Tag Archives: Twitter

Diskusjonen om sosiale medier etter kritikken fra Lanier, Zadie Smith og Gladwell

En livlig debatt om farene ved det digitale liv er i gang. Marit Slotnæs tok den hjem via Morgenbladet, og det blåser friskt på Twitter og i bloggsfæren, der Ida Aalen har gått i rette med henne.

Jeg tror problemet med sosiale medier er følelsen av at vi blir sett på hele uka.
Ikke i beydningen overvåket, men betraktet. Vi har valgt å vise oss fram for kjente og ukjente, gamle og nye venner, folk hvis vurdering betyr mye for oss, og andre vi slett ikke bryr oss om hva synes. Det er denne samtidige betraktningen og potensielle oppmerksomheten som er det nye. Og i det nye slår gamle mønstre inn med ny effekt.

Tenk deg at du er invitert på Morgenbladets fest på Operataket (det holdes en sånn hvert år, selvsagt). Man kommer for å se og bli sett, og litt for å snakke med bekjente. Det er 500 til stede.

Ingen vil legge merke til om du ikke møter opp dette året, eller maksimalt tre. Det påvirker ikke omdømmet ditt, svekker ikke nettverket, gjør deg ikke usynlig.
Hvis du kommer, kan du sirkulere. Du forsøker deg inn i en samtale uten å lykkes, og går videre. Ingen skade skjedd.
Du blir med i en annen, og sier noe lurt. Fire mennesker hører det, og syns du er smart. Du er fornøyd med tanken som vokste fram og kommer kanskje til å bygge videre på den.
Eller du sier noe skikkelig dumt. Fire hørte det, og en av dem husker det til senere. Men han likte deg ikke fra før, så det er ikke så farlig.

Hvis Operataket var FB+Twitter,ville du kanskje ha en følelse av å sveve en halv meter over de 500 andre. Med knallgule klær og en stemme som skar gjennom sorlet fra alle de andre. Slik at at det du sa ble forsterket og enhver taushet fra din side lagt merke til.

Nåja, så galt er det vel ikke. Men om noen år vil det finnes forskning som forteller oss noe om hva de sosiale medienes synlighet gjør med oss som er til stede. På hvilken måte vi tilpasser oss vårt publikum utfra den status vi ubevisst gir de ulike lagene. I hvilken grad forfengelighet og nytteforventninger styrer hva vi sier og hvordan vi sier det. Hvordan respons og mangel på sådan påvirker vår sosiale “strategi”. Og hvordan dette ligner på/skiller seg fra de førdigitale omgangsformene.

Jeg leser Zadie Smiths essay som en advarsel mot mulige og utilsiktede bivirkninger av å følge strømmen uten motforestillinger, og synes det var interessant.

I tillegg nærer jeg bekymring for det enorme potensialet for distraksjon som ligger i den digitale distribusjonen. De nye mulighetene har skapt gevinster ved å være kontinuerlig pålogget. Det gjelder å svare raskt på mail, fange opp nyheter fort så du kan lage en tinyurl og sende videre, tjene kudos på å google svaret på en ukjents twitterspørsmål eller lenke en video som matcher soulstjernens død via Facebook.

Alt dette har verdi. Det er dessuten gøy. Men vi gjør lurt i å minne oss selv på at det mer ligner en hobby, enn virkelig arbeid eller utforsking. Det har kostnader både å produsere og konsumere dette innholdet.

Et forsøk på målestokk:
Hvem har etterlatt oss med mer verdifulle innsikter:
De som uttalte seg ofte, eller de som ytret seg sjelden?
De som hadde størst fordel av å bli sett, eller de som først ville dele når de hadde tenkt noe godt igjennom?

Jeg synes det er blitt litt vanskeligere å konsentrere seg om bøker og enktelttemaer etter eksplosjonen av sosiale medier og e-innhold på stadig flere plattformer de siste tre-fire årene. Jeg svarer noen ganger på mail før jeg har bearbeidet spørsmålet i hodet, fordi det gjelder å holde ebunken nede og vise interesse. Noen som kjenner seg igjen?

Pessimistene skuer bakover til det som var bedre i forfjor. Entusiastene gleder seg over alt som er nytt, men ser ikke svakhetene. Begge har jo noe rett. Jeg tror det er godt rom for en optimisme som ikke mener menneskene marsjerer bakover. Virkelige problemer kan også kan finne digitale løsninger. Men det betyr ikke at kritikken og advarslene har mindre verdi enn begeistringen.

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Den skitne lille hemmeligheten om usosiale medier

En mulig grunn til at eiere, redaktører og en god del journalister er ukomfortable med sosiale medier.

Helt siden weben oppsto, har medier forsøkt å finne ut av hvordan den best kan brukes for journalistiske formål. Underveis har det vært en god del angst og beven.

Dyplenking, som vi nå tar for gitt, var tabu i en rekke mediehus langt ut i dette tiåret. BBC, VG Nett og mange andre mislikte tanken på at leserne deres skulle vandre vekk fra nettsida via lenker. Både fordi det kunne koste dem trafikk, og fordi man ikke hadde kontroll over eksternt innhold. Var det flere grunner?

Flere mediebedrifter var samtidig motstandere av dyplenking til deres innhold og ville tvinge andre til bare å lenke til forsiden. NRK var noen år blant disse. Her var begrunnelsen rent kommersiell, og danske medier fikk tilmed en dom som i deres favør forbød direktelenking til artikler.

Da de sosiale mediene dukket opp for alvor med Web2.0, oppsto ny usikkerhet. Seriøse mediefolk som min forgjenger i Journalisten, advarte mot «venner» på Facebook. Her gikk mye av argumentasjonen på bindinger og etikk. Twitter-debatten er etter mitt inntrykk en variant av det samme, selv om det argumenteres mer mot å blande det personlige og det profesjonelle.

Tilhengerne av de sosiale arenaene har brutt ned det meste av denne motstanden. De har blant annet pekt på at mediemonopolet er opphevet og at enveis kommunikasjon tilhører fortida. Men jeg tror kanskje den vil gjenta seg i nye former ved hver viktige innovasjon. Det skyldes et forhold som er lite diskutert.

Journalisters arbeidsmåte tar i stor grad sikte på å kontrollere og skjule egne kilder, inntil deres egen innsats, produksjonstekniske forhold, deadlines og mye annet, gjør det mulig å publisere en nyhet på den måten som gir maksimalt gjennomslag. Slik må det være når saken er tilstrekkelig stor eller viktig.

Men denne ferdigheten har etter mitt inntrykk også nedfelt seg i vaner som ikke er like godt begrunnet. Mange av oss holder instinktivt tett om ganske åpen informasjon, i tilfelle det skulle by seg en anledning til å skrive en sak. Det kan være en artikkel i Der Spiegel, en uttalelse fra en politiker på et lite besøkt møte, en reflektsjon, undring eller vurdering vi har gjort oss i nyhetsstrømmen.

Dette er informasjon som kan gagne den enkelte journalist og arbeidsgiveren. Men i raskt synkende grad, siden det twitres og blogges fra alle hold og kanter. For «sivilistene» har jo ingen grunn til å tie. tvert imot, for dem er det gevinster i form av anerkjennelse, followers, innflytelse og stolthet forbundet med å være først ute.

Ønsket om uniformerte retningslinjer for journalistiske medarbeideres opptreden på sosiale medier, kan være en refleksjon av denne særinteressen. «Husk, du er alltid journalist!», lyder kanskje mindre mystisk hvis vi erstatter med «husk, du er alltid ansatt».

Resultatet kan lett bli en så forsiktig opptreden i sosiale rom at det stenger for læring og opplevelse, forstyrrer tilliten mellom deg og de andre, og svekker muligheten til å utvikle ideer i tide før publisering.

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

Retningslinjer for ansatte på sosiale medier

Et utkast til policy for Journalisten:

Journalistens ansatte og medarbeidere deltar også i sosiale medier som Facebook, Twitter og i egne og andres blogger.

Der er de som privatpersoner for å skape, dele, oppleve, diskutere, informere eller hygge seg.

Det de ytrer som privatpersoner, angår ikke Journalisten som arbeids- eller oppdragsgiver. Vår holdning er at voksne mennesker tar ansvar for seg selv, uten at de trenger dekreter fra oven.

Vi mener også det er viktig at journalister lærer å forstå sosiale medier og får personlig erfaring med dem. Derfor finner hver sin egen form i disse mediene. Hvis medarbeiderne skulle gi opplysninger eller ytre seg på en måte som skader Journalisten eller andre medarbeidere, ville vi reagert på samme måte som om det skjedde på kafe.

Journalisten har også sin egen Facebook-gruppe og Twitter-konto. Disse representerer fagbladet.

6 kommentarer

Filed under Uncategorized