinesiske befolkningsandelen i Xinjiang.

Ifølge DN har myndighetene «i de senere år…gjennomført et omfattende migrasjonsprogram det etniske han-kinesere har fått statsstøtte til å flytte til Xinjiang». Her skulle jeg gjerne visst mer om den demografiske utviklingen tiår for tiår siden 1949, men den er kanskje heller ikke tilgjengelig.

Han-kineserne utgjorde ifølge DN ca 7 prosent i 1949 og er nå nesten like mange som uighurene. Hvis man aksepterer at provinsen ikke skulle vært en del av Kina, er det all grunn til å anta at partiledelsen har villet motvirke selvstendighetsstrevet med demografiske grep. Men hvis dette er en legitim del av Kina, er det vel ikke nødvendigvis galt å stimulere vekst som også endrer befolkningens sammensetting?

Problemet jeg har med denne typen artikler, er at de liksom lukker øynene for motforestillinger. Så når DN nevner at det på 1930- og 40-tallet ble gjort to forsøk på løsrivelse, får vi verken vite at Sovjet trakk i flere tråder eller om disse bestrebelsene hadde stor oppslutning.

Legg igjen en kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret, Uncategorized

Grinebiter klager på journalister som ikke skriver «ham»

Det er en tapt sak. Likevel føler jeg at jeg kjemper den gode strid for å forlenge levetiden til pronomenet «ham» ved å skremme et ørlite antall yngre journalister til å tenke over om forskjellen de daglig og naturlig gjør på «hun» og «henne», også kan vurderes på hankjønn.

Klokere hoder påpeker hver gang dette kommer på bane at jeg slik bare stiller meg i rekken med konservative språkpurister som klager på etterfølgerne. Min mistanke om at de monomant nominative ikke vet hva akkusativ innebærer, blir hyppig gjenstand for flir.

Dagens VG-sak om et rystende brutalt overfall på en hund (ikke ironisk), bestyrker likevel min følelse av å være et bedre (språk)menneske.

Siden artikkelen ikke er på nett, tillater jeg meg å sitere:

«Da jeg studerte brukte jeg å snike han med meg inn på Universitetet..»
«..løftet opp Rocky og kastet han ned bakken..»

Mange mener dette nå kan passere som faktisk språkbruk. Jeg tror man burde tenke slik: Hvis desken erstatter han med ham, blir ingen støtt. Noen blir tilmed glade over en avis som holder skansen. Mens grinebiterne straks griper til sin følelse av at bladet er skrevet av journalister med dårlig språksans, når «ham» forsvinner fra spaltene. En følelse som bestyrkes av dette avsnittet i samme artikkel:

«Den pensjonerte byggmesteren forteller at mens han sto nederst i parken løpte en mann fra benken ned mot han.»

8 kommentarer

Filed under Mediekritikk er konkret, Uncategorized

NRK.no jukset ikke med Kolberg-uttalelser (?)

Jeg har fått noen spørsmål og litt kritikk på Twitter etter den forrige posten. Én mener det er forskjell på usannhet og løgn, og at jeg ikke kan vite om NRK.no fant på sitatet for å villede sine lesere. Sant nok.

NRK.no har ikke svart direkte på kritikken. Jeg spurte journalisten @MrKomfort om han hadde en reaksjon. Da vi twitret om dette i går, forklarte Aanensen at sitatene ble sendt Kolberg for godkjenning. Han mente også jeg måtte forstå at det er mye som ikke tas med i en artikkel eller et redigert intervju, og var sint fordi jeg hadde anklagd ham eller desken for juks. Aanensen har også sendt meg epost om Kolberg-intervjuet. Jeg har bedt ham om å få publisere det.

Jeg kan skjønne at han ble sint. Hvis det faktisk var sånn at Kolberg uttalte at han «- Vil knuse radikal islam», slik tittelen på nettsaken nøyaktig lyder, har jeg gjort NRK.no og Kristian Aanensen grov urett.

Uttalelsen finnes ikke i selve artikkelen, heller ikke i det redigerte tv-intervjuet. Aanensen skriver i en mail at Kolberg «har sagt eller ment det». Jeg går ut fra han mener det første, ellers ville vel NRK.no beklaget at man hadde trukket partisekretærens uttalelser for langt og tillagt ham en uttalelse han ikke har ytret?

Den andre formuleringen jeg reagerte på om å «føre krig mot ekstremistene», er ikke et sitat. Det står i bildeteksten. Hvis Kolberg har sagt det, er det selvsagt på sin plass å gjenta det og min kritikk faller flatt til jorden. Hvis dette er NRK.nos tolkning av Kolberg, går den langt, men sikkert ikke langt nok til å bli felt i Pressens faglige utvalg.

Jeg beklager hvis jeg har gjort NRK.no urett. Jeg skulle ønske dere hadde tatt dere bryet med å svare offentlig på offentlig kritikk, slik at denne bloggens riktignok ganske få lesere, slapp å være i tvil om hvor dere står. Men dere er ikke alene i å ignorere ekstern kritikk.

Hvis NRK.no hadde tatt seg bryet med å besvare kritikken offentlig, selv om de mener den er grovt usaklig, ville leserne også fått anledning til å spørre hvorfor Kolbergs barskeste uttalelser ikke kom med i tv-innslaget eller selve nettartikkelen. Og om dere virkelig forela ham tittelen? Og hvordan man skal forstå bemerkningen om at partisekretæren «mente» dette.

Jeg syns slik diskusjon er nyttig og tror toget er gått for at medier og journalister kan stenge dørene for «utenforståendes» motforestillinger. Journalistikken kan bli bedre og tilliten større hvis vi ikke avfeier eller overhører protestene, også når de har så liten beviskraft som min.

3 kommentarer

Filed under Mediekritikk er konkret, Uncategorized

Martin Kolbergs krig mot radikal islam

NRKs intervju med avtroppende partisekretær Martin Kolberg har fått voldsom virkning. Det er en interessant diskusjon, men den blir ikke bedre av å starte med grove overdrivelser og forvrengninger.

NRK.no presenterte Kolbergs uttalelser som at han vil føre «krig mot ekstremistene» og «knuse radikal islam». Disse formuleringene gjentas av alle som vil polemisere mot Kolberg, senest av Åse Brandvold i Klassekampen i dag.

Problem: Sitatene er svindel.

Se nettversjonen av NRK-intervjuet. Ikke noe sted snakker Kolberg om «krig» eller «knuse». Han definerer radikal islam, kanskje unyansert, og sier Arbeiderpartiet må bekjempe denne ideologien.

Personlig er jeg tilhenger av å bekjempe scientologikirken og kommunismen, men vil verken føre krig eller knuse dem.

Hvordan forsvarer NRK.no og reporter Kristian Aanensen disse oppdiktede uttalelsene?

2 kommentarer

Filed under Mediekritikk er konkret, Uncategorized

En syk sjel i et sunt legeme. Tåler vi mer sport?

They say that patriotism is the last refuge
To which a scoundrel clings
(Bob Dylan)

Kan ikke sportsjournalistene snart stoppe i sporet og diskutere hva de driver med? Det var ille å høre NRK godte seg over Sveriges nederlag under OL i Beijing. Det var verre å høre statskanalen gjenta den samme bloddopa begeistringen over andres skuffelser under sin lange oppsummering av de samme sommerlekene. Når setter mediene nye rekorder i sjåvinisme under verdensmesterskapet på ski.

Det er greit for meg at Aftenposten i sin begeistring over den spennende stafetten skriver at Petter Northug ikk et «taktisk perfekt løp og sendte Norge til gullhimmelen nok en gang». Tross alt typisk norsk å være god, og den slags er vel sportsjournalistikkens basisføde i de fleste land.

Jeg kan også tåle å lese at «alle andre ser ut som de går skøyting med klister under skia» (samme avis), selv om det fort blir for mye og etatppetidene viser at den slags selvskryt stort sett er usannferdig.

Men sjåvinismen tar etter min smak helt overhånd i begeistrede vendinger som at Axel Teichmann ble «ydmyket igjen på VM-oppløpet» (Aftenpostens Kristina Overn) og «Teichmann forsøkte seg igjen i går og ble ydmyket og nærmest latterliggjort» (Aftenpostens Bertil Valderhaug) .

Jeg mister lysten på sportsdekning som stadig tyr til slike selvgode utgytelser. Det virker som de brukes med aller størst begeistring når en nordmann slår en svenske eller helst en tysker. Er det noen som husker hvordan nasjonalrusen rammet Jens Weissflog under OL på Lillehammer?

2 kommentarer

Filed under Aftenposten, Mediekritikk er konkret

Naziløgn om tyskerjenter? Aftenposten anmelder gamle myter i blinde

Aftenpostens faste anmelder Terje Stemland tok 8. februar for seg boka «De gikk ikke fri» av Ebba Drolshagen. Jeg stusset over anmeldelsen fordi den gjenga ganske oppsiktsvekkende påstander uten å spørre om de er riktige. Hvorfor er ikke det en anmelders oppgave og instinkt?

Stemland skriver:

Tysknorske Ebba D. Drolshagen legger sannelig ikke fingrene imellom i De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater. Mange av historiene hun forteller, engasjert og veldokumentert, er hentet fra Norge; originalutgaven forelå i 1998. Da må det være grunn til å undre seg over at det har tatt så lang tid før noe norsk forlag fattet interesse. Men så harmes hun jo ubekvemt ved sider av det nasjonalnorske: Utspill fra Radio London karakteriseres som «regjeringens talent for blødmer». Det norske rettsoppgjør er ifølge henne lite å henge på veggen, med hatske dommere og skadefro presse. En viss institusjon får så hatten passer: «Norsk Hjemmefrontmuseum i Oslo, som har som oppgave å dokumentere den nasjonale okkupasjons- og motstandshistorien, er totalt uegnet til å innhente den slags opplysninger. Museets fremstilling av krigshistorier er så ensidig at man nesten kan kalle det forvrengning.»

I dag er det vel bare et forsvinnende mindretall som setter spørsmålstegn ved kvinnens eiendomsrett til egen kropp, mye takket være den politiske feminismen, men i krigs- og krisetider var (og er) det ikke så enkelt. Drolshagens godt underbyggede tese er at man i krigsårene anså kvinnekroppen for å være nasjonens eiendom. De kvinner som omgikk tyske okkupanter, sto dermed i fare for å begå nasjonalt ekteskapsbrudd, for privatlivet var nå et politisk spørsmål. Hadde kvinnen, eller snarere ungjenta, avveket fra den smale sti som eksilregjeringens parole om isfront innebar, kunne sluttstraffen bli skremmende. Ett var nå å bli internert i fredens fangeleirer uten lov og dom. Ikke så få «tyskertøser», som «tenkte med underlivet og ikke med hodet», ble tvangsklippet, kledt naken og påsmurt hakekors. I desember 1942 ble en seksogtyveårig kvinne, som arbeidet som kontordame hos tyske SD, funnet avkledt, voldtatt og deretter levende begravd sammen med sin toårige datter. Åsted: Like ved Holmenkollbakken, selve nasjonalanlegget.

Da freden brøt løs, ble avstraffelsen av kvinnekroppen med andre ord et nasjonalt anliggende. Men ikke bare det. De skulle renses for sitt unasjonale sinnelag. Da var det ikke annet å vente enn at bevæpnede og uniformerte motstandsmenn deltok. Drolshagen mener at de fungerte i straffeaksjonene som «statsmaktens uoffisielle representanter, noe som understreker renselsenes offisielle karakter». Hun avviser også tvert at det dreiet seg om «spontane aksjoner fra opphissede enkeltindivider», slik det ofte har vært hevdet, i presse, i historiebøker.

Jeg tillater meg å sitere såpass mye, siden jeg ikke kan finne anmeldelsen på nett.

Denne framstillingen har likhetspunkter med en tilsynelatende oppdiktet beretning i Bergens Tidendes prisbelønte og gode serie om tyskerjentenes skjebne. Der ble det fortalt at flere av disse jentene ble marsjert ned Karl Johans gate på 17. mai 1945, tvunget til å bære plakater/skilt med påskriften «Jeg er tysk hore».

Dagsavisen var også begeistret for Drolshagens bok. Og Dagbladet, Klassekampen med flere.

Arnfinn Moland ved Hjemmefrontmuseet har pekt på at Drolshagens makabre drapshistorie ikke er ny. Den er tvert imot fortalt i to tidligere bøker og tilbakevist som oppspinn. Kilden til denne fortellingen er gammelnazistenes blad Folk og Land.

Moland skriver:

Drolshagens kilde er Kjell Fjørtofts bok Oppgjøret som ikke tok slutt (Gyldendal 1997). Fjørtoft har ingen kildehenvisning, i motsetning til boken forøvrig. Hans liste over drepte er avkledd all troverdighet i årene etter at boken kom ut. Den er stort sett en avskrift av NS-organet Folk og Lands serie på 33 artikler fra 1970-72, kalt «Okkupasjonstidens likvideringer».

Når denne historiske revisjonismen sprites opp med feminisme og nasjonal selvpisking, ser det ut til at man lar vanlige krav til etterrettelighet fare.

Da vi i Journalisten viderebrakte historikeren Egil Christophersens kritikk av artikkelserien i Bergens Tidende, fikk vi en bøtte kjeft. Vi var sikkert ikke nøyaktige nok heller, men problemene oppsto hos journalisten som ikke fanget opp at beretningen hun brakte videre, kanskje var for utrolig til å være sann. Det er dumt hvis noen synes slikt er uviktig når det skjer i den gode saks tjeneste.

1 kommentar

Filed under Aftenposten, Mediekritikk er konkret, Uncategorized