Romfolket i norske medier

Det er avslørt tilfeller av alvorlig kriminalitet mot barn blant romfolk i Europa. I Norge ble en romkvinne dømt til tre og et halvt års fengsel for menneskehandel med  barn og medvirkning til voldtekt av sin egen datter. Men nyhetsdekningen av seksåringen Maria i Hellas og politiets overilte inngripen mot en familie i Iralnd, bygger opp om forestillinger om storstilt kidnapping av hvite barn.

I Guardian skriver forfatteren og kritikeren Louise Doughty om hundreår gamle myter som grunnlag for den bølgen av moralsk panikk vi nå opplever.  Hun peker blant annet på at:

Uformelle adopsjoner er vanlige blant rombefolkningen og familer på åtte og ti forekommer ofte

Fattigbarn ofte vokser opp hos slektninger. Dette var tilmed ganske vanlig i Norge for femti år siden

- Jeg kjenner ingen dokumenterte tilfeller av at romfolk/sigøynere/reisende har bortført ikke-sigøynerbarn noe sted, sier professor Thomas Acton, som Doughty fester lit til.

Han ber oss huske at mens det ikke fins bevis for bortføringsmytene som har frofulgt romfolket lenge, fins det mer enn tilstrekkelig bevis for at folkeslaget selv er blitt frarøvet barna sine av myndigheter i mange land.

(Takk til Heidi Taksdal Skjeseth i Dagsavisen, som omtalte Doughtys reaksjon og en interessant artikkel om samme emne i The Daily Beast.)

Den norske dekningen av Maria-saken, som vi bør huske kom i kjøvannet av fornyet interesse for McCann-saken, bærer lite preg av denne typen ettertanke. De etterforskede og deres omgivelser omtales med mistenksomhet som grenser til fordommer.

VGs Jon Magnus skriver om ”Raseri og drapstrusler i rommiljøet hvor Maria ble funnet”.  Avisa sparer ikke på fargerike detaljer i skildringen av fattigfolket:

” To romkvinner løper etter et amerikansk TV-team og jager dem med feiekoster, en svartkledd gammel bestemor hytter med neven, og en liten gutt som sitter på en mur spytter svære klyser ned på et annet TV-team.”

Han peker riktignok på at raseriet (”til å ta og føle på”) kanskje er med rette, fordi romfolket i den greske landsbyen Farsala føler seg stemplet og trakassert av internasjonal presse. Derfor har de gitt opp å forklare hvordan Maria havnet i leiren. ”Nå er det jungelens lov som gjelder.”

Reportasjene har mange av grepene Magnus har dyrket i sin lange karriere som utenriksreporter. Når de brukes mot en så utsatt gruppe som Europas romfolk, må vi spørre om den bidrar til dehumanisering. Som når tilmed stillettkniven jeg husker fra ukebladenes fortellinger om kjærlighet og vold blant 60-årenes sigøynere, dukker opp i VG:

”En av rom-mennene, som til nå har vært opptatt med å mekke på en bil på gårdsplassen, retter seg opp, fisker fram en stilettkniv, og gir seg til å rense neglene med den mens han sier noe til tolken:
– Han sier at neglerenseren hans kan brukes til så mangt, oversetter hun til teamet sitt. ”

Avisa kan fortelle at internasjonalt politi kryssjekker savnede barn i Polen, Frankrike, USa og Canada opp mot Maria i Hellas. Dermed låner VG troverdighet til tanken om at sigøynere kidnapper hvite barn og bruker dem som slaver. De frakter dem tilmed over verdenshavene.

Ærlig talt, dette kan vi gå ut fra er rent sprøyt inntil det motsatte er bevist. Jeg skjønner at fortvilte foreldre som har mistet barnet sitt, griper til alle halmstrå. Men landets nest største avis har også som oppgave å veie rykter og motvirke stigmatisering.

I Dagsnytt atten på tirsdag introduserte Anne Grosvold innslaget om de mistenkte bortføringene slik:

- I dag kom nyheten om at en blond jente i sju års alder er funnet hos en romfamilie i Dublin. Jenta ble funnet bare en uke etter at politiet fant en blond jente med blå øyne hos et rom-par i Hellas.  Espen Aas, korrespondent i London, hvordan fant politiet fram til denne jenta?

Aas forklarer at hun ble funnet etter tips fra publikum og bekrefter at store medieoppslag om Maria-saken i Hellas har skapt ny årvåkenhet:

- Noen la merke til at denne jenta overhodet ikke lignet verken på søsken eller foreldre. Selv om foreldrene hevdet at det var deres barn, kunne de ikke bevise det gjennom noe av dokumentasjonen de fremla.

Aas understreker at politiet ikke har trukket konklusjoner og at foreldreparet ikke er arrestert. Han legger til at politiet er kjent med at barnetrafikk er blitt ganske vanlig mellom forskjellige land.

- Det er klart at en lyshåret jente, som den eneste lyshårede i en familie, vekker oppsikt. Både hos vanlige folk og hos politiet.

Saklig sett har jeg ikke grunnlag for å mene at Magnus eller Aas har trådd over etiske grenser. Men det er igjen på tide å spørre hvordan norske medier omtaler romfolk.

(Lett oppdatert versjon av denne posten ligger her.)

Legg igjen en kommentar

Filed under Mediekritikk er konkret, Uncategorized

Hvor stor er medieelendigheten?

Finn Sjue sluttet i år som lektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, der han arbeidet i ti år. Han er tidligere redaktør av Klassekampen fra 1973 (71) til 77, journalist i samme avis og forfatter av journalistfaglige bøker, samt bøker om overvåkning. Nå markerer han karriereskiftet med et lengre essay om journalistikkens tilstand og beskjed om at han snart skal melde seg på sosiale medier.

Boka har allerede skapt debatt i de samme mediene. Noen reagerte på at Sjue ikke fikk kritiske spørsmål eller motstand da NRK gjorde et lanseringsintervju med ham i Dagsnytt 18. Siden har flere spurt om han skjønner seg på dagens medievirkelighet. Aftenpostens Erik Tornes var vennlig kritisk på Facebook.

Jeg kjente Sjue da vi begge var AKP-ere og mistet kontakten med ham før 1981. Siden har vi støtt på hverandre noen få ganger. Han er en fin fyr og god samtalepartner.

Essayet «Journalistikkens uutholdelige letthet» kan leses som en jeremiade over nettmedienes kommersielt drevne elendighet, en brannfakkel mot holdningsløse diskenspringere på redaktør- og mellomlederplass i store redaksjoner eller en vekker for en ny generasjon som kan løfte norsk journalistikk. Den er nok ment som det siste.

Klikk

Tonen og metoden er antakelig et ganske godt speilbilde av undervisningen Sjue og andre har forestått på HIOA. På godt og vondt. La meg forklare hvorfor jeg liker boka, men syns den er ganske dårlig.

Sjue er kanskje på sitt beste når han forklarer noen kjerneprinsipper i journalistikken. Selv synes jeg avsnittene om kritisk holdning til alle kilder, også dem du møter på nært hold, er blant de aller viktigste. Altfor mye medieinnhold er preget av godtroenhet, ukritisk gjengivelse og rent sagt en aktiv vilje til å underslå informasjon som ikke passer med utgangshyposeser og dramaturgi. Essayet drøfter dette med utgangspunkt i blant annet NRKs romkvinnesak, den tempodrevne konkurransen mellom de store mediene og Sjues eget mageplask i boka Vi som styrer Norge (1992), som han her og tidligere redegjør forbilledlig åpent og selvkritisk for. Men jeg savner flere eksempler.

Jeg liker at Sjue påpeker hvor mye viktig som skjer i departmentene, der politiske nyheter skapes lenge før de når Stortingets vandrehall. Han foreslår at de politiske redaksjonene flytter seg, og framhever Aftenpostens Per Anders Johansen som et godt unntak fra flokkdekningen av spillet framfor realitetene: «Det viktigste i politikken skjer i statsforvaltningen.»

Forelesningsnotater

Han beskriver klippjournalistikk og klikkhunger som fagets dårligste sider og raljerer flere ganger over viljen til å skyve store trender og begivenheter i bakgrunnen til fordel for meningsløse sensasjoner. Dagbladets tittel «Slik får du perfekt avføring» gjengis flere ganger (den stammer fra innholdspartneren Klikk.no). Den langt eldre fadesen med forsiden «La barna banne» dagen etter Murens fall, går også i reprise.

Kanskje ikke noe galt i det. Men jeg savner en historisk ramme. Hvor mye bedre var det før? Og tallbasert vekting. Nettmediene gir oss trolig mange flere pressemeldingssaker, men kanskje var Aftenpostens én- og fåkildesaker mye mer preget av kildens perspektiv for 30 år siden enn dagens egenproduserte innhold. Rederistoffet fra 70- og 80-tallet murrer i bakhodet. Jeg synes mye tyder på at etikken både er blitt bedre og dårligere, på ulike felt, i løpet av de siste 30 årene. 

Mangel på tall, empiri og nye eksempler i boka irriterte meg nok til at jeg underveis i lesningen lurte på hvor mye av teksten som er gamle forelesningsnotater. Selv tror jeg ikke så mye på at journalistikken kan forbedres via runde fordømmelser, uansett hvor fortjent de er. Det er nyttigere, og derfor vanskeligere, å gå løs i enkeltsaker og artikkelserier med konkret kritikk, slik eksempelvis Jan Arild Snoen gjør i Minerva. Da er det vanskeligere å avfeie innvendingene som virkelighetsfjerne eller unyanserte, slik Sjue nå vil bli møtt. Det blir etter hvert også vanskeligere å fortie kritikken, siden sosiale medier sprer den så langt at den truer mediets autoritet.

Løssalg

Lektoren skriver flere ganger hvor bra nettet og de sosiale mediene er. Men han gir ingen egentlig analyse av disse mediene. Det vekker en mistanke om at han ikke har intim kunnskap om emnet. Sjue bekrefter da også at han verken bruker Facebook eller Twitter. Det blir litt som å skrive om TV uten å ha fjernsyn.

Er Sjue uvitende om arbeidsdagen i større nyhetsmedier? Det kan virke slik når han skriver at forsidene kalles salgsplakater for markedsavdelingenes prioriteringer. De er heller plakater for det redaksjonsledelsen tror selger neste dags avis (løssalg) eller skaper lesesug blant abonnentene.

Han besværer seg over at avisene nå registrerer salget hver dag, mens de tidligere angivelig holdt seg til ukestall. Jeg syns det er underlig at slike kunnskaper skal være skadelige i seg selv når avisene slåss for inntektene. Men Sjue har rett i at de gir latterlige utslag der oppslag gjentas med måneders mellomrom.

Fravær 

«I dag hevder kunnskapsrike medievitere at 80 prosent av kildene hentes fra internett.» Han antyder selv at tallet er tvilsomt, men tar seg ikke tid til å veie fortidens bruk av gjengangerkilder mot de nye og mer kunnskapsrike stemmene som nå slipper til. Nettet er sannelig ofte bedre enn hukommelsen!

Sjue sier riktignok også «hurra for nettet». Men essayet sett under ett, lyder det mer rituelt enn overbevisende.  

Han gir få konkrete innblikk i de nye medienes bidrag til den offentlige samtalen, men skriver heller om «en skog av sosiale medier som sjelden lager journalistikk». 

Her er det verdt å spørre hva som er målt. Facebook og Twitter er selvsagt mest annet enn journalistikk. Det er ikke noe å klage over. Men de og bloggene har gitt oss Andy Carvins tette formidling av arabiske stemmer fra våren til i dag, ekteparet Tom Goldstein og Amy Howe som dekker amerikanske høyesterett bedre enn etablerte medier, løpende debatter om norsk politikk hos Facebook-aktører som Braanen og Hustad, et overfødighetshorn av viktige observasjoner og opplevelser fra ikke-journalister.

Amerikanske mediegranskere som Clay Shirky drøfter om ikke mye av dette er journalistikk. Sjue virker lite interessert.

Jeg har ikke undersøkt Sjues nettkunnskaper utover å konstatere hans fravær i sosiale medier. Men de skinner ihvertfall ikke gjennom i dette essayet. («Mange blogger er interessante, til og med gode.») 

Et pussig og kanskje ufint eksempel på denne fjernheten er når han forteller:

«I flere redaksjoner deltar redaksjonssjefene i «link-pools» – og sjekker antall klikk totalt i avisa, i går, i dag. Klikk pr. minutt».

Denne mystiske kabbalen handler trolig om måleverktøyet Linkpulse. Det teller trafikk i sanntid og har vært i bruk i over ti år. 

PST-arkiv

Sjues påstand om at mediene i økende grad gjør små feil til store skandaler, er sikkert blant innspillene som er vanskeligst å svelge for journalister og redaktører den rammer. Han bruker Åslaug Hagas stabbur som eksempel, og jeg er enig. Men den døra er vidåpen etter mange diskusjoner og frontene klare. Jeg etterlyser nyere og flere eksempler.

Essayets deadline er trolig en hindring for en drøfting av Dagbladets serier om PSTs fagarkiv i havnelageret. Synd, for Sjue kan mye om dette. Selv opplever jeg avsløringen som voldsomt hypet og sånn sett i slekt med avisas meningsløst lange serie om private overvåkingskameraer med dårlig sikring. («Hele verden spionerte på soverommet i norsk familehytte.»). Ny kritikk fra Sjues hånd ville gjort teksten mer debattutløsende og dermed lærerikt.

Profitt

 Men aller mest undrer jeg meg over Finn Sjues drøfting av medieøkonomien. Det har etter min mening liten hensikt å vektlegge hvordan Schibsted og andre eiere har hentet utbytte fra sine aviser. Vi kunne diskutert om det var umoralsk eller nettopp bakgrunnen for investeringer. Men når store aviser som Dagbladet har konkursen i øyekroken og Sjue selv antar at de fleste avisene er borte om få år, har denne klagesangen lav verdi.

Hvis han har rett i at økonomi (og «grådighet») er grunnen til bedrøvelige tilstander, trengs en kunnskapsbasert diskusjon om det økonomiske handlingsrommet. Forfatterens oppskrift er skuffende enkel:

 «Det store paradigmeskiftet drives også (i tillegg til av digitaliseringen, min anm.) fram av en sosial og økonomisk kamp om hva medieprofitten skal brukes til. Skal den pløyes inn i seriøs, moderne journalistikk eller solide fortjenestemarginer for eierne?»

 Hvis mediedebatten skal skue mer framover enn bakover, burde essayet ta utgangspunkt i fallende fortjeneste og underskudd, for så å diskutere hva vi gjør nå. Tilbakebetaling av tidligere aksjeutbytte er nok en blindvei.

 Det er ikke noe ugreit med Sjues politiske nostalgi. Men den sperrer for en konkret og realistisk drøfting av hvordan vi tilpasser oss økonomiske realiteter uten å kaste vrak på etikken. 

Staten

Det pågår en rekke interessante diskusjoner om medienes digitaløkonomi for tida, både i Norge og i andre markeder. Jeg vet ikke hvor langt framme HIOA er i denne debatten, men Sjues analyser er iallfall for knapp:

«Å tro at medienes nettaviser som hovedregel fortsatt vil være gratis, er å tro at medieeierne kan gå på vannet til evig tid.»

 Siden Sjues økonomiske analyse ikke er oppdatert, tvinges han til å ty til staten. Jeg tror det egentlige kjernepunktet i hans tanker om framtidas medieinntekter er sammenfattet i dette avsnittet:

 «Hvorfor ikke satse offensivt på å styrke og bygge opp mediene ved hjelp av langt større offentlige bevilgninger enn det som skjer i dag (sic)? Når vi har råd til en ganske solid opprustning av vei og jernbane i form av Nasjonal transportplan, hvorfor skulle vi ikke satse sterkt på mediene også? Er ikke de en viktig del av samfunnets infrastruktur?»

Dette er Sjues oppskrift, og mange mediefolk vil sikkert nikke. Men jernbane og vei er felleseiendom, mediene ikke. En tilstrekkelig økning i pressestøtten til å berge de fleste av landets medier gjennom krisen, vil bremse nødvendig innovasjon og krever politisk oppslutning om mange friske penger til en rekke private bedrifter mens markedsgrunnlaget deres svikter. Det vil sementere en snart forgangen forretningsmodell og holde liv i produkter Sjue innrømmer folk (snart) ikke lenger vil ha.  Det vil ikke gi bedre medier og det er politisk helt usannsynlig at noe slikt blir gjennomført i den skala som trengs.

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Kulturnytt, surmaget

Kulturnytt er ikke mitt favorittprogram på NRK P2. Det har irritert meg i noen år nå. Jeg opplever det som breddfullt av spørsmål best egnet til kulturreklame. Ståstedet er gjennomgående kunstnervennlig. Misforstå meg rett: Mange kunstnere er spennende. De få jeg kjenner, iallfall. Kunst er fint og viktig og trenger gode vekstvilkår. Noe er også dårlig. Men lite av dette kommer tydelig fram i programmet.
 
Lørdag sender Alltid Nyheter høydepunkter fra ukas Kulturnytt i en time. Jeg har ikke sett filmene som omtales, eller lest bøkene for den saks skyld. Det deler jeg sikkert med mange av lytterne. Nettopp der er utfordringen: Programmet har trolig til hensikt å oppmuntre kunstkonsumet. For meg virker det motsatt.
 
Denne uka:
 
1. Emmy-tildelingene. Planke-referat med lydklipp fra juryuttalelsene. Mest borende spørsmål fra programleder til NRK-kollega: Var dette Emmy-kvelden da alle skulle få litt? (Ja, nesten på en måte. Ingen tydelige meninger eller holdninger.) Nettflix vant visst ikke, selv om de har funnet ut det lure i å legge ut alle episoder samtidig. Litt dumt, da. Men de som vant var flinke også.
 
2. Oscar-kandidat presenteres. Lydklipp fra filmen Jeg er din (norsk-pakistansk). Kjempestort, jeg hadde aldri regnet med at det var oss. Jeg tror det har noe med tematikken og at folk liker filmen, forklarer regissøren. Den er sett av «over ti tusen kinogjengere». Juryleder Mode Steinkjer: Det er en universell film. Komiteen registrerer at denne filmen også var på internasjonale festivaler, i Toronto.
Kritiske spørsmål: 0.
Dagbladets anmelder Hobbelstad refererer handlingen. – Det jeg beundrer mest er hvordan Haq ufravendt går inn i…
- Nå kan den altså bli vårt Oscar-håp?
- Jeg landet på terningkast 4 (det er som kjent 2 eller 3 på ikkenorsk skala)
Men den har helt åpenbare kvaliteter, altså. Veldig kompromissløs, altså.
 
Spørsmål: Er dette året vi ikke hadde noen reelle kandidater og vil oppmuntre et laugsmedlem?
(Ble ikke stilt.)
 
3. Lydklipp fra noe dramatisk om en privatdetektiv.
Detective Downs som vant pris i Texas i natt.
Hvordan oppleves det å være prisvinner i USA?
Høres litt kult ut, men veldig langt velviljeinnslag.
 
4. Var egentlig Kåre Valebrokk en så dyktig medieleder osv. Velkommen Frank Rossavik.
- Han dyrket myten om seg selv som tøffing. Men var egentlig snill og litt ubesluttsom.
KV redefinerte næringslivsjournalistikken i Norge og utlandet.
(Hører ikke Hegnars Kapital hjemme her?)
Kommer fram at han drakk tyngre enn myten om øllukt etter lunsj har bygd på. Bra.
- Han var jo åpenbart fra Sørlandet?
Litt interessant om frigjøringsprosjektet fra den åndelige tvangstrøyen.
Ville vært mer spennende med et tekstkritisk spørsmål eller to. Klassisk lanseringsjournalistikk som berges av interessant objekt og god biograf. Valebrokk tålte kritikk dårlig, iallfall i åpent lende.
 
5. Skulpturparken i Ekebergskogen, «den omdiskuterte parken». («Milliardærens nye skulpturpark»)
Anmelder som er sint på kvinnesynet. «Den ambisiøse likestillingsnasjonen Norge har solgt sjela si.»
Liksomkristisk: – Ikke greit å være litt politisk ukorrekt?
 
(«Har skapt angst hos mange ansatte».) Er det sant?
Skal kunstutsmykking overlates til HR-avdelingen?
Ingen kontrollspørmål, ingen forsøk på å intervjue ansatte?
Elendig dekning av ukas viktigste kultursak.
 
7. Mer Ekeberg
Da fikk jeg en telefon.
 
«Liv Ullmann og Jon Fosses likeverdige.»
- Hva er det beste du har oppnådd i karrieren?
- Det er høydepunktene du husker.
 
Det fins jo smalere og mer kritiske flater i NRKs kulturdekning. Men dette må være en av de viktigste. Den slår meg som gjennomført preget av kameratslig tone og enkildes lanseringsjournalistikk. Jeg savner nerve.
 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Ris bak ytringsspeilet

(Kommentar på Journalisten.no)

Det er lenge siden jeg så noe mindre oppmuntrende. Ledelsen i Norsk Journalistlag forela Landsmøtet som i dag avsluttes på Gardermoen, et forslag om å utvide vedtektenes eksklusjonsparagraf med en helt åpen formulering som ga fullmakt til å kaste ut medlemmer for illojal opptreden.

Oslo Journalistklubb, den største avdelingen i forbundet, protesterte før landsmøtet gjennom to vedtak. Det var tidlig kjent for NJs ledelse, men forslaget ble stående. Da Landsstyret behandlet saken, ble innvendingene etter det jeg kjenner til avfeid og deretter nedstemt mot én stemme.

På landsmøtets åpningsdag tirsdag forklarte OJs leder, vestlendingen Martin Riber Sparre innvendingene nærmere  et intervju i journalisten.no

Tirsdag kveld ble det lagt betydelig press på Sparre fra toppledelsen i NJ. De mente han hadde sådd tvil om deres demokratiske sinnelag. Irritasjonen var sterk og tydelig, men ble ikke framført i  åpen debatt. En stor del av delegatene var likevel klar over konflikten, og praten summet.

Onsdag kom redaksjonskomiteens merknader til vedtektene. Det ble klart at ledelsen hadde slått revers, lojalitetskravet ble trukket. Så skulle skaden gjenopprettes.

Fra talerstolen forklarte saksansvarlig at det selvsagt aldri var på tale å forby meninger, bare handlinger. Delegatene fikk vite at bakgrunnen var et medlem som ønsket å opprette en konkurrerende organisasjon. Det lå under at vedkommende ikke kunne ekskluderes med de gamle vedtektene. 

Deretter tok Sparre ordet til en botsøvelse så ydmykende at det er fristende å forbigå den i taushet. Var virkelig presset så tungt at han følte seg tvunget til å be om absolusjon for å ha vunnet fram med kritikken? Knaggen selvkritikken ble hengt på, var uttrykket «Dolkesjø», som falt i hans samtale med Journalisten. Det spiller på Frps landsmøte på Bolkesjø i Telemark i 1994, der den liberalistiske opposisjonen ble rensket ut. Skal det være så lavt under taket i journalistenes fagforening at man må skamrose sine meningsmotstandere etter en freidig bemerkning?

NJ-ledelsens påpekning av at man ikke ville forby meninger, er i og for seg tilforlatelig. Jeg tilhører dem som oftest er imot å forveksle ytring med handling. Hatske uttalelser et for eksempel ikke drap. Meningsytringer om kjønn er ikke undertrykkelse, uansett hva Lysbalkems venner i nettverket Arena sier.

Men hva er illojal opptreden, til forskjell fra meninger?

Er en offentlig ytring en opptreden? Det meste taler for det. En ytring på Dagsnytt18 er utvilsomt en radio-opptreden. Kan et medlem av NJ opptre i en debatt der hun tar avstand fra NRK-lisensen eller kritiserer et streikevarsel?

Si det, om forslaget var blitt vedtatt.

Dette var åpenbart OJs bekymring: En åpen invitt til NJs ledelse om å henge en eksklusjonsparagraf foran fjeset på medlemmer som sier eller gjør ting forbundsledelsen misliker. 

Ingen ting tyder på at NJs ledelse planlegger stalinstiske utrenskninger. Man ønsker seg tvert mot mye medlemmer som kan kompensere for bemanningsreduksjomen i tradisjonelle medier. Disse skal blant annet hentes i lederskiltet i redaksjonene, der enhver antydning om meningsdisiplinering vil sette bom for nyrekruttering. Og der bekymring for press eller represalier under lønnskonflilter er en effektiv sperre mot innmelding fra folk som ofte tenker like mye på bedriftens bærekraft og sitt eget forhold til sjefredaktøren, som på NJs fanesaker.

På festmiddagen onsdag solte NJ-ledelsen seg i glansen av Sparres botsøvelse. «Det er ingen ting så deilig som en flat bergenser, vitset påtroppende NJ-leder Thomas Spence fra scenen under festmiddagen. Morsomheten ble vel mottatt i salen.   Men den vitner om mangel på prinsipiell tenkning i organisasjonen:

Lojalitetsparagrafen ville knapt blitt brukt til å kaste ut opposisjonelle eller ledelseskritikere. Den kunne kanskje dempet viljen til å innta upopulære standpunkter, selv om dette nå er hypotetisk.

Men man ville sanksjonert en dulgt trussel mot frimodige ytringer via en paragraf som så langt jeg vet knapt har noen parallell i LOs fagforbund, der den demokratiske sentralismen har dypere røtter. Det var en provokasjon mot journalistikkens utgangspunkt. Derfor burde man heller takket Sparre, enn å hundse ham.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Chatsupport

44 minutters liv jeg aldri får tilbake:
 Skistar chat:
Helge:Hei der
SkiStar1:Hej och välkommen till SkiStars chat! Vad kan jag hjälpa dig med?
Helge:Jeg booket en leilighet i går. Dermed er jo den borte fra oversikten. Synes jeg burde fått lenke til boenheten i mail eller på min side, slik at jeg kan vise den til de andre som skal være med, planlegge romfordeling etc
SkiStar1:Boendet finns att se på min sida
Helge:Det ser jeg ikke
 SkiStar1: min bokning
Helge:ja gikk dit
SkiStar1:Hittar du bokningen över huvudtaget?
Helge:javisst
SkiStar1:klicka på mer information
Helge:ser den ikke. jeg har jobet mye med å lage hjemmesider og denne er virkelig nokså ubegripelig. nesten ingen logiske steg
SkiStar1:Det ska vara väldigt enklelt att se. Vad har du för bokningsnummer?
Helge:MM……
SkiStar1:Jaha det är ett paket du har bokat
Helge:som om det spiller noen rolle for om jeg ønsker å se leiligheten?
SkiStar1:Man kan inte se vilket boende man har när man har bokat paket tyvärr
Helge:Kan du melde oppover at det er meningsløst og ganske ubrukelig? Hilsen Helge Øgrim?
SkiStar1:Jag ska föra det vidare
Helge:Dette er veldig merkelig. Hvor får jeg nå presis adresse, leilighetens nummer, nøkkelopplysninger mmm?
 SkiStar1: Kan du även se bilder nu?
Helge: Hvilke bilder og hvor?
SkiStar1: Altså bilden över boendet? Du skrev ju att du kunde se information om det på hemsidan nu?
Helge: Hvor skrev jeg det?
SkiStar1: Jag som läste fel. du får ist återkomma imorgon när vi har personal på plats som kan kolla på det här problemet
SkiStar1: Jag kan tyvärr inte göra någonting just nu. Jag har försökt få kontakta med mina kollegor men de har gått hem för dagen
Helge: Kan jeg regne med at dere kontakter meg?
SkiStar1: Nej, du får kontakta oss. Men det är så paket bokningen fungerar. Men om du dröjer ett ögonblick ska jag skicka en länk med det boende du har bokat
SkiStar1: klicka sedan på fler sökfilter
SkiStar1: och skriv under fritext «TFTH….»
SkiStar1: så får du fram ditt boenden
Helge: takker, forsøker
Helge: Etter å ha kopiert inn TFT osv i fritekstfeltet, er det tilsynelatende ingen søkeknapp å klikke
SkiStar1:Det ska komma fram automatiskt
SkiStar1:        Du kan behöva klicka på enter
SkiStar1:        efter du skrivit hela numret
Helge: Fikk følgende respons: «Inga lediga övernattningsalternativ hittades med de sökkriterier du har angivit. Vänligen pröva en annan period eller en annan vecka.»
Helge: Jeg foreslår vi gir opp. Dette tok nesten en time av min fritid. Jeg synes ærlig talt dere skulle klare å kontakte en kunde som har investert såpass for å få tak i informasjon han klart har krav på. Men det er jo opp til SkiStar. God kveld til deg og takk for innsatsen. vh Helge
SkiStar1: Jag kan tyvärr inte länka direkt till boendet utan det är den vägen man måste gå. Och den fungerar för mig. Så då måste det vara något fel någonstans.
(Redigert for skrivefeil)

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Falske anmeldelser

Flere av bortføringssakene har antakelig ikke skjedd. Det vet også krimreporterne. 

Riksmediene og trolig alle lokalmedier på Østlandet har rapportert om nye forsøk på bilbortføring av barn og ungdom etter den tragiske Sigrid-saken. Burde journalistene stilt bedre spørsmål?

Sist søndag meldte Aftenposten at en lys varebil går igjen i kidnappingsforsøkene. Avisa slår fast som faktum:

«Søndag kveld ble en 15-årig jente forsøkt dratt inn i en bil i Nord-Odal i Hedmark.»

Så langt jeg kan se, har de fleste medier behandlet disse anmeldelsene og rapportene likedan, altså som sannferdige. NRK.no, VG, Budstikka og Dagbladet har håndtert opplysningene på akkurat samme måte.

Informasjonen stammer fra politiet, som kanskje ikke har andre valg enn å ta anmeldelsene på alvor. Men skepsis til politiet som kilde, kommer etter mitt inntrykk sjelden åpent til syne i norske medier. Vi bør huske at etaten kan ha saklige og usaklige motiver om hverandre. Blant de saklige, som jeg antar er de viktigste i nesten alle saker, finner vi behovet for å oppklare forbrytelser, motvirke kriminalitet og beskytte befolkning, stat og eiendom.

Men politiet har som alle andre kilder, også flere motiver enn de offisielle. Noen ønsker å understreke etatens eller sin egen betydning. Politifolk kan ha fordommer mot grupper eller enkeltpersoner som vanskeliggjør arbeidet deres. Noen ønsker å motvirke kritikk,  økonomiske interesser og laugsånd påvirker budskapet.

De siste ukenes anmeldelser kan være et produkt av at engstelige foreldre har advart barna mot lokkemenn, eller av at ungdommer har fulgt Sigrid-saken og enten feiltolker opplevelser eller finner på ting som ikke er skjedd. Noen av dem kan selvsagt også være reelle.

De første sikre tegn på at flere av anmeldelsene ikke gjelder faktisk straffbare forhold, kom da politiet i Asker og Bærum i går meldte at to av sakene henlegges. Politiet sier rett ut at den ene anmeldelsen var oppdiktet. Antakelig blir det også utfallet i noen av de andre sakene.

Det er i mellomtiden gått en liten debatt på Twitter om medier forsterker frykten for lokkemenn og oppmuntrer feilaktige anmeldelser ved ikke å rette søkelys mot mulig smitteffekt. Altså ikke den antatte smitten fra Sigrid-saken til latente kidnappere, den har blant annet vært drøftet av voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk på NRK, etter min mening uten at hun ble stilt viktige spørsmål. Smitten som oppstår når en kriminalsak får voldsom oppmerksomhet og fører til falske anmeldelser, er knapt blitt belyst.

Vaktsjef Olav Rønneberg i NRK framholdt i en tweet at det ikke er reporterens oppdrag å målbære slik tvil, og det er et synspunkt jeg kan forstå. Men det er heller ikke redaksjonens oppdrag å referere politiets vurderinger ukritisk og unnlate en offentlig belysning av forhold som kan ha medvirket til bølgen av anmeldelser.

Det finnes flere eksempler på at rapporter om bortføringer har vist seg grunnløse og preget av en form for sosial angst eller panikk. Underlig nok fins det tilmed eksempler på at nettopp «den hvite varebilen» er en gjenganger. Som i Australia i 2009 (via @Eilif på Twitter) og i Sverige tidligere i år.

Det burde etter min oppfatning slått journalister som mistenkelig at så mange bortføringsforsøk skal ha skjedd på så kort tid, og at alle var mislykte. 

Engstelsen og mediedekningen har trolig bidratt til minst en falsk mistanke mot en konkret person, altså bilføreren med bamsen i Sandefjord. Mannen regner nå med at han må flytte fra byen.

Antakelig har det også slått mange journalister at bortføringsbølgen kan være noe annet. Utfordringen er hva man bruker denne mistanken til.

 (Først publisert på Journalisten.no)

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Knuste kneskåler

Hvilke krav kan leseren stille til at det som formidles i journalistikken er sant? Antakelig finnes det ingen andre absolutte krav enn at journalisten skal søke sannheten og ikke med vilje formidle noe som er uriktig. Det ligger i nyhetsjournalistikkens natur at mange opplysninger ikke kan verifiseres med 100 prosent sikkerhet før avisa går i trykken eller sendingen på lufta.

Sunn skepsis og høye målsettinger er god motvekt til feilinformasjon fra kilder, men overdreven forsiktighet kan lamme ønsket om å fortelle viktige historier. Derfor er det kanskje urettferdig å gripe fatt i Dagbladet Magasinets reportasje 18. august. Jeg gjør det likevel, siden slike spørsmål må drøftes konkret og det kan være vel så nyttig å gripe fatt i et tvilstilfelle som å kritisere noe alle vil mene er dumt:

Dagbladets store magasinreportasje «Hva er det med Tøyen?» starter med at avisas reportere møter 22 år gamle Isabell. Hun kan fortelle at tre somaliere «i forrige uke tok henne for å være ei jente som skyldte dem penger. Misforståelsen ble ikke oppklart før de hadde knust den ene kneskåla hennes.»

Dermed er tonen satt for en lang og spennende reportasje om oppvekst og liv på Østkanten i Oslo. Men denne leseren kom på kant med teksten nettopp på grunn av åpningen. Det skyldes ikke bare at jeg bor i nærheten. Det er riktignok ganske vanlig at beboere protesterer mot medieomtale av nærområdets skyggesider. Det er i seg selv et interessant fenomen som kan skyldes alt fra ønske om å forsvare gode boligpriser til alminnelig lokalpatriotisme. Som oftest skyldes det nok at den medieframstilte virkeligheten harmonerer dårlig med den erfarte, slik den aggregeres i hodet og sansene. Jeg vet sannelig ikke om denne disonnansen kan avskaffes, eller om det er et mål.

Men i dette tilfellet våger jeg påstå at det var skepsis til selve voldsfortellingen som trigget min reaksjon, og at den derfor kunne kommet uansett hvilken bydel som var omtalt, så lenge det gjaldt en by jeg kjenner noenlunde godt.

Magasinet forteller altså om tre ukjente innvandrere som overfaller en ung jente på grunnlag av en feiltakelse og straffer henne på det mest brutale. Beretningen ga meg inntrykk av at dette foregår utendørs, men ved senere gjennomlesing ser jeg at det ikke står noe om gjerningssted. Det står heller ikke om angrepet ble anmeldt, om det ble etterforsket og eventuelt førte til pågripelser. Noe jeg syntes var underlig, siden reporterne allerede i neste avsnitt møter de erfarne politimennene Hallvar og Jan Erik, som Isabell kjenner fra før.

Da jeg kontaktet Grønland politikammer for å høre hvordan de oppfattet framstillingen, svarte kammerets etterforsker Inge Sundeng etter å ha snakket med kolleger at han ikke regnet beretningen om at somaliere hadde knust Isabells kneskål som sann. Han oppfattet den som en typisk vandrehistorie og opplyste at overfallet ikke var anmeldt.

Dagbladet har ikke ønsket å kommentere sin egen research før de har lest Journalistens drøfting er publisert. Avisa tok kontakt med gatepatruljen etter min henvendelse, og deretter kontaktet den ene av do to politifolkene Journalisten. Politimannen Jan Erik Bresil sier Dagbladet har framstilt samtalen med Isabell riktig, slik han husker den.

Jeg tror de aller fleste lesere vil ta for gitt at historien er sann. Noen vil også legge fra seg Magasinet et inntrykk av at slik er det på Tøyen, mens andre vil se at beskrivelsen nyanseres i løpet av reportasjen.

Vi journalister søker ofte tilflukt bak sitatet og opptrer som om det fritar oss fra ansvar for om det fortalte er sant. Men det er etter min mening bare delvis riktig. Jo mer oppsiktsvekkende en opplysning er, jo større plikt har vi til å bringe sannhetsgehalten på det rene. Når vi glemmer det, kan vi havne i grøfta der flere medier befant seg i fjor etter ukritisk å formidle rykter om at romfolk i Oslo bortfører og slakter kjæledyr.

Det er også nyttig å være på vakt mot vandrehistorier og myter. De har en lei tendens til å formere seg, og tilbyr journalisten en hendig knagg å henge en fortelling på. Nettopp derfor gjenfortelles dramatiske historier av og til av folk som slett ikke har opplevd dem, men som vil gjøre seg interessante eller være greie mot reporteren.

Jeg tror «Knuste kneskåler» er en slik vandrehistorie i krimsaker. Jeg har hørt sånne fortellinger i mange tiår, men knapt registrert en eneste domfellelse. Det kan selvsagt skyldes at offeret ikke anmelder i oppgjør mellom kriminelle. Men denne straffe- og utpressingsmetoden, som det gjerne fortelles er gjennomført med jernrør, gir voldsomme skader, operasjoner og rekonvalesens. Den etterlater spor, men disse sjekkes sjelden opp.

Slik gangstervirksomhet rapporteres ofte fra torpedomiljø og mellom kriminelle. Det er kjent fra Vestbredden til Nord-Irland, kanskje også der delvis som myter. Nå er det altså kommet til Tøyen og rammer uskyldige ved en misforståelse?

Rønnaug Jarlsbo skrev reportasjen i Magasinet. Hun er en dyktig journalist og slik jeg leser henne, må hun ha trodd på Isabells beretning. Uten å sjekke nærmere, har reporteren valgt den som inngang til en bred beskrivelse av hvordan det er på Tøyen. Fristelsen til å gripe den mest oppsiktsvekkende opplysningen som blikkfang for noe viktig, er sterk i journalistikken. Men den fører noen ganger galt av sted.

 

2 kommentarer

Filed under Uncategorized