Nedbemanning

Når man leser nyhetssaker om virksomheter som reduserer antall ansatte, formidles dette oftest som noe svært beklagelig som helst bør stanses. Ansatte, og tidvis virksomhetsansvarlige i større organisasjoner, forteller hvor store skader vi kan vente oss med lavere antall medarbeidere.
Da er det underlig at krav om oppbemanning til fordums nivå lyder ganske sjelden. Jeg tror det skyldes at også de ansatte og deres foreninger hele tiden har visst at en slanking kan være nyttig for virksomheten som lønner dem, og dermed gunstig for dem selv på litt lengre sikt.
[Denne refleksjonen skyldes et oppslag på Khrono 9.5.23 om at «Teater­vitskap må kutta ei stilling» ved UiB, noe som fikk meg til å minnes en foreleser ved et mindre språkinstitutt ved et annet universitet og hans beretning om en underviser i et mindre østeuropeisk språk som ikke hadde hatt en student de siste 13 år.]
Noen kunne kanskje gå tilbake og undersøke hvor mange slike endetidsspådommer som er gått i oppfyllelse?