Tag Archives: Gaza

Gaza

Israel ble opprettet etter historiens største folkemord. Mange av seierherrene i annen verdenskrig hadde stilt seg likegyldige til utryddelsen, noen få hadde selvoppofrende kjempet imot.

Millioner jøder var jaget i døden uten å yte motstand. De forsto ikke nazistenes fulle hensikter før det var for sent. Mange av dem som leste tegnene riktig, ble avvist da de søkte tilflukt i land som Norge.

Palestina hadde i flere tiår vært målet for jøder som, inspirert av den sionistiske bevegelsen, var kommet til at integrasjon i Europa ikke fungerte og ville leve i omrdået der religionen og nasjonen oppsto. Utvandringen skjøt fart på 1880-tallet.

Da konsentrasjonsleirene ble åpnet og de få overlevende vaklet ut, måtte man være mer hardhjertet enn den mest kyniske britiske diplomat for å motsette seg ønsket om en fristat for gjenlevende jøder på et stykke av Midtøsten. Eventuelt hatt evnen til å skue 60 år fram i tid. Det forekom riktignok advarsler om at Israels opprettelse ville skape fiendskap, men de ble knapt hørt.

Det bodde andre mennesker der. Noen palestinere regnet seg som et separat folk. De utgjorde trolig et mindretall, nasjonstanken var i utgangspunkt ganske svak blant araberne og heller ikke sterk i det britiske mandatområdet.

Dette er noe av bakgrunnen for at det ble begått urett mot palestinerne da Israel ble opprettet med støtte fra FNs sikkerhetsråd i 1948. Den besto først og fremst i at man ignorerte den palestinske befolkningens separate rettigheter og var villig til å jage dem på flukt eller presse dem til side økonomisk, dersom de ikke tilpasset seg den nye statsdannelsen.

Da de arabiske nabolandene straks erklærte krig mot Israel, representerte det for israelske jøder åpenbart en trussel om fullbyrdelse av die  Vernichtung. Krigserklæringene fra 1948 er vel fortsatt gyldige for Libanon, Irak og Syria.

Resultatet av de arabiske armeenes nederlag, ble en utvidelse av Israels grenser. Det samme skjedde etter krigen i 1967.

Nå er det en utbredt oppfatning i Norge at disse grenseendringene, bosettingene i okkuperte områder og påfølgende krigshandlinger, skyldes at
Israel har hatt et langvarig eller evig ønske om å ekspandere sitt territorium på palestinernes og andre araberes bekostning.

Det som taler for denne oppfatningen, er blant annet at deler av Likud-partiet har uttrykt slike ambisjoner, at ytterliggående religiøse fraksjoner i israelsk politikk nærer drømmer om Stor-Israel, og den uforsonligheten et stort flertall føler overfor landets naboer.

Samtidig må det også være lov å oppfatte disse dype og problematiske strømmene i israelsk opinion og politikk, som historiske produkter mer enn som uttrykk for en ekspansjonistisk og fiendtlig holdning til palestinerne. I så fall skiller den seg fra det sørafrikanske regimets holdning til landets fargede flertall, og fra nazistenes holdning til jøder og andre «undermennesker».

Og jeg tenker ikke bare på historisk produkt slik man kan forklare nazismens framvekst med Versailles. At hendelser og holdninger påvirkes av forutgående hendelser, er for opplagt til å drøfte. Det er også klart at historien alltid vil misbrukes av dem som vil unnskylde egne overgrep med fortidens. Slik kommunismens terror ble unnskyldt med kapitalismens ulikhet eller Mads Gilbert unnskyldte terroraksjoner med annen urett.

Det er påfallende og etter min oppfatning uhederlig når man forfekter slike holdninger, og samtdig forkaster israelernes «rett» til å være formet av holocaust og fem-seks kriger med nabostater og bevegelser som har til erklært hensikt å utrydde landet og fordrive jødene. Det kan bare bli full sammenheng i resonnementene om man demoniserer (en stor del av) israelerne. Jeg tror det nettopp er derfor dette er i ferd med å skje i deler av offentligheten.

Moderate kritikere av Israel, som Harald Stanghelle, fortviler over at Israel ikke tar til fornuften. Hans motiver er åpenbart de aller beste. Men de hviler på et annet resonnement som gjentas så ofte at det kanskje skygger for noe av den innsikten vi trenger.

Slik jeg forstår ham, mener Stanghelle (og mange med ham) at Israel hadde fripass i Vesten helt fram til Oktoberkrigen i 1973, eventuelt til invasjonen i Libanon i 82. Dårlig samvittighet for jødeutryddelsen forledet oss til å se gjennom fingrene med Israels aggresjon, som derfor fikk utvikle seg til det utålelige.

Dette er kanskje delvis riktig. Men det tilsynelatende underliggende premisset; at israelerne misbrukte Vestens trofaste vern om den nye staten, er vanskeligere å akseptere helt ut. Erfaringene fra de forutgående ti- og hundreårene, gjorde det urimelig at de overlevende og deres etterkommere skulle «stole på» Europa. Selv i USA var det sterkt antijødiske holdninger i mellomkrigstiden. Blant elitene i England og Frankrike levde sterkt negative bilder av jødene etter annen verdenskrig, og de finnes fortsatt. Sovjet og Østeuropa bugnet av antisemittisme. Og dette kom på toppen av arabisk fiendtlighet.

Det er trolig heller ikke slik at skamfølelse over egen unnfallenhet er en størrelse man kan stole helt og fullt på. I et gitt politisk klima, kan slike følelser dessverre vendes til irritasjon over den utgruppen som «gjorde» at man havnet i skam, kanskje tilmed sinne. Hvis jeg var israelsk jøde, ville jeg nølt med å satse alt på Vestens garantier.

Derfor nøler jeg også med å slutte meg til Thomas Hylland Eriksens forslag om å ordne opp i Midtøsten med en internasjonal fredsstyrke og tvangsekteskap mellom israelere og palestinere. Det er bare mulig dersom alle parter aksepterer den; Israel, Hamas, Iran, Syria, Iraks framtidige herskere. Med mindre man mener konfliktene i Midtøsten skyldes én part, og at denne må tvinges i kne. Selv om man da risikerer at islamister fortsetter sin terrorkrigføring for det endelige målet til beskytterne gir opp og overlater jødene til seg selv, igjen.

Politiske protester mot politikken som springer fra disse kompliserte kildene, er selvsagt helt i orden og ofte svært berettiget. Israel gjør mye galt og jødiske lidelser unnskylder ingen overgrep. Jeg mener likevel demoniseringen som skinner gjennom en voksende del av protesten, er farlig.

Les også Andre Glucksmanns kronikk om proposjonalitet.

22 kommentarer

Filed under Uncategorized