Knuste kneskåler

Hvilke krav kan leseren stille til at det som formidles i journalistikken er sant? Antakelig finnes det ingen andre absolutte krav enn at journalisten skal søke sannheten og ikke med vilje formidle noe som er uriktig. Det ligger i nyhetsjournalistikkens natur at mange opplysninger ikke kan verifiseres med 100 prosent sikkerhet før avisa går i trykken eller sendingen på lufta.

Sunn skepsis og høye målsettinger er god motvekt til feilinformasjon fra kilder, men overdreven forsiktighet kan lamme ønsket om å fortelle viktige historier. Derfor er det kanskje urettferdig å gripe fatt i Dagbladet Magasinets reportasje 18. august. Jeg gjør det likevel, siden slike spørsmål må drøftes konkret og det kan være vel så nyttig å gripe fatt i et tvilstilfelle som å kritisere noe alle vil mene er dumt:

Dagbladets store magasinreportasje «Hva er det med Tøyen?» starter med at avisas reportere møter 22 år gamle Isabell. Hun kan fortelle at tre somaliere «i forrige uke tok henne for å være ei jente som skyldte dem penger. Misforståelsen ble ikke oppklart før de hadde knust den ene kneskåla hennes.»

Dermed er tonen satt for en lang og spennende reportasje om oppvekst og liv på Østkanten i Oslo. Men denne leseren kom på kant med teksten nettopp på grunn av åpningen. Det skyldes ikke bare at jeg bor i nærheten. Det er riktignok ganske vanlig at beboere protesterer mot medieomtale av nærområdets skyggesider. Det er i seg selv et interessant fenomen som kan skyldes alt fra ønske om å forsvare gode boligpriser til alminnelig lokalpatriotisme. Som oftest skyldes det nok at den medieframstilte virkeligheten harmonerer dårlig med den erfarte, slik den aggregeres i hodet og sansene. Jeg vet sannelig ikke om denne disonnansen kan avskaffes, eller om det er et mål.

Men i dette tilfellet våger jeg påstå at det var skepsis til selve voldsfortellingen som trigget min reaksjon, og at den derfor kunne kommet uansett hvilken bydel som var omtalt, så lenge det gjaldt en by jeg kjenner noenlunde godt.

Magasinet forteller altså om tre ukjente innvandrere som overfaller en ung jente på grunnlag av en feiltakelse og straffer henne på det mest brutale. Beretningen ga meg inntrykk av at dette foregår utendørs, men ved senere gjennomlesing ser jeg at det ikke står noe om gjerningssted. Det står heller ikke om angrepet ble anmeldt, om det ble etterforsket og eventuelt førte til pågripelser. Noe jeg syntes var underlig, siden reporterne allerede i neste avsnitt møter de erfarne politimennene Hallvar og Jan Erik, som Isabell kjenner fra før.

Da jeg kontaktet Grønland politikammer for å høre hvordan de oppfattet framstillingen, svarte kammerets etterforsker Inge Sundeng etter å ha snakket med kolleger at han ikke regnet beretningen om at somaliere hadde knust Isabells kneskål som sann. Han oppfattet den som en typisk vandrehistorie og opplyste at overfallet ikke var anmeldt.

Dagbladet har ikke ønsket å kommentere sin egen research før de har lest Journalistens drøfting er publisert. Avisa tok kontakt med gatepatruljen etter min henvendelse, og deretter kontaktet den ene av do to politifolkene Journalisten. Politimannen Jan Erik Bresil sier Dagbladet har framstilt samtalen med Isabell riktig, slik han husker den.

Jeg tror de aller fleste lesere vil ta for gitt at historien er sann. Noen vil også legge fra seg Magasinet et inntrykk av at slik er det på Tøyen, mens andre vil se at beskrivelsen nyanseres i løpet av reportasjen.

Vi journalister søker ofte tilflukt bak sitatet og opptrer som om det fritar oss fra ansvar for om det fortalte er sant. Men det er etter min mening bare delvis riktig. Jo mer oppsiktsvekkende en opplysning er, jo større plikt har vi til å bringe sannhetsgehalten på det rene. Når vi glemmer det, kan vi havne i grøfta der flere medier befant seg i fjor etter ukritisk å formidle rykter om at romfolk i Oslo bortfører og slakter kjæledyr.

Det er også nyttig å være på vakt mot vandrehistorier og myter. De har en lei tendens til å formere seg, og tilbyr journalisten en hendig knagg å henge en fortelling på. Nettopp derfor gjenfortelles dramatiske historier av og til av folk som slett ikke har opplevd dem, men som vil gjøre seg interessante eller være greie mot reporteren.

Jeg tror «Knuste kneskåler» er en slik vandrehistorie i krimsaker. Jeg har hørt sånne fortellinger i mange tiår, men knapt registrert en eneste domfellelse. Det kan selvsagt skyldes at offeret ikke anmelder i oppgjør mellom kriminelle. Men denne straffe- og utpressingsmetoden, som det gjerne fortelles er gjennomført med jernrør, gir voldsomme skader, operasjoner og rekonvalesens. Den etterlater spor, men disse sjekkes sjelden opp.

Slik gangstervirksomhet rapporteres ofte fra torpedomiljø og mellom kriminelle. Det er kjent fra Vestbredden til Nord-Irland, kanskje også der delvis som myter. Nå er det altså kommet til Tøyen og rammer uskyldige ved en misforståelse?

Rønnaug Jarlsbo skrev reportasjen i Magasinet. Hun er en dyktig journalist og slik jeg leser henne, må hun ha trodd på Isabells beretning. Uten å sjekke nærmere, har reporteren valgt den som inngang til en bred beskrivelse av hvordan det er på Tøyen. Fristelsen til å gripe den mest oppsiktsvekkende opplysningen som blikkfang for noe viktig, er sterk i journalistikken. Men den fører noen ganger galt av sted.

 

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Bondeanger

Alle har tunge øyeblikk, og noen ganger bruker jeg mine til å forbanne den dagen jeg tok min første journalistjobb. Denne bondeangeren har også fått meg til å fraråde unge bekjente å gjøre samme veivalg.

Yrket har utvilsomt svært mange høydepunkter. Du kommer steder du ellers aldri ville sett, møter mennesker av alle slag, opplever noe nytt mange ganger i uka, lærer litt hver dag og har et utall fine kolleger. Mye bedre enn å jobbe for føda, som det heter.

Men i løpet av et vanlig arbeidsår, opplever nok journalister flest ganske få dager som lever helt opp til festtalenes og lønnsretorikkens idealer for den såkalt fjerde statsmakt. Det meste vi gjør er produksjon, selv om de beste gjør det med større glød og evne enn oss andre. Medienes natur medfører ganske ubønnhørlige krav til å fylle flater og tekkes publikum. Selv når det satses store ressurser, som etter fjorårets terror, trengs en kommisjon med systematikk og ekstraordinær informasjonstilgang for å avdekke sentrale fakta og sammenhenger.

Overflatiskhet, unøyaktighet og overdrivelser tilhører mediemedaljens bakside. Rent sludder og skamløst skvalder inngår i sortimentet. Forfengelighet og svekket empati er blant yrkesskadene.

Journalistikk appellerer til instinkter som vitebegjær og engasjement. Men yrkets logikk medfører en flyktighet som om man levde hele livet sitt på Twitter. Etter noen år i bransjen, vil flere savne fordypning.

Gode hoder er kanskje best tjent med å forfølge et fag som stikker dypere. Varme hjerter kan utrette mer der selve målsettingen er å hjelpe.

De som likevel lar seg friste, kan trøste seg med at det finnes strålende unntak der mediene virkelig gjør en forskjell. At det er mye varme og samhold i nærjournalistikken. Og at det tilsynelatende ikke finnes noe alternativ til frie, selvstendige og småskitne medier dersom vi vil beholde den demokratiske livlinjen journalistikken er.

Men hvis de som er nysgjerrige på yrket, velger fordypende studier og andre profesjonsutdanninger enn mediefag, styrker de både sine valgmuligheter og ofte sin verdi for pressen og samfunnet. En bredere faglig bakgrunn for framtidas journalister kan også svekke bransjelogikkens tvangsgrep om faget. Kanskje vil det også tilføre kvaliteter og mangfold som kan gi det redigerte ord større overlevelseskraft.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Du store utland

Det har alltid stått rare nyheter fra utlandet i avisene. Likevel spørs det om ikke nettavisene har senket terskelen til et nærhistorisk lavpunkt for hva man kan finne det meningsfyllt å gjenfortelle. Forklaringen er kanskje teknologisk: Fordi nettavisenes forsider innbyr til å skape trafikk på grunnlag av bilde, tittel og ingress alene, uten at leseren får vite om saken egentlig angår noe hun interesserer seg for, har sjangeren lokkevinkling fått voldsom vekst.
Her er et lite eksempel fra VG Nett:
 
 
På forsida ser saken slik ut
 
Bilde
 
I disse omgivelsene
 
Bilde
 
Mens det altså handler om en tvist mellom en mor og en sønn i Connecticut, USA.
 
Vi kan like gjerne få nyheter som:
 
 
Mopedbrann la nabolag i aske
Et under at ikke liv gikk tapt
(i Mumbai)
 
 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Engler i mosen

Joda, jeg har fått med meg lanseringen og hørt noen av vitsene om fjær som blir til høns. Det jeg savner, er detaljer:
– Når prinsessen og hennes venner mediterte fram kontakt med englene, var det ingen som kikket et lite øyeblikk? Hva fortalte kikkerne etterpå?
– De fjærene hun finner, hvilken farge har de? Rosa eller hvit?
– Er de mest som dun, eller fjær?
– Er fjærene like eller ulike i størrelse, form og farge?
– Ligner de fuglefjær, i så fall ørn eller spurv, eller noe ganske annet?
– Har Märtha tatt vare på fjærene hun fant? Hvordan oppbevarer hun dem. Får vi se albumet?
– Siden dette er sant, kan en forsker få studere fjærene, eller blir englene da fornærmet?
– Blir engler fornærmet?

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Spionloven av 1917

USAs lovbestemmelser mot spionasje er samlet i «Espionage Act of 1917». Den ble vedtatt av Kongressen kort etter at USA gikk med i første verdenskrig, og er siden blitt endret og utvidet en rekke ganger. Den har vært misbrukt, men selvsagt også vært anvendt til å dømme virkelige spioner.
Blant disse er overløpere som røpet USA atombombeprogram for sovjeterne, som ekteparet Julius og Ethel Rosenberg. De ble arrestert i 1950 og dessverre henrettet tre år senere, mens CIA-agenten Aldrich Ames ble dømt til livsvarig fengsel i 1994. Sånn sett skiller kanskje ikke spionlovene seg vesentlig fra dem alle land holder seg med.

Pulsåre

Samtidig hadde lovverket fra første dag også brodd mot offentliggjøring av hemmeligheter, og slik er det i noen grad fortsatt. Dermed har den også vært brukt til å ramme ytringsfriheten, slik kritikere mener nå er tilfelle i rettssaken mot soldaten Bradley Manning og forsøket på å rettsforfølge Wikileaks´ leder Julian Assange.

Forløperen var Loven om forsvarshemmeligheter av 1911, som forbød spredning av slik informasjon til uvedkommende. Den var bygd på britenes Official Secrets Act, men ble kraftig innskjerpet og utstyrt med døden som ytterste strafferamme under den demokratiske presidenten Woodrow Wilson:

– Det finnes borgere av USA som heller illojalitetens gift i selve samfunnslivets pulsårer, som øser forakt over Regjeringens gode navn og autoritet, fortalte Wilson Kongressen under sin viktige og interessante Tale til nasjonen i desember 1915. De hardeste ordene var myntet på innvandrere presidenten mente hadde tvilsom lojalitet til sitt nye hjemland.

Kongressen tok seg tid, og det var betydelig motstand. Sensurbestemmelsen falt vedtatt med én stemmes overvekt i Senatet, selv om presidenten insisterte:

«Autoritet til å utøve sensur av pressen … er absolutt nødvendig for offentlig sikkerhet.»

Pasifistfrykt

Spionasjeloven av 1917, som ble utvidet med Loven om undergraving året etter, la det juridiske grunnlaget for rettsforfølgelse av pasifister og venstreorienterte krigsmotstandere som syndikalistene i IWW, skriver historikerne Eric Foner og John A. Garraty. Undergravingsloven, som er et uformelt navn på en rekke tilleggsbestemmelser, ble opphevet i 1921, men flere av forbudene overlevde.

Høyesterett opprettholdt lovbestemmelsene i en omstridt kjennelse i 1919, mens regjeringen forsterket forfølgelsene gjennom sin hardhendte brennmerking av utgruppene, spesielt den tidligere respekterte befolkningen av tyskamerikanere. I St. Louis ble en mann av tysk avstemning kledd naken, svøpt i et amerikansk flagg og lynsjet av en mobb der rundt 500 mennesker deltok. Mange hundre innvandrere ble deportert uten rettssak, og sensuren knekte langt på vei den amerikanske venstresiden, mener Foner.

Fiendestøtte

Loven forbyr offentliggjøring av informasjon med den hensikt å gripe inn mot USAs militære operasjoner og deres suksess eller å styrke fiendens operasjoner. Ytringer som understøtter oppvigleri i forsvaret, illojalitet, ordrenekt eller motarbeider verving til det militære, ble også forbudt.

Spionasjeparagrafene ga Generaldirektøren for postverket rett til å beslaglegge eller stanse publikasjoner han mente brøt med forbudene. Dagen etter at loven trådde i kraft, sendte den politisk utnevnte statspostmesteren hemmelig instruks til sine undersåtter om å holde skarpt øye med materiale som kunne motarbeide regjeringens krigsplaner.

Til sammen ble rundt 60 aviser rammet av postsensuren under verdenskrigen.

Kinobrann

Noen av ytringene som ble straffet:

• Stumfilmen «Ånden fra 76» ble beslaglagt i 1917 fordi regjeringen mente beskrivelsen av britiske overgrep under den amerikanske revolusjonen underminerte støtten til Storbritannia i krigen.

• Lyrikeren e.e. Cummings ble arrestert ved fronten i Frankrike fordi han fortalte at han ikke hatet tyskere.

• Charles Schenck, sekretær i det amerikanske sosialistpartiet, ble dømt for å ha oppfordret menn i vernepliktig alder til å nekte. Denne dommen ble opprettholdt av høyesterett i 1919, en kjennelse som forankret inngrepene i ytringsfriheten som i overensstemmelse med grunnloven. Der er interessant at bildet om å rope «Brann!» uten grunn i en full kinosal, ofte brukt for å forklare at det fins straffbare ytringer, stammer fra nettopp denne høyesterettsdommen.

 

Pentagon Papers

Rett etter verdenskrigen ble lovverket også brukt mot sosialt opprør, men i mars 1919 benådet president Wilson rundt 200 fanger som var dømt etter lovene om spionasje og undergraving. «Den røde trusselen» var snart historie og forbudene ble nesten ikke håndhevet, ifølge Wikipedia.

Annen verdenskrig ga forbudene ny betydning. Den høyreekstreme radioagitatorenCharles Coughlin fikk sin ukeavis Social Coughlin stanset av postverket og Chicago Tribune ble etterforsket for et oppslag om at USA hadde knekket japanske koder. Men den politiske viljen til sensur var langt svakere enn under Wilson.

En serie rettskjennelser i 1960- og 70-årene dempet truslene spionasjeloven har representert for ytringsfriheten. I juni 1971 ble Daniel Ellsberg og Anthony Russotiltalt for lekkasjen av Pentagon-papirene. Høyesterett kom til at regjeringen ikke hadde bevist at lekkasjen i New York Times tillot sensur. De to ble ikke frikjent for spionasje, men løslatt på grunn av feil i myndighetenes sakførsel. Dommen skjerpet kravene til bevis for at en utgiver «har grunn til å tro» at publisering kan skade USA og gi fienden støtte.

Spionoppsving

1980-tallet fikk kallenavnet Spionenes tiår. Reagan-administrasjonen ville igjen bruke spionlovene mot mediene, og fikk sikkerhetsanalytikeren Samuel Loring Morisondømt til tre års fengsel for å ha publisert informasjon om Sovjetunionens atomhangarskip i det britiske militærtidsskriftet Jane´s.

Morison skrev for bladet ved siden av sin jobb i marinen, og ble kjent som den første amerikanske tjenestemann dømt for å ha gitt hemmelig informasjon til pressen. Han ble benådet av president Clinton dagen denne gikk av i 2001.

Thomas Andrews Drake ble spiontiltalt i 2010 for å ha forsøkt å varsle politikere og Baltimore Sun om vanstyre i etterretningsprosjektet Trailblazer. Det tilhørte National Security Agency, og kartla blant annet kommunikasjon på internett før det ble stanset i 2006.

Drake slapp med samfunnstjeneste.

Wikileaks

Den tidligere CIA-agenten Jeffrey Alexander Sterling ble arrestert i januar i år for å ha røpet hemmeligheter til James Risen i New York Times. I mai 2010 erklærteShamai Leibowitz, oversetter i FBI, seg skyldig i å ha delt informasjon med en blogger. Han fikk 20 måneders fengsel.

Turen er kommet til Manning, soldaten som etter alle solemerker forsynte Wikileaks med de 251.000 dokumentene i Cablegate og videoen av Apache-helikopteret som angriper sivile i Bagdad, blant dem to reportere. Og bak den rettssaken lurer enmulig tiltale mot Assange. I begge tilfeller er Spionloven av 1917 bakteppe og juridisk grunnlag.

(Opprinnelig publisert på Journalisten.no . Jeg har også skrevet om de juridiske truslene mot Manning og Assange her ogher.

Denne omtalen av amerikansk spionasjelovgivning er ufullstendig. Jeg savner i begge betydninger juridisk kompetanse og det mangler trolig også politiske og historiske aspekter leserne kanskje kan bidra med. Hovedkilder for artikkelen erWikipedia og The Readers Companion to American History, redigert av Eric Foner og John A. Garraty.)

 


Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Spionlover, Manning og Assange

Gjør et forsøk på å gjenopplive bloggen og ber om hjelp til å belyse juridiske og politiske sider ved rettsforfølgelsen av Bradley Manning og den hemmelige storjuryens drøfting av tiltale Julian Assange. 

Jeg skrev første gang en leder om dette for et år siden, med spørsmålet:

Har vi for få hemmeligheter i verden? Hvis ikke, bør medier som lar oss se bak lukkede dører, straffes?

Vendte tilbake til saken i årets siste utgave av Journalisten med kommentaren Unnlatelsessynder.

Nå har jeg akkurat skrevet en kommentar om den amerikanske Spionloven av 1917 og dens historiske konsekvenser for ytrings- og trykkefriheten. Regner med å publisere den imorgen.

Dette er komplisert stoff, og jeg merker savnet av juridisk innsikt. Men var sporadisk borti lignende spørsmål under seks år i USA og gjennom lesning ellers. 

Hvis noen har greie på drøftinger av jussen rundt en mulig Assange-tiltale, mulighetene for utvisning til USA fra Storbritannia, Sverige eller andre land senere, er jeg mer enn interessert. Leter selvsagt også videre selv.

Godt nyttår, alle!

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Fortidens synder?

Jeg forsøkte å lete opp gamle bloggposter og tilhørende debatter fra midten av forrige tiår, da jeg var tidilag og ivrig blogger på Dagbladet.no.
Postene har vært utilgjengelige, men nå har Dbs suverene utvikler Tor Kristian Flage åpnet databasen igjen. Takk, Flage!
Dermed ser det ut til at alt er tilgjengelig, stort som svært smått. Det har kanpt interesse for andre, og jeg rekker ikke lese gjennom særlig mange av debattene nå.
Men fint det finnes.
http://www.dagbladet.no/weblogg/blog.php/hogrim

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized