Tag Archives: Dagbladet

Dagbladet gikk for langt

Spor av sofienbergbark i avisas oppslag om voldtekt ved Stortinget

(opprinnelig som kommentar på Journalisten.no)

Rundt klokka 2.30 natt til søndag observerte Stortingets sikkerhetsvakter via sine overvåkingskameraer at to personer hadde sex på Løvebakken, rett utenfor nasjonalforsamlingen.

Tirsdag resulterte hendelsen i oppslag over hele forsiden og tre helsider inne i Dagbladet. Der heter det:

«Mens sikkerhetsvakter fulgte med på kamera, voldtok en asylsøker (15) en kvinne på stortingstrappa. Sikkerhetsfolkene brøt ikke inn.»

Det var nok mange som satte kaffen i halsen da de hørte nyheten. Flere enn jeg forsto Dagbladets budskap som at vaktene ga blanke i det opplagte overgrepet. Samtidig etterlot avisa meg med en følelse av at man hadde underslått en rekke nyanser i beskrivelsen, nettopp for at terrenget skulle stemme med kartet.

Det er etterpå blitt klart at en sentral forutsetning for å fordømme sikkerhetsvaktene og tilfeldig forbipasserende, som Dagbladet forteller smilte og lo, kanskje ikke var til stede:

Det var ikke åpenbart for andre at kvinnen ble voldtatt.

Politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby opplyser at siktelsen er opprettholdt etter avhør av gutten og nøye gjennomsyn av videoopptakene. Der kan man etter hvert se på kvinnens ansiktsuttrykk og blikk at hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Men Kraby mener samtidig at det ikke var tydelig for unge mennesker på vei gjennom byen i sen festrus, og trolig heller ikke for vaktene på Stortinget. I alle fall ikke fra første øyeblikk.

Det hører også med i bildet at kvinnen hadde sex med en annen mann bare noen minutter før den antatte voldtekten. Kraby sier til Journalisten at den kontakten framstår som helt frivillig. Igjen bygger han på videoopptaket. Han antar at denne hendelsen kan ha påvirket vaktenes første reaksjon da den andre kontakten fant sted.

Kvinnen har ikke meldt seg og siktelsen blir trolig henlagt.

Det alvorligste i denne saken er uten tvil at noen kan ha utnyttet en kvinne i raskt stigende rus og dermed begått voldtekt. Det får vi antakelig ikke fastslått sikkert.

Likevel har Dagbladet:

• Fastslått voldtekt, før tiltale og dom. Det skjer på nyhetsplass og i titler både på nett mandag 18. juli, i avisoppslaget dagen etter og 20. juli, mens lederen onsdag er langt mer moderat. Siktede benekter for øvrig seksuell kontakt.

• Fortalt at forbipasserende ga blanke i et overgrep.

• Gitt tydelig inntrykk av at sikkerhetsvaktene var for likegyldige, feige eller regelbundne til å gripe inn.

Dagbladet ba Stortingets sikkerhetssjef Gerrit Løberg om et møte mandag, men fikk avslag. Avisa gjengir ham slik:

– Nei. Vi har mye å gjøre i dag. Men jeg forstår at dere vil slå dette stort opp, og at det er agurktid.

Det framstår som både flåset og arrogant av Løberg, og det siste er dumt sagt. Men det hører med til historien at han snakket med avisa på telefon flere ganger, og at 18. juli var dagen da palestinernes president Mahmoud Abbas besøkte Stortinget.

Politiadvokat Kraby var underveis klar over hvordan Dagbladet ville vinkle saken. Han sier han fortalte dem at de gikk for langt og tok feil i flere enkeltheter, men fikk til svar at fremstillingen ble nyansert underveis i artiklene.

Hvis dette stemmer, har Dagbladet kanskje underslått sentral informasjon. Slik formulerer Kraby seg overfor Journalisten:

– Det var ingen klassisk voldtekt. Vi måtte se på videoen mange ganger. Det kan se helt frivillig ut for forbipasserende, også for dem som ser kamerabildene og ikke er trenet i å avdekke seksuelle overgrep mot personer som ikke har kontroll.

Det er ifølge politiadvokaten heller intet grunnlag for avisas beskrivelse av overgrepet som «grov sex».

Mens det vaktene oppfattet som et samleie nummer to pågikk, ante de likevel at noe kunne være galt fordi kvinnen brått virket svært ustø. De kontaktet politiet og rykket så ifølge Løberg ut.

Både kvinnen og gjerningsmannen var da allerede borte. Men i løpet av en halv time var siktede og en annen yngre mann tilbake i området. Stortingsvaktene bisto politiet med å identifisere 15-åringen, som ble pågrepet.

Løberg sier han fortalte Dagbladet om vaktenes utrykning. Opplysningen er ikke med i oppslaget.

Når fasit delvis foreligger, kan man kanskje bebreide dem at de ikke reagerte raskere. Det har Dagbladet selvsagt all rett til å mene. Jeg har også bare fått Krabys og Løbergs framstilling av samtalene med avisa. Dagbladet har ikke ønsket å gi detaljopplysninger om sin research.

For meg ser det fortsatt ut som man har feid motforestillinger til side og unnlatt å viderebringe informasjon som kunne tale til fordel for vaktene eller bermen på gata. Fortellingen passet Dagbladets fordommer. Ikke ulikt Sofienbergparken.

Legg igjen en kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret

Offentlig vs privat ytring

Dette var tema da jeg forleden måned siterte fra Jon Hustads ytring på hans Facebook-gruppe. Hustad ble irritert, og flere av hans FBvenner rasende.

De pekte på at gruppa var lukket, og at deltakerne der måtte søke JH om medlemskap. Dermed mente de det opplagt at ytringer derfra ikke kunne kringkastes videre uten opphavspersonens tillatelse.

Til min unnskyldning må jeg si at jeg følger såpass mange på FB at jeg ikke husker hvilke som er åpne og hvilke som er lukket. Det slår meg heller ikke i øynene når jeg multitasker meg innom en rekke sosiale medier i timen. Dessuten har jeg bakgrunn i et redaksjonsmiljø (db.no) der vi mente at online er offentlig, med unntak av mail og chats, for å sette det litt på spissen.

Pressens Faglige Utvalg skal, antakelig på sitt neste møte, diskutere hvor grensene går for medienes sitering fra sosiale medier. Det kan bli en viktig prinsippavgjørelse på et felt der mediene har ganske ulik tilnærming. Dagbladet og Adressa har eksempelvis gjengitt bilder fra Facebook i kriminalsaker, mens VG har erklært at de aldri vil gjøre det uten tillatelse.

Jeff Jarvis (Buzzmachine) har en interessant drøfting på bloggen sin:

Facebook and Mark Zuckerberg seem to assume that once something is public, it’s public. They confused sharing with publishing. They conflate the public sphere with the making of a public. That is, when I blog something, I am publishing it to the world for anyone and everyone to see: the more the better, is the assumption. But when I put something on Facebook my assumption had been that I was sharing it just with the public I created and control there. That public is private. Therein lies the confusion. Making that public public is what disturbs people. It robs them of their sense of control—and their actual control—of what they were sharing and with whom (no matter how many preferences we can set). On top of that, collecting our actions elsewhere on the net—our browsing and our likes—and making that public, too, through Facebook, disturbed people even more. Where does it end?

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Kvalitetsjournalistikk

Jo Bech-Karlsen ved BI skriver i dag fornøyelig og interessant om hvordan noen norske tradmedier er i ferd med å fornye seg. Han skryter særlig av innovasjonsevnen i VG, NRK og Aftenposten.

Jeg tror han har rett i mye, særlig mht de to avisene. Dagbladet henger dessverre etter, både på papir og nett. At krisen har rammet min tidligere arbeidsplass hardest, er ingen god forklaring. Nettopp derfor er det viktigere for dem enn for noen andre, å skape nytt for å klare seg.

Etter gårsdagens terroraksjoner i Moskva, har de to Schibsted-avisene kombinert høyt nyhetstrykk (VG.no) med solid bakgrunnsstoff. Dermed ble det enda pinligere da db.no valgte å slå opp noen svakt underbygde spekulasjoner om at de kvinnelige terroristene var tvunget, voldtatt og dopet, som om det skulle forklare hendelsen.

Aftenposten holder tak i sine avsløringer av brutale fagforeningsmetoder i politiet. Det ligner stadig mer på det amerikanske transportarbeiderforbundet under Jimmy Hoffa, og etterlater iallfall hos meg en usikkerhet om det demokratiske sinnelaget i deler av korpset.

Ett forbehold her: Avisas reportasjer om asylsaken som endte i Italia, skiller ikke særlig tydelig mellom hva avisa selv har undersøkt og hva parten som vil ha omgjort utvisningen, påstår. Fornyelsen av Aftenposten kan sette troverdigheten i spill og gjøre at den ligner mer på røffere medier i forenkling, overdrivelser og dramaturgi. Det blir interessant å se om avisas ekstreme sentrumskurs i politikken, kombinert med tabloide grep, styrker oppslutningen eller gjør at avisa blir for lik konkurrentene.

Det er også synd at Aftenposten ikke helt makter å forene dristigere nyhetsjakt og vinkling med tradisjonell styrke i deskens redigering av tekstene. I dag stoppet jeg (og kom ikke videre) ved to avsnitt som etter min mening aldri skulle fått passere:

«Muligheten til å kontrollere alle passasjerer som går ned i metroen, og dermed gjøre et terrorangrep umulig, er praktisk talt ikke-eksisterende.»

Og fra sportens verden:

«Etter at klubben fra Englands sørkyst viste frem regnskapstall rødere enn en nykokt hummer, la styrelederne ut agn for å fiske inn potensielle investorer. Så havnet man i garnet.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Aftenposten, Dagbladet, VG

Når ord blir fattige

Dagbladets sak om Regine (18) som døde av en sjelden blodkreft, sprenger alle rammer for nyhetsspråk.

Den har ikke en gang nekrologens form, tanken går heller til prestens tale i en begravelse:

«Hun spredte håp og ettertanke». Slik starter ingressen.

videre:

«Gjennom sin åpenhet om kreft og om framtidsutsikter i bloggen sin og i Dagbladet, har hun gitt mange et håp i mørke stunder.»

«Ikke minst har hun fått mange unge til å tenke over hva de ikke bør bruke negativ energi til i livene sine.»

«Regine var opptatt av hva hun kunne oppleve mens hun hadde tiden. Det har gitt andre håp.»

Det fins jo ikke noe forbud mot slikt ordvalg, som for alt jeg vet kan være svært presis. Men i en nyhetsartikkel er det utvilsomt et sjangerbrudd.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Minner om et minne

Jeg vet det bare er ondskapsfullt. Men har man egen blogg, så har man egen blogg og kan ytre det som rører seg i sitt indre, hvor ulekkert den enn måtte være.

Derfor et sitat fra kjære Dagbladet i dag:

For å underbygge påstanden om at de tok (sic, sikkert bare en k-smitte) kom til Kongo for å finne diamanter, ble det vist bilder av noe som kan minne om utstyr som kan minne om leteutstyr.

Da kom jeg til å tenke på et sitat fra Dusteforbundet, i mange år en viktig grunn til å kjøpe Dagbladet. Må dessverre gjengi etter hukommelsen, siden boka Fra Dusteforbundets annaler (?) ligger på do (!) på hytta:

Fra et medlem som for tiden er bosatt på landet har vi mottatt en tegning av en potet som ligner på en bjørn som har rullet seg sammen så den til forveksling ligner en potet.

5 kommentarer

Filed under Mediekritikk er konkret

Dagbladets redesign og omlegging vellykket?

Tidlig opp i dag for å kjøpe nye Dagbladet. Vi fikk jo raskt beskjed om at ambisjonene bak omleggingen er begrenset. Anne Aasheim valgte å la stortromma stå i fred. Det var nok ikke for at naboene skulle sove videre, mer fordi man ikke ville spenne forventningene for høyt. Derfor la avisa heller ikke opp til noen dialog med leserne i forkant.

Nå foreligger resultatet av seminarer, dummies, innleid hjelp og intern debatt. Jeg syns det er litt fint.

Grepet med å flytte masse kommentarstoff bakerst, gjør kanskje dette feltet tydeligere. Men den har noen kostnader.

Marie Simonsen er ofte veldig god. Og hun er nesten alltid frekk, noe som kler Dagbladet, selv om dagens kommentar var på det jevne.

Jeg liker innholdsfortegnelsen bakerst, men ikke sidenavnet Sist og først.

Herfra skal man altså bla feil vei. Det funket ikke for meg første dagen, men kan være en vanesak? Blikket faller lett på høyre side, men det er jo ikke der jeg skal starte lesingen. Og når en sak går over mer enn to sider, må jeg jo bla helt forbi den før jeg vet om jeg har funnet starten. Se sidene 50, 51, 52. Litt arabisk for meg.

Noen har foreslått at det skulle trykkes opp ned så lenge man leser bakfra. Da blir sidevendingen og øynene samstemte, og det er klart når man skal snu avisa og starte i andre enden.

I første del er mye likt, noe helt nytt. To sider under vignetten Agenda skal bringe eksterne ekspertstemmer inn i Dagbladet. Fin ide, men for meg er Frederic Hauge er for mye aktivist til å signalisere ambisjonen.

To hele sider med NTB-klipp virker rart, litt fattig. Vårstell av sykkel (fin grafikk!) er havnet på nyhet. Eh?
Utenriksdekningen er tynn.

De nye sidetoppene (stripe med seksjonsnavn og dato) er fine.

TV-programmet har fått midtsidene. Jeg liker å lese tv-program på langs, men designet virker helt uferdig. Blanke timesfelter der noe varer i to timer (film). Filmer uten omtale eller terning. Jeg foretrekker strengere maler, fast lengde på alle programfelter, tydelig skille ved nytt program i samme time. USA Today har gjort dette mye bedre, lenge.

Kanskje man kunne kutte ut programomtalene øverst på midtsidene, det er likevel bare plass til tre. Legge inn flere kanaler og stramme det skikkelig opp.

Syns ellers det er ganske dristig å gjemme bort tegneseriene og været. For meg er dette rutinelesning i mange aviser. Da er det ganske avgjørende at man ikke må bla fram og tilbake for å finne om det skal regne i ettermiddag eller sjekke om Jokke og Camilla fikser det.

Dette bare noen førsteinntrykk. Blir spennende å se om markedet liker omleggingen og tåler prisløftet.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

Nye Dagbladet

Anne Aasheim har kunngjort at en ny avisprofil til høyere pris blir lansert i mai. Mange jeg snakker med, tviler på om endringene blir særlig synlige. Noe er likevel på gang.

Dagbladets nye redaksjonsmodell ble presentert denne uka. Nett og papir skal delvis slås sammen. Fordi tidligere ambisjoner om samvirke ikke er innfridd, forsøker man nå å sette en nettveteran (Morten Øverbye) som nyhetsredaktør for begge kanaler. Ny kultur- og debattredaktør (Peter Raaum) skal også lede begge. Det samme skal magasinredaktør Jane Throndsen. De to siste har papirbakgrunn, alle tre er dyktige.

Jeg kjenner dem alle, og har altfor mye bagasje til å drøfte grepene upartisk. Men siden avishuset slik nesten alle i tilsvarende situasjon gjør, har valgt å lete etter veien gjennom opplagsfall og nye leservaner helt uten ekstern debatt, våger jeg likevel noen spørsmål og håper andre vil bidra.

1. Hva er markedet for Dagbladet på papir?
På hverdager beveger salget seg nå raskt mot 75.000. Anne Aasheim tror fallet kan stoppe og opplaget kanskje stige litt igjen. Men hvis det samlete markedet for VG og Dagbladet krymper, er det da noe marked igjen for nummer to om tre år?

2. Hvilken profil kan berge avisa?
Jeg tror man satser på nyheter, sport og underholdning på nett. På papir kommer vel kultur og kommentar i tillegg. Det gir en avis som er ganske lik VG: Bedre på kultur og kommentar, klart svakere på politikk og andre nyheter, langt bak på sport.

3. Kan en radikalt annen profil funke?
Det måtte i så fall vært en avis som fanger det beste fra dagens kulturdekning i Dagbladet og de elementene som gir Klassekampen og Morgenbladet status, trofaste lesere og vekst. Trolig helt uten sportsnyheter, uten kjendissakene og reality-tv. Jeg har tro på økonomistoff, der avisa er hjelpeløs nå. Mer analytisk utenriks og politisk stoff. Egennyheter fra politikk og samfunnsliv, men bare notiser fra det nettet har kjørt. Vekk med alle de hjelpeløse sakene om det farlige internettet og juksesakene om helse og statistikk.

Det sprigende punkt er om en slik oppskrift (ikke denne, en gjennomtenkt!) kan selge 60.000 aviser om dagen til ganske høy pris.

4. Kan dagens avishus lage en slik avis?
Jeg tviler sterkt.

5. Hvordan balansere nett og papir i Dagbladet?
Nå er parolen «web first». Altså at nettavisa er nyhetskanalen. Reporterne skal levere alle nyheter til nettet, og så jobbe videre med tekst og bilder som vil gi merverdi i avisa atterpå. Guardian og andre har hatt denne parolen, men jeg kjenner ikke til om forsøkene er evaluert skikkelig. Noen?

Problemene er flere:
Nettets hastige nyhetsproduksjon passer knapt i dagens papiravis, og slett ikke i en radikalt ny modell.
Reporterne kvier seg fortsatt for å gi bort godsaker til nettutgaven og Dagbladet er en notorisk tung skute å snu.
Kanskje det vil fungere hvis man innser at en skikkelig gjennomarbeidet undersøkelse av nyheten ikke trenger å komme samme kveld som raset går eller statsråden trekker seg, men kan bli bedre en eller tre dager senere?

5 kommentarer

Filed under Uncategorized

Grav seg ned i tide

Mange medieledere har en inngrodd uvane: De kryper i hi når de utsettes for konkret kritikk. Slik håper de at det skal bli stille om saken.

Dette er nok en lite holdbar metode. Den nye åpenheten gjør at medier som tåler kritikk og dialog, vil stå seg langt bedre enn de som lukker seg inne slik man kunne da massemedier var monopolet deres.

I dag kritiserte jeg via en leder i Journalisten, Dagbladet for å true sine ansatte til taushet. Tore Stangebye var varslet og har lest lederen. Verken han eller andre i Dagbladet svarer.

Det gjør de heller ikke når DagenMagazinet hevder at onsdagens Dagblad-forside var utilslørt tyveri av andres arbeid. Nyhetsredaktør Peter Raaum er riktig adresse, hittil har han heller ikke kommentert utfordringen på Twitter.

I juni fortalte jeg hvorfor jeg ikke kunne tro på VGs store magasinsak om organtyveri i Kosovo/Albania. Hvis ingen der leste den, betyr det at man ikke bryr seg om bloggdebatten. Hvis man så den, betyr det at man ikke vil besvare konkret kritikk.

Jan Arild Snoen har en rekke ganger kritisert Dagsavisen, NTB, Aftenposten m.fl. for konkrete feil, misforståelser og forvrengninger. Svarer de? Gjett igjen.

1 kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret, Uncategorized

Lesbisk sludder

Jeg vet det er sent, men dette har ergret meg i hele dag og må bare ut: Hva tenker desken i Dagbladet på?

Dagens forside består av et digert bilde av Siv Jensen og tittelen:

«Krever

unnskyldning etter

lesbisk

sladder»

(Du finner nettversjonen her. Snapshot av forsida forsvinner neste døgn, fins det en backlog?)

Forsiden på en tabloidavis skal lokke til impulskjøp, siden leserne etter gjeldende teori må vinnes hver dag. Du skal til å passere stativet, men griper avisa med Sivs klage på lesbisk sladder ( i stedet for VGs også pirrende men saklig tynne viderespinn på etter det jeg kan se udokumenterte påstander om at finanskrisen, som hittil knapt har drevet en eneste normann på fattigkassa, skaper en selvmordsbølge i Bærum) .

Vel hjemme, eller på bussen, viser det seg at Siv ikke krever noe som helst. Du skulle forstått at det ikke var noen egentlig forbindelse mellom det digre bildet av Frps formann(!) og toppordet Krever, sånn passe i sinna øyenhøyde.

Du burde oppdaget et passfoto nederst til venstre på siden, på Sivs høyre jakkeslag, av en bekymret mannsperson i sort-hvitt.  Der står det jo: Carl-Erik Grimstad: Den kjente statsviteren mener NRK må beklage at Siv Jensen….

OK; hadde det vært oppslaget, ville du jo ikke kjøpt avisa. Såå kjent er ikke Grimstad, som forresten klager på alt mulig for tiden. Såå interessert er du ikke at noen klager på vegne av noen som ikke bryr seg, og at klageen drøftes i kringkastingssupperådet.

Hvor dum føler du deg nå? Ganske dum. Fordi du lot deg lure av en avis som lager jukseforsider. Sånne kan være ekstremt morsomme, som The Onion.

Men når hensikten er å lure intetanende forbipasserende til å legge igjen 11 kroner, er det ikke like gøy. Og den som blir sur, er kanskje ergerlig på seg selv. Men hun vet at det startet med at hun kjøpte Dagbladet. I morgen lar hun det være, i overmorgen også.

13 kommentarer

Filed under Mediekritikk er konkret

Medienes bistands-pr

Terje Tvedt har levert en uhyre interessant kritikk av det norske selvbildet som Godhetens fortropp og norske mediers behandling av dette motivet. Jeg håper flere vil lese hele Tvedts artikkel i Samtiden, helst langsomt. Da oppdager man at flere av innvendingene som uvegerlig dukker opp når man får drøftingen hans referert i kortform, viker plass for ettertanke.

Smeltet hjerter

Tvedts innsigelser mot bistandsjournalistikken er ikke ny, slik hans drøfting av det verdensbildet norske bistandsorganisasjoner og politikere formidler, heller ikke er nytt. Så da jeg leste kronikken i Dagbladet, var min første tanke: Bra påpekninger, men gamle klager?

Og siden noen andre lesere var begeistret for kronikken og syntes Per Edgar Kokkvold og Nils E. Øy forsvarte standen dårlig, lette jeg videre etter svakheter i Tvedts argumentasjon.

Jeg trodde jeg fant dem i noen tidlige eksempler han bruker til å illustrere en falsk virkelighetsbeskrivelse: Tvedt viser til VGs førsteside 31. september 1993, med tittelen «Holsts sønn smeltet PLO». Oppslaget handlet om hvordan utenriksminister Johan Jørgen Holst og Fafo-forsker Marianne Heibergs fire år gamle sønn smeltet isen under Oslo-forhandlingene.

Surmaget?

En god tabloidsak, er Tvedt litt surmaget, lurte jeg. Eksempelet avløses straks av et intervju Dagbladets Kirsten Karlsen hadde med Kjell Magne Bondevik 4. februar i år. der heter det at den tidligere statsministeren «Reddet 80 millioner» mennesker på Afrikas Horn.

– Artikkelen hadde ingenting, absolutt ingenting med virkeligheten å gjøre, skriver Tvedt. Igjen var min første reaksjon at det var svær kanon mot spurv: Hvis Bondevik har selvbilde som Al Gore, er det vel bare bra at det kommer fram?

Men en litt nøyere lesing avdekker at Tvedt ikke er så lett å ta. Han fremholder at sultkatastrofen KMB forhindret som FN-utsending, aldri ville funnet sted. Samtidig illustrerer intervjuet at norske medier nå tar vår globale godhet så til de grader for gitt, at Bondeviks afrikanske under knapt frembringer et skuldertrekk. Det nevnes bare i forbifarten.

Det er en god observasjon, og Tvedt stiller den i relieff når han sammenligner med den saklige realismen britiske kolonitjenestemenn beskrev sitt virke i Afrika med.

– En nasjonal farse, som når den repeterer seg selv igjen og igjen, truer med å latterliggjøre bistandsprosjektet og fredspolitikken i det hele tatt, og også overskygge en realistisk anerkjennelse av hva som faktisk er oppnådd, skriver professoren.

TV-aksjon

Tvedt påstår at den årlige TV-aksjonen gir autoritet til nettopp denne typen journalistikk. Jeg syns kanskje han gjør det litt lett ved i henvisningen til en rapport fra Kirkens Nødhjelp, der NRKs innslag kalles «reklame». Dette reflekterer kanskje en usunn relasjon, men kanskje også et dagligspråk mange vil gripe til når de får oppmerksomhet om sin virksomhet? Det er også uklart for meg om forskeren er presis i sine påstander om overføring av midler fra aksjonen til NRKs journalistikk.

Kritikken av TV-aksjonen har møtt sterk motbør. Jeg synes Tvedt er langt mer prinsipiell enn Presseforbundet og Redaktørforeningen, og derfor også mer interessant. Det er oppmuntrende at NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas virker mer lydhør enn de fleste andre. Antakelig skyldes det at Tvedts innsigelser mot rikskringkasterens selvvalgte rolle som bistandsorganisasjon, ved at NRK velger hvem som skal få millionregnet hvert år, og deretter skal evaluerer bistanden, er presis og vektig.

(Først publisert som kommentar på Journalisten.no i dag.)

2 kommentarer

Filed under Mediekritikk er konkret