Tag Archives: VG

The Daily mot The New York Times, iPad battle of the titans.

Notert under tredje gangs lesing av Rupert Murdochs storsatsing The Daily, en slags testrunde i selve appen. Og en avstikker til en vektig konkurrent.

Skjønner ikke distribusjonen deres. Den er push, det vil si at oppdateringer sendes til min app automatisk. Men det virker som om disse kommer i hytt og pine, enten det er 24 timer eller 24 minutter siden sist jeg leste ipadavisa.

Når den ankommer, forteller ingen markeringer hva som er nytt. Jeg skulle likt å vite om artikler er rettet, nyheter oppdatert eller helt nytt innhold lagt til.

Fikk akkurat en ny leveranse og ville starte lesingen. Men siden oppslaget ikke reagerte på min fingerspissufølsomhet, tappet jeg et par ganger. Og dermed var vi sannelig i gang igjen:
«A new issue is being delivered»!
Og et nytt minutt i dass. Kan feilen være på mitt nettverk?

Orienteringen er original. Som med de aller fleste apper, flipperspill selvsagt unntatt, åpner jeg The Daily horisontalt. Skjermen forteller at vending til høykant gir andre opplevelser. Åpningssiden fra Kairo blir eksempelvis et lekkert 360-gradersbilde i vertikal visning. Stilig.

Murdochs nye baby har en karusell som inngang til sakene. Jeg blir litt svimmel av dette grepet, men ser at mange liker det. Da må jeg anta at de har fått tak i en bedre app enn meg, for her er teksten i karusellens henvisninger fullstendig gjengrodde og uleselige. Forstår overhode ikke at dette kan være vel anvendte 180 millioner dollar. Grumset opptrer forøvrig i begge orienteringer, som det vel snart skal hete.

Karusellen er altså ubrukelig, så man går til den vanlige innholdsoversikten. Tror jeg ville foretrukket den uansett. Den er skarp som Øyo og har 10 oppføringer.
Innholdsiden presenterer i virkeligheten ikke alle sakene, men redaksjonens Top Stories. Fredag var det disse:

News: They’re bloodied but unbowed. Om opprøret i Egypt
News: Two hearts beat as one. Om hjertesynkronisering og kjærlighet
News: Mild jolts good for the brain
Opinion: Going nowhere fast under Obama plan. Om jernbane i USA
Apps&Games: Angry Birds
Sports: Steelers. Om Superbowl
Flash: Kim Kardashian (Flash er kjendisseksjonen.)
Opinion: The down-and-dirty election of 1828. Og paralleller til dagens politikk
Arts&Life: Portman lacks bite as belle of the brawl
Sports: LeBron finds Magic in win over Orlando. Basket

Sport er etter min mening The Dailys aller kuleste seksjon. Men man må nok være ganske interessert i amerikansk idrett for å ha glede av den daglig.

En opptelling via karusellen som snurret litt ujevnt under mine fingre, gir denne fasiten:
71 artikkelforsider redaksjonelt innhold og 13 sider annonser i fredagens avis. (Alle annonser er selvsagt helskjermer, slik iPad inviterer kraftig til. Det er godt nytt for utgivere.)

Oppslagene (de 71) er på alt fra en til 3 skjermbilder.
På høykant har avisa 104 redaksjonelle sider.

Manøvreringen er uvant. Det kan jo skyldes at The Daily har funnet opp dynamitten, mens de andre tavlebladene bare behersker krutt.

Etter tre dagers lesing er jeg fortsatt usikker på når man skal vandre langsetter og når man skal stå i bakken. Noen artikler fortsetter nedover i høykantformat, det er merket. Noen slutter første skjerm, andre har mer, merket med blå pil. Alle avsluttes med liten firkant. Det siste tror jeg blir standard, men jeg tviler litt på at resten blir gjengs.

Det er i det hele et tankekors at tavleaviser er litt vanskelige å lese. Jeg har bladd i aviser på mange språk, men sjelden vært usikker på hvordan man går fram. iPadpublikasjonene er lekrere, men mye mindre intuitive enn en standard nettavis. Noen artikler er man tvunget til å snu på høykant for å få lest. iPad er for stor til at man vil vende den i eninga, enten man ligger i sofaen eller har den på et flysetebord. Kan det skape en terskel som reduserer gjennomslaget? Eller lærer vi e-bruk så raskt at dette blir et mye mindre problem enn de ubegripelige menyene og funksjonsknappene på forrige generasjon mobiltelefoner?

Der var jeg ute to minutter for å notere siste betraktning. Og ganske riktig:
A new issue is being delivered.
Halvannet minutt.

Multitasker forresten The Daily som den skal? Jeg opplever ofte å forlate appen med etter hvert godt innarbeidede dobbelklikk på paddegropa, men når jeg vender tilbake og håper å fortsette på den interessante artikkelen om parallellen mellom Suhartos og Mubaraks regimer og sluttspill, kommer jeg i stedet til rundkjøringen igjen. Karusellen, altså.
Og gjerne på et helt tilfeldig stoppested.

The Daily har fornuftig og fortjensfullt integrert delingsfunksjonalitet i alt innhold. du kan sende lenke til Twitter, Facebook eller direkte via epost. Først trodde jeg FB-løsningen var noe skrot som tvang meg til å publisere spam fra avisa, i stedet for din selvskrevne anbefaling pluss lenken. Men standardmeldingen lar seg viske ut.

Twitterforbindelsen frøs da jeg prøvde den, kanskje fordi en litt ustabil router var nede et kort øyeblikk. Dermed låste hele appen seg! Fant ingen utvei til å klappe sammen twitterruta eller restarte The Daily. Måtte boote iPaden, da løste det seg. Fikk av gårde en tweet, men vel framme manglet den jo lenken. Ikke intuitivt for en vanetvitrer.

The Daily har imidlertid fikset debatt på tavleutgave, storveis!

OK, dette var førsteinntrykk nedtegnet underveis. Mye av det uvante blir sikkert enklere med litt trening. Men her er vi ved et dilemma som kanskje også rommer et markedsgrep: Hvis hvert tavleblad skulle oppfinne sin egen manøvrering, ville nesten alle tape på det. Men de som er teknologisk dyktige og samtidig store nok til å etablere en standard, kan ha en gevinst av egen oppfinnsomhet. Når The Daily skroter karusellen eller forbedrer den kraftig, er de kanskje i førersetet i det amerikanske markedet.

Avisa fortalte i sin åpningserklæring at den i Murdochs ånd skal være politisk bred, men med en kritisk holdning til «big government». Det er vanskelig å se noen sterk politisk tendens i de første utgavene. Sånn ligner The Daily, slik flere har påpekt, ikke så lite på USA Today. Kortfattet, veldreid og litt holdningsløs.

New York Times er med andre ord et naturlig alternativ for den som ønsker daglige nyheter med mer analyse i bunn.

Deres iPadutgave er mye mer tradisjonell avis, og derfor kanskje enklere å bruke de første gangene. Den utnytter ikke alle mulighetene en trykkskjerm gir. Men det er jo ikke sikkert at man skal det?

Bildene fra Tahrir-plassen i Kairo, som slår godt i The Daily, er enda flottere hos konkurrenten. Stillbilder er jo foreløpig noe av det lekreste iPad leverer, så her kan man utmerke seg eller virke middels.

Men pussig nok er The Daily, trass de store ulikhetene i design, mye mer som en avis enn New York Times. Den siste inneholder mange hundre skjermbilder. Men du kan overhode ikke bla i den, bortsett fra korte etapper innenfor enkelte seksjoner. Tittel og ingress er inngang til sakene, og du må hele tiden tilbake til seksjonsoversikten for å komme videre. NYT mangler tilmed innholdsknappen («content») som er blitt standard nederst skjermen i en rekke apper.

Der har storavisa en titteloversikt for akkurat den seksjonen du befinner deg innenfor. Den viser at Top News rommer 15 artikler, Opinion 23, World har 40 enkeltsaker. En fiks detalj er at de du har lest, vises i grått.

Seksjonen U.S. består av 30 saker, Politics har også 30, New York med omegn 27, Business Day 17, Technology 21, Science har 41 enkeltsaker. Men se, der dukket den samme artikkelen om science fairs opp for minst tredje gang. Den, og en del andre, er faktisk oppført i flere seksjoner. Det er en nyskapning fra papiravisa, der man knapt ville funnet på slik gjentrykk.

En bekreftelse på at ingen har tenkt seg at du vil bla gjennom hele New York Times. Forstandig nok, siden vi allerede er oppe i 244 artikler, de fleste antakelig på lengde med en side i Aftenposten eller mer.

Fortsatt gjenstår seksjonene Health, Sports, Arts, Books, Movies, Theatre, Fashion and Style, T Magazine, Dining and Wine, Home and Garden, Weddings/Celebrations, Travel, Magazine, Real Estate, Automobiles, Obituaries og Week in Review.

Det er nå jeg innser at jeg leser en søndagsutgave utgitt natt til lørdag norsk tid. De ni første seksjonene rommet altså 244 saker. Jeg våger ikke tenke på hvor mange som har fått plass i de siste 17.

Dette er jo ikke en avis i vanlig forstand. Det er en maktdemonstrasjon.
Hvis jeg skal ha noen mulighet til å utnytte New York Times’ store ressurser, trenger jeg verktøy som ikke er funnet opp ennå. Det må bli en personalisert utgave med mulighet til å tagge saker og temaer for oppfølgere, en fiks som skjuler gjentakelser fra artiklene jeg leste for noen dager siden, en smartfunksjon som ser hva jeg leser og hvor lenge og gir meg en kvikkmeny til lignende saker, men sjalter ut eller legger nederst tipsområder jeg ikke tenner ofte på.

Så mye skreddersøm er kanskje ikke lønnsomt for en enkelt publikasjon, verken for meg eller dem. Siden jeg tilhører det mindretallet som leser mange aviser og blader, ville jeg antakelig vært tjent med programvare eller en overapp som gjorde dette mulig på tvers av mastehodene. Langt flere er antakelig interessert i en ryddig oversikt over stort og smått i verden. For dem kan The Daily, og VG+, vise seg å være løsningen.

Se, der tok jeg visst karusellen helt rundt!

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

VG+ til G-, min anmeldelse av tabloidavisa på iPad

(Fra Journalisten.no 9.12.10)
VG slapp sin iPad-avis i morges klokka 6. Jeg tviler på at dette holder.

Nå som «alt medieinnhold blir digitalt», møter utgiverne et annerledes publikum enn dem man tidligere solgte bøker, musikk og aviser til. I den analoge verden var smaken, økonomien og tiden folk hadde til rådighet, forskjellig. Nå er også de teknologiske forventningene og forutsetningene ulike. Vanene våre endres i ulik takt og tempo.

Dermed blir det også mulig å velge løsninger som tilfredsstiller mange, men virker gammeldags om noen uker. Eller et grep som er cutting edge, men som få egentlig gidder forholde seg til.

Hakker litt

Derfor fins det heller ingen fasit for om VG+ har gjort de riktige valgene før markedet har talt. iPad-utgaven skal være gratis et par måneder, så vi må vente en stund før det viser seg om tilstrekkelig mange tavleeiere synes dette er en løsning de vil betale for. Og underveis kan den jo ganske enkelt endres, en klar fordel for digitale medier.

Her er mine førsteinntrykk:

* Manøvreringen mellom sidene er mindre friksjonsfri enn jeg er vant til på iPad. Det henger litt igjen. Samtidig har man valgt en løsning som er ganske forvirrende. Man «blar» på en iPad uten å sjekke hvor fingeren treffer (akkurat som i bok og avis).

Men på VG+ må man følge med før man skifter side, ellers blar man lett i bilderuta inne i den enkelte artikkelen. Kan ikke huske andre som har valgt denne løsningen, som ikke funker for meg.

* Det går fint å øke den i utgangspunkt ganske beskjedne tekststørrelsen. Men hvorfor skal det gjøres via en knapp, som om man satt med en mus ved siden av tavla? Dette gjøres bedre med fingertuppene.

* Designen bygger på at alle bildene legges øverst og teksten i to eller tre spalter nedover. Det gir et renere uttrykk enn VG Nett og andre nettaviser. Men samtidig gjør det lengre tekster til en visuell utfordring som er lettere å løse både på papir og i nettavis, der man blander elementer mye friere.

Flat tekst
I et velskrevet magasin får selve teksten i beste fall et trykk og en utstråling som jager leseren videre, eller tvinger deg tilbake selv om du først bladde forbi. Da trengs ikke halvgode bilder eller grafiske stoppunkter.

Dette funker også på iPad. Men VG har svært sjelden sånne tekstlige kvaliteter. Språket er flatere, slik de aller fleste av oss journalister med døgnet eller timen som leveringsramme, skriver. Har du bladd videre, blar du ikke tilbake. Kommentarstoffet er et mulig unntak.

Teksten benytter heller ikke noen digitale fortrinn. Jeg savner både lenker og debatt. Det siste har jeg heller ikke sett på andre apper og jeg vet ikke hvordan det best kan løses i en «ferdig» utgave. Men lenker; er det vanskelig med den tekniske plattformen VG+ har valgt, eller er det valgt bort?

Bilder
* Stillbilder er noe av det lekreste jeg ser på iPad, sjekk for eksempel Guardians gratisapp Eyewitness. Foreløpig mangler den estetiske utstrålingen og det voldsomme bildetrykket som gjør at man koser seg med en fotomaskin i sofaen. Den kommer kanskje til klokka 18 i kveld?

* Uskarpe bilder som klarer seg i papiravisa fordi man aksepterer et amatørbilde, funker dårlig. Et slikt ligger øverst i Ugland-saken og illustrerer at iPad ikke egner seg for papirets grep.

* Grafikken er også papirpreget, uskarp og med grelle farger. Er VG-folk så glad i sin egen litt markskrikerske design at de ikke ser svakhetene ved å flytte den til stilformatet? (For ordens skyld: Jeg er fargeblind.)

Reklame
Tre store sponsorer bidrar til gratislanseringens økonomi – Nordea, Coop og BMW. Ingen av reklamesidene er voldsomt innovative, og jeg skjønner ikke helt hvorfor de gjentas. Det er en vri som hittil er sjelden i iPadutgaver. Her må det tydelig variasjon til, dersom man skal fortsette med gjentakelse.

Konklusjon
Jeg har i utgangspunkt vært skeptisk til dagsavisenes (og nettavisenes) muligheter til å selge journalistikk via iPad-app. Det flyktige innholdet passer ikke så godt i den litt tidløse rammen, der det føles mer naturlig å betale for et stilig tidsskrift.

iPad «ligner» litt på gamle medier. Den kan antakelig også friste redaktører og reklamefolk til å gjenta oppskrifter de behersker, og som har fungert andre steder. Slik risikerer man å virke på hogget, uten egentlig å skape mye nytt.

Når dette teknosteget samtidig avgrenser delingsmulighetene, interaktiviteten, gjennomsiktigheten og oppløsningen av sammenlimte innholdspakker som har gjort nettet så spennende, kan det nok appellere til medieorganisasjoner som har opplevd nettopp denne utviklingen som problematisk.

I VG er man selvsagt klar over at iPad kan være et blindspor i jakten på digitale salgsmodeller for journalistikk. Jeg tror VG+ vil bekrefte bekymringen og at løsningen kan bli å pakke appen full av andre opplevelser og nyttefunksjoner.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Kan VG lykkes på iPad?

VG lar det sildre ut stadig mer informasjon om hvordan de vil satse på iPad og andre tavler, og skal ha takk for større åpenhet enn de fleste. Den skyldes vel delvis at de er kommet lengst blant avisene, og delvis at de har større selvtillit enn de fleste.

På et åpent møte i NONA (Norwegian Online News Association) torsdag, bekreftet sjefredaktør Espen Egil Hansen i VG Nett at avisas digitale utgave antakelig lanseres til nettutgavens 15-årsdag om et par uker (ifølge norske Wikipedia var bursdagen allerede 10. oktober). Fra før vet vi at VG Pluss skal oppdateres to ganger om dagen og samle det beste innholdet fra nett og papir.

Det skal verken være en statisk og komplett digitalversjon av papiravisa, eller nettavisas spontane blanding av nyheter.

Denne digitalavisa skal finansieres av abonnement og annonser/sponsorater, slik jeg forstår Hansen. På NONA-møtet innrømmet sjefredaktøren at VG-organisasjonen ikke har stor kompetanse på prising av digitalt innhold.
Samtidig antydet han svært tydelig at prisen for å abonnere på VG Pluss kan bli så lav som 50 kroner måneden.

Det er veldig interessant, og betyr at vi vanlige amatører kan få leke med tall. Her er mitt første bidrag, med alle forbehold:

Jeg vet ikke mer presis hvordan VG tenker seg inntektsstrømmene, kjenner ikke deres forventninger til annonsesalg og ditto priser og er usikker på hvor stor del av salgsinntekten som vil tilfalle Apple. Når jeg likevel prøver meg, er det fordi VGs prisantydning avviker radikalt fra forventningene både i ukebladene og hos aviser som Dagens Næringsliv. (Henne satser på full pris på iPad, 69 kroner, og DN har lagt seg fire kroner over kioskpris for en nokså ubehjelpelig PDF-utgave.)

50 kroner måneden er 600 i året. VG Pluss starter med en gratisversjon for å bygge appetitt (hehe), og lover å si klart fra hver dag at dette bare er midlertidig. Når produktet og markedet har gått seg til, skal man starte salget av abonnementer.

Her vil jo utbredelsen av Ipad og andre tavler være avgjørende. Kanskje er VG en så tung aktør at de vet når Apple slipper paden i Norge, men jeg gjør det ikke. For regnestykkets skyld, forutsetter jeg at det skjer før jul.

Det vil antakelig koste VG mellom 6 og 10 millioner i året å lage iPad-avisa.. Da regner jeg redaksjonell ledelse, løpende design og valg av bilder/video, desking, markedsføring og salg av VG Pluss, altså opp mot ti stillinger. Annonsesalg er holdt utenfor som mer enn selvbærende.

En netto inntekt på 1,5 millioner i måneden gir jo 18 mill i året og margin for gevinst og overraskelser. Hvis halvparten skal tjenes på abonnement, må VG ha 15.000 abonnenter. Men det er før Apples cut er regnet med. Hvis VG skulle lykkes i å presse avgiften ned i 20 prosent, faller overskuddet til 7,4 mill på abonnentene.

15.000 abonneneter høres svært overkommelig, men er det?

La oss anta at det selges 150.000 iPader de første tre månedene. Hver tiende tavleeier må velge å betale for VG Pluss, selv om hun kjøpte tavla av helt andre grunner enn avislesning. For å få til det, må VG bevise at det er unike opplevelser eller andre verdier knyttet til iPad-utgaven.

Foreløpig har slike (for meg) avtegnet seg best innenfor stillbilder, video og spill. Jeg tror VG Pluss kommer til å «pakketere» digitalavisa med noen utvalgte tilleggsprodukter, slik at publikum har minst to grunner til å kjøpe abonnement. VG Netts suksess med video peker seg ut, men avisa har sikkert noe nytt i det andre ermet. Avveiningen av hva som skal skjermes for nettets gratisbrukere, blir spennende.

Annonseinntektene avhenger jo mest av hvor mange abonnenter VG Pluss får. Det er nettopp derfor prisen er satt lavt. Folk som kan markedet er herved invitert til å svare på om 15.000 brukere er nok til å hente netto 9 millioner på padannonser i året.

Det er mulig jeg burde regnet inn kostnadene ved å skape og ikke minst opprettholde abonnentmassen. Med mindre VG satser ensidig på årsabonnenter, må man slåss for oppslutningen hver bidige måned. Det kan vise seg at markedsføring utenfor egen nettavis blir en nødvendig og høy kostnad.

Ingen vet om dette vil lykkes, og VG har ingen problemer med å innrømme dette. Men det slår meg at avisas lavprisstrategi, under to kroner dagen for en digitalavis i to versjoner med finere bilder og dypere innhold enn papiravisa til 15 kroner, ikke etterlater stort rom til konkurrentene.

(Skrivefeil rettes fortløpende og umarkert.)

7 kommentarer

Filed under Uncategorized

Offentlig vs privat ytring

Dette var tema da jeg forleden måned siterte fra Jon Hustads ytring på hans Facebook-gruppe. Hustad ble irritert, og flere av hans FBvenner rasende.

De pekte på at gruppa var lukket, og at deltakerne der måtte søke JH om medlemskap. Dermed mente de det opplagt at ytringer derfra ikke kunne kringkastes videre uten opphavspersonens tillatelse.

Til min unnskyldning må jeg si at jeg følger såpass mange på FB at jeg ikke husker hvilke som er åpne og hvilke som er lukket. Det slår meg heller ikke i øynene når jeg multitasker meg innom en rekke sosiale medier i timen. Dessuten har jeg bakgrunn i et redaksjonsmiljø (db.no) der vi mente at online er offentlig, med unntak av mail og chats, for å sette det litt på spissen.

Pressens Faglige Utvalg skal, antakelig på sitt neste møte, diskutere hvor grensene går for medienes sitering fra sosiale medier. Det kan bli en viktig prinsippavgjørelse på et felt der mediene har ganske ulik tilnærming. Dagbladet og Adressa har eksempelvis gjengitt bilder fra Facebook i kriminalsaker, mens VG har erklært at de aldri vil gjøre det uten tillatelse.

Jeff Jarvis (Buzzmachine) har en interessant drøfting på bloggen sin:

Facebook and Mark Zuckerberg seem to assume that once something is public, it’s public. They confused sharing with publishing. They conflate the public sphere with the making of a public. That is, when I blog something, I am publishing it to the world for anyone and everyone to see: the more the better, is the assumption. But when I put something on Facebook my assumption had been that I was sharing it just with the public I created and control there. That public is private. Therein lies the confusion. Making that public public is what disturbs people. It robs them of their sense of control—and their actual control—of what they were sharing and with whom (no matter how many preferences we can set). On top of that, collecting our actions elsewhere on the net—our browsing and our likes—and making that public, too, through Facebook, disturbed people even more. Where does it end?

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Kvalitetsjournalistikk

Jo Bech-Karlsen ved BI skriver i dag fornøyelig og interessant om hvordan noen norske tradmedier er i ferd med å fornye seg. Han skryter særlig av innovasjonsevnen i VG, NRK og Aftenposten.

Jeg tror han har rett i mye, særlig mht de to avisene. Dagbladet henger dessverre etter, både på papir og nett. At krisen har rammet min tidligere arbeidsplass hardest, er ingen god forklaring. Nettopp derfor er det viktigere for dem enn for noen andre, å skape nytt for å klare seg.

Etter gårsdagens terroraksjoner i Moskva, har de to Schibsted-avisene kombinert høyt nyhetstrykk (VG.no) med solid bakgrunnsstoff. Dermed ble det enda pinligere da db.no valgte å slå opp noen svakt underbygde spekulasjoner om at de kvinnelige terroristene var tvunget, voldtatt og dopet, som om det skulle forklare hendelsen.

Aftenposten holder tak i sine avsløringer av brutale fagforeningsmetoder i politiet. Det ligner stadig mer på det amerikanske transportarbeiderforbundet under Jimmy Hoffa, og etterlater iallfall hos meg en usikkerhet om det demokratiske sinnelaget i deler av korpset.

Ett forbehold her: Avisas reportasjer om asylsaken som endte i Italia, skiller ikke særlig tydelig mellom hva avisa selv har undersøkt og hva parten som vil ha omgjort utvisningen, påstår. Fornyelsen av Aftenposten kan sette troverdigheten i spill og gjøre at den ligner mer på røffere medier i forenkling, overdrivelser og dramaturgi. Det blir interessant å se om avisas ekstreme sentrumskurs i politikken, kombinert med tabloide grep, styrker oppslutningen eller gjør at avisa blir for lik konkurrentene.

Det er også synd at Aftenposten ikke helt makter å forene dristigere nyhetsjakt og vinkling med tradisjonell styrke i deskens redigering av tekstene. I dag stoppet jeg (og kom ikke videre) ved to avsnitt som etter min mening aldri skulle fått passere:

«Muligheten til å kontrollere alle passasjerer som går ned i metroen, og dermed gjøre et terrorangrep umulig, er praktisk talt ikke-eksisterende.»

Og fra sportens verden:

«Etter at klubben fra Englands sørkyst viste frem regnskapstall rødere enn en nykokt hummer, la styrelederne ut agn for å fiske inn potensielle investorer. Så havnet man i garnet.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Aftenposten, Dagbladet, VG

Småbarnsfar

Begrepet har fått ny betydning. Alfie er 13 år og lav for alderen. Han er «ennå ikke kommet i puberteten«. Likevel er han blitt far til et barn, moren er 15.

Jeg forstår ikke at NTB, VG og tusentall andre medier som omtaler denne historien, synes det er uinteressant å spørre hvordan det henger sammen. Jeg lærte på skolen at puberteten er forutsetningen for å kunne avle barn. Et søk på Wikipedia understøtter denne barne(!)lærdommen.

15 år gamle Chantelle kan vel ha hatt sex med en annen enn Alfie? Eller er det sånn at britiske sykehus i slike tilfeller tar DNA-prøve, slik at farskapet er fastslått?

Mysteriets kilde; The Sun, burde påkalle en viss skepsis.
Jeg pleier ikke si «hva sa jeg?», men nå har det meldt seg to fedre til. Vi aner konturene av betalingsjournalistikkens svakhet.

4 kommentarer

Filed under Mediekritikk er konkret

Grav seg ned i tide

Mange medieledere har en inngrodd uvane: De kryper i hi når de utsettes for konkret kritikk. Slik håper de at det skal bli stille om saken.

Dette er nok en lite holdbar metode. Den nye åpenheten gjør at medier som tåler kritikk og dialog, vil stå seg langt bedre enn de som lukker seg inne slik man kunne da massemedier var monopolet deres.

I dag kritiserte jeg via en leder i Journalisten, Dagbladet for å true sine ansatte til taushet. Tore Stangebye var varslet og har lest lederen. Verken han eller andre i Dagbladet svarer.

Det gjør de heller ikke når DagenMagazinet hevder at onsdagens Dagblad-forside var utilslørt tyveri av andres arbeid. Nyhetsredaktør Peter Raaum er riktig adresse, hittil har han heller ikke kommentert utfordringen på Twitter.

I juni fortalte jeg hvorfor jeg ikke kunne tro på VGs store magasinsak om organtyveri i Kosovo/Albania. Hvis ingen der leste den, betyr det at man ikke bryr seg om bloggdebatten. Hvis man så den, betyr det at man ikke vil besvare konkret kritikk.

Jan Arild Snoen har en rekke ganger kritisert Dagsavisen, NTB, Aftenposten m.fl. for konkrete feil, misforståelser og forvrengninger. Svarer de? Gjett igjen.

1 kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret, Uncategorized