Ris bak ytringsspeilet

(Kommentar på Journalisten.no)

Det er lenge siden jeg så noe mindre oppmuntrende. Ledelsen i Norsk Journalistlag forela Landsmøtet som i dag avsluttes på Gardermoen, et forslag om å utvide vedtektenes eksklusjonsparagraf med en helt åpen formulering som ga fullmakt til å kaste ut medlemmer for illojal opptreden.

Oslo Journalistklubb, den største avdelingen i forbundet, protesterte før landsmøtet gjennom to vedtak. Det var tidlig kjent for NJs ledelse, men forslaget ble stående. Da Landsstyret behandlet saken, ble innvendingene etter det jeg kjenner til avfeid og deretter nedstemt mot én stemme.

På landsmøtets åpningsdag tirsdag forklarte OJs leder, vestlendingen Martin Riber Sparre innvendingene nærmere  et intervju i journalisten.no. 

Tirsdag kveld ble det lagt betydelig press på Sparre fra toppledelsen i NJ. De mente han hadde sådd tvil om deres demokratiske sinnelag. Irritasjonen var sterk og tydelig, men ble ikke framført i  åpen debatt. En stor del av delegatene var likevel klar over konflikten, og praten summet.

Onsdag kom redaksjonskomiteens merknader til vedtektene. Det ble klart at ledelsen hadde slått revers, lojalitetskravet ble trukket. Så skulle skaden gjenopprettes.

Fra talerstolen forklarte saksansvarlig at det selvsagt aldri var på tale å forby meninger, bare handlinger. Delegatene fikk vite at bakgrunnen var et medlem som ønsket å opprette en konkurrerende organisasjon. Det lå under at vedkommende ikke kunne ekskluderes med de gamle vedtektene. 

Deretter tok Sparre ordet til en botsøvelse så ydmykende at det er fristende å forbigå den i taushet. Var virkelig presset så tungt at han følte seg tvunget til å be om absolusjon for å ha vunnet fram med kritikken? Knaggen selvkritikken ble hengt på, var uttrykket “Dolkesjø”, som falt i hans samtale med Journalisten. Det spiller på Frps landsmøte på Bolkesjø i Telemark i 1994, der den liberalistiske opposisjonen ble rensket ut. Skal det være så lavt under taket i journalistenes fagforening at man må skamrose sine meningsmotstandere etter en freidig bemerkning?

NJ-ledelsens påpekning av at man ikke ville forby meninger, er i og for seg tilforlatelig. Jeg tilhører dem som oftest er imot å forveksle ytring med handling. Hatske uttalelser et for eksempel ikke drap. Meningsytringer om kjønn er ikke undertrykkelse, uansett hva Lysbalkems venner i nettverket Arena sier.

Men hva er illojal opptreden, til forskjell fra meninger?

Er en offentlig ytring en opptreden? Det meste taler for det. En ytring på Dagsnytt18 er utvilsomt en radio-opptreden. Kan et medlem av NJ opptre i en debatt der hun tar avstand fra NRK-lisensen eller kritiserer et streikevarsel?

Si det, om forslaget var blitt vedtatt.

Dette var åpenbart OJs bekymring: En åpen invitt til NJs ledelse om å henge en eksklusjonsparagraf foran fjeset på medlemmer som sier eller gjør ting forbundsledelsen misliker. 

Ingen ting tyder på at NJs ledelse planlegger stalinstiske utrenskninger. Man ønsker seg tvert mot mye medlemmer som kan kompensere for bemanningsreduksjomen i tradisjonelle medier. Disse skal blant annet hentes i lederskiltet i redaksjonene, der enhver antydning om meningsdisiplinering vil sette bom for nyrekruttering. Og der bekymring for press eller represalier under lønnskonflilter er en effektiv sperre mot innmelding fra folk som ofte tenker like mye på bedriftens bærekraft og sitt eget forhold til sjefredaktøren, som på NJs fanesaker.

På festmiddagen onsdag solte NJ-ledelsen seg i glansen av Sparres botsøvelse. “Det er ingen ting så deilig som en flat bergenser, vitset påtroppende NJ-leder Thomas Spence fra scenen under festmiddagen. Morsomheten ble vel mottatt i salen.   Men den vitner om mangel på prinsipiell tenkning i organisasjonen:

Lojalitetsparagrafen ville knapt blitt brukt til å kaste ut opposisjonelle eller ledelseskritikere. Den kunne kanskje dempet viljen til å innta upopulære standpunkter, selv om dette nå er hypotetisk.

Men man ville sanksjonert en dulgt trussel mot frimodige ytringer via en paragraf som så langt jeg vet knapt har noen parallell i LOs fagforbund, der den demokratiske sentralismen har dypere røtter. Det var en provokasjon mot journalistikkens utgangspunkt. Derfor burde man heller takket Sparre, enn å hundse ham.

Chatsupport

44 minutters liv jeg aldri får tilbake:

 Skistar chat:

Helge:Hei der
SkiStar1:Hej och välkommen till SkiStars chat! Vad kan jag hjälpa dig med?
Helge:Jeg booket en leilighet i går. Dermed er jo den borte fra oversikten. Synes jeg burde fått lenke til boenheten i mail eller på min side, slik at jeg kan vise den til de andre som skal være med, planlegge romfordeling etc
SkiStar1:Boendet finns att se på min sida
Helge:Det ser jeg ikke

 SkiStar1: min bokning

Helge:ja gikk dit
SkiStar1:Hittar du bokningen över huvudtaget?
Helge:javisst
SkiStar1:klicka på mer information
Helge:ser den ikke. jeg har jobet mye med å lage hjemmesider og denne er virkelig nokså ubegripelig. nesten ingen logiske steg
SkiStar1:Det ska vara väldigt enklelt att se. Vad har du för bokningsnummer?
Helge:MM……
SkiStar1:Jaha det är ett paket du har bokat
Helge:som om det spiller noen rolle for om jeg ønsker å se leiligheten?
SkiStar1:Man kan inte se vilket boende man har när man har bokat paket tyvärr
Helge:Kan du melde oppover at det er meningsløst og ganske ubrukelig? Hilsen Helge Øgrim?
SkiStar1:Jag ska föra det vidare
Helge:Dette er veldig merkelig. Hvor får jeg nå presis adresse, leilighetens nummer, nøkkelopplysninger mmm?

 SkiStar1: Kan du även se bilder nu?

Helge: Hvilke bilder og hvor?

SkiStar1: Altså bilden över boendet? Du skrev ju att du kunde se information om det på hemsidan nu?

Helge: Hvor skrev jeg det?

SkiStar1: Jag som läste fel. du får ist återkomma imorgon när vi har personal på plats som kan kolla på det här problemet

SkiStar1: Jag kan tyvärr inte göra någonting just nu. Jag har försökt få kontakta med mina kollegor men de har gått hem för dagen

Helge: Kan jeg regne med at dere kontakter meg?

SkiStar1: Nej, du får kontakta oss. Men det är så paket bokningen fungerar. Men om du dröjer ett ögonblick ska jag skicka en länk med det boende du har bokat

SkiStar1: http://www.skistar.com/sv/trysil/boka-online/boende/sok/(…….)

SkiStar1: klicka sedan på fler sökfilter

SkiStar1: och skriv under fritext “TFTH….”
SkiStar1: så får du fram ditt boenden

Helge: takker, forsøker

Helge: Etter å ha kopiert inn TFT osv i fritekstfeltet, er det tilsynelatende ingen søkeknapp å klikke

SkiStar1:Det ska komma fram automatiskt

SkiStar1:        Du kan behöva klicka på enter
SkiStar1:        efter du skrivit hela numret

Helge: Fikk følgende respons: “Inga lediga övernattningsalternativ hittades med de sökkriterier du har angivit. Vänligen pröva en annan period eller en annan vecka.”

Helge: Jeg foreslår vi gir opp. Dette tok nesten en time av min fritid. Jeg synes ærlig talt dere skulle klare å kontakte en kunde som har investert såpass for å få tak i informasjon han klart har krav på. Men det er jo opp til SkiStar. God kveld til deg og takk for innsatsen. vh Helge

SkiStar1: Jag kan tyvärr inte länka direkt till boendet utan det är den vägen man måste gå. Och den fungerar för mig. Så då måste det vara något fel någonstans.

(Redigert for skrivefeil)

 

Falske anmeldelser

Flere av bortføringssakene har antakelig ikke skjedd. Det vet også krimreporterne. 

Riksmediene og trolig alle lokalmedier på Østlandet har rapportert om nye forsøk på bilbortføring av barn og ungdom etter den tragiske Sigrid-saken. Burde journalistene stilt bedre spørsmål?

Sist søndag meldte Aftenposten at en lys varebil går igjen i kidnappingsforsøkene. Avisa slår fast som faktum:

“Søndag kveld ble en 15-årig jente forsøkt dratt inn i en bil i Nord-Odal i Hedmark.”

Så langt jeg kan se, har de fleste medier behandlet disse anmeldelsene og rapportene likedan, altså som sannferdige. NRK.no, VG, Budstikka og Dagbladet har håndtert opplysningene på akkurat samme måte.

Informasjonen stammer fra politiet, som kanskje ikke har andre valg enn å ta anmeldelsene på alvor. Men skepsis til politiet som kilde, kommer etter mitt inntrykk sjelden åpent til syne i norske medier. Vi bør huske at etaten kan ha saklige og usaklige motiver om hverandre. Blant de saklige, som jeg antar er de viktigste i nesten alle saker, finner vi behovet for å oppklare forbrytelser, motvirke kriminalitet og beskytte befolkning, stat og eiendom.

Men politiet har som alle andre kilder, også flere motiver enn de offisielle. Noen ønsker å understreke etatens eller sin egen betydning. Politifolk kan ha fordommer mot grupper eller enkeltpersoner som vanskeliggjør arbeidet deres. Noen ønsker å motvirke kritikk,  økonomiske interesser og laugsånd påvirker budskapet.

De siste ukenes anmeldelser kan være et produkt av at engstelige foreldre har advart barna mot lokkemenn, eller av at ungdommer har fulgt Sigrid-saken og enten feiltolker opplevelser eller finner på ting som ikke er skjedd. Noen av dem kan selvsagt også være reelle.

De første sikre tegn på at flere av anmeldelsene ikke gjelder faktisk straffbare forhold, kom da politiet i Asker og Bærum i går meldte at to av sakene henlegges. Politiet sier rett ut at den ene anmeldelsen var oppdiktet. Antakelig blir det også utfallet i noen av de andre sakene.

Det er i mellomtiden gått en liten debatt på Twitter om medier forsterker frykten for lokkemenn og oppmuntrer feilaktige anmeldelser ved ikke å rette søkelys mot mulig smitteffekt. Altså ikke den antatte smitten fra Sigrid-saken til latente kidnappere, den har blant annet vært drøftet av voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk på NRK, etter min mening uten at hun ble stilt viktige spørsmål. Smitten som oppstår når en kriminalsak får voldsom oppmerksomhet og fører til falske anmeldelser, er knapt blitt belyst.

Vaktsjef Olav Rønneberg i NRK framholdt i en tweet at det ikke er reporterens oppdrag å målbære slik tvil, og det er et synspunkt jeg kan forstå. Men det er heller ikke redaksjonens oppdrag å referere politiets vurderinger ukritisk og unnlate en offentlig belysning av forhold som kan ha medvirket til bølgen av anmeldelser.

Det finnes flere eksempler på at rapporter om bortføringer har vist seg grunnløse og preget av en form for sosial angst eller panikk. Underlig nok fins det tilmed eksempler på at nettopp «den hvite varebilen» er en gjenganger. Som i Australia i 2009 (via @Eilif på Twitter) og i Sverige tidligere i år.

Det burde etter min oppfatning slått journalister som mistenkelig at så mange bortføringsforsøk skal ha skjedd på så kort tid, og at alle var mislykte. 

Engstelsen og mediedekningen har trolig bidratt til minst en falsk mistanke mot en konkret person, altså bilføreren med bamsen i Sandefjord. Mannen regner nå med at han må flytte fra byen.

Antakelig har det også slått mange journalister at bortføringsbølgen kan være noe annet. Utfordringen er hva man bruker denne mistanken til.

 (Først publisert på Journalisten.no)

Knuste kneskåler

Hvilke krav kan leseren stille til at det som formidles i journalistikken er sant? Antakelig finnes det ingen andre absolutte krav enn at journalisten skal søke sannheten og ikke med vilje formidle noe som er uriktig. Det ligger i nyhetsjournalistikkens natur at mange opplysninger ikke kan verifiseres med 100 prosent sikkerhet før avisa går i trykken eller sendingen på lufta.

Sunn skepsis og høye målsettinger er god motvekt til feilinformasjon fra kilder, men overdreven forsiktighet kan lamme ønsket om å fortelle viktige historier. Derfor er det kanskje urettferdig å gripe fatt i Dagbladet Magasinets reportasje 18. august. Jeg gjør det likevel, siden slike spørsmål må drøftes konkret og det kan være vel så nyttig å gripe fatt i et tvilstilfelle som å kritisere noe alle vil mene er dumt:

Dagbladets store magasinreportasje “Hva er det med Tøyen?” starter med at avisas reportere møter 22 år gamle Isabell. Hun kan fortelle at tre somaliere “i forrige uke tok henne for å være ei jente som skyldte dem penger. Misforståelsen ble ikke oppklart før de hadde knust den ene kneskåla hennes.”

Dermed er tonen satt for en lang og spennende reportasje om oppvekst og liv på Østkanten i Oslo. Men denne leseren kom på kant med teksten nettopp på grunn av åpningen. Det skyldes ikke bare at jeg bor i nærheten. Det er riktignok ganske vanlig at beboere protesterer mot medieomtale av nærområdets skyggesider. Det er i seg selv et interessant fenomen som kan skyldes alt fra ønske om å forsvare gode boligpriser til alminnelig lokalpatriotisme. Som oftest skyldes det nok at den medieframstilte virkeligheten harmonerer dårlig med den erfarte, slik den aggregeres i hodet og sansene. Jeg vet sannelig ikke om denne disonnansen kan avskaffes, eller om det er et mål.

Men i dette tilfellet våger jeg påstå at det var skepsis til selve voldsfortellingen som trigget min reaksjon, og at den derfor kunne kommet uansett hvilken bydel som var omtalt, så lenge det gjaldt en by jeg kjenner noenlunde godt.

Magasinet forteller altså om tre ukjente innvandrere som overfaller en ung jente på grunnlag av en feiltakelse og straffer henne på det mest brutale. Beretningen ga meg inntrykk av at dette foregår utendørs, men ved senere gjennomlesing ser jeg at det ikke står noe om gjerningssted. Det står heller ikke om angrepet ble anmeldt, om det ble etterforsket og eventuelt førte til pågripelser. Noe jeg syntes var underlig, siden reporterne allerede i neste avsnitt møter de erfarne politimennene Hallvar og Jan Erik, som Isabell kjenner fra før.

Da jeg kontaktet Grønland politikammer for å høre hvordan de oppfattet framstillingen, svarte kammerets etterforsker Inge Sundeng etter å ha snakket med kolleger at han ikke regnet beretningen om at somaliere hadde knust Isabells kneskål som sann. Han oppfattet den som en typisk vandrehistorie og opplyste at overfallet ikke var anmeldt.

Dagbladet har ikke ønsket å kommentere sin egen research før de har lest Journalistens drøfting er publisert. Avisa tok kontakt med gatepatruljen etter min henvendelse, og deretter kontaktet den ene av do to politifolkene Journalisten. Politimannen Jan Erik Bresil sier Dagbladet har framstilt samtalen med Isabell riktig, slik han husker den.

Jeg tror de aller fleste lesere vil ta for gitt at historien er sann. Noen vil også legge fra seg Magasinet et inntrykk av at slik er det på Tøyen, mens andre vil se at beskrivelsen nyanseres i løpet av reportasjen.

Vi journalister søker ofte tilflukt bak sitatet og opptrer som om det fritar oss fra ansvar for om det fortalte er sant. Men det er etter min mening bare delvis riktig. Jo mer oppsiktsvekkende en opplysning er, jo større plikt har vi til å bringe sannhetsgehalten på det rene. Når vi glemmer det, kan vi havne i grøfta der flere medier befant seg i fjor etter ukritisk å formidle rykter om at romfolk i Oslo bortfører og slakter kjæledyr.

Det er også nyttig å være på vakt mot vandrehistorier og myter. De har en lei tendens til å formere seg, og tilbyr journalisten en hendig knagg å henge en fortelling på. Nettopp derfor gjenfortelles dramatiske historier av og til av folk som slett ikke har opplevd dem, men som vil gjøre seg interessante eller være greie mot reporteren.

Jeg tror ”Knuste kneskåler” er en slik vandrehistorie i krimsaker. Jeg har hørt sånne fortellinger i mange tiår, men knapt registrert en eneste domfellelse. Det kan selvsagt skyldes at offeret ikke anmelder i oppgjør mellom kriminelle. Men denne straffe- og utpressingsmetoden, som det gjerne fortelles er gjennomført med jernrør, gir voldsomme skader, operasjoner og rekonvalesens. Den etterlater spor, men disse sjekkes sjelden opp.

Slik gangstervirksomhet rapporteres ofte fra torpedomiljø og mellom kriminelle. Det er kjent fra Vestbredden til Nord-Irland, kanskje også der delvis som myter. Nå er det altså kommet til Tøyen og rammer uskyldige ved en misforståelse?

Rønnaug Jarlsbo skrev reportasjen i Magasinet. Hun er en dyktig journalist og slik jeg leser henne, må hun ha trodd på Isabells beretning. Uten å sjekke nærmere, har reporteren valgt den som inngang til en bred beskrivelse av hvordan det er på Tøyen. Fristelsen til å gripe den mest oppsiktsvekkende opplysningen som blikkfang for noe viktig, er sterk i journalistikken. Men den fører noen ganger galt av sted.

 

Bondeanger

Alle har tunge øyeblikk, og noen ganger bruker jeg mine til å forbanne den dagen jeg tok min første journalistjobb. Denne bondeangeren har også fått meg til å fraråde unge bekjente å gjøre samme veivalg.

Yrket har utvilsomt svært mange høydepunkter. Du kommer steder du ellers aldri ville sett, møter mennesker av alle slag, opplever noe nytt mange ganger i uka, lærer litt hver dag og har et utall fine kolleger. Mye bedre enn å jobbe for føda, som det heter.

Men i løpet av et vanlig arbeidsår, opplever nok journalister flest ganske få dager som lever helt opp til festtalenes og lønnsretorikkens idealer for den såkalt fjerde statsmakt. Det meste vi gjør er produksjon, selv om de beste gjør det med større glød og evne enn oss andre. Medienes natur medfører ganske ubønnhørlige krav til å fylle flater og tekkes publikum. Selv når det satses store ressurser, som etter fjorårets terror, trengs en kommisjon med systematikk og ekstraordinær informasjonstilgang for å avdekke sentrale fakta og sammenhenger.

Overflatiskhet, unøyaktighet og overdrivelser tilhører mediemedaljens bakside. Rent sludder og skamløst skvalder inngår i sortimentet. Forfengelighet og svekket empati er blant yrkesskadene.

Journalistikk appellerer til instinkter som vitebegjær og engasjement. Men yrkets logikk medfører en flyktighet som om man levde hele livet sitt på Twitter. Etter noen år i bransjen, vil flere savne fordypning.

Gode hoder er kanskje best tjent med å forfølge et fag som stikker dypere. Varme hjerter kan utrette mer der selve målsettingen er å hjelpe.

De som likevel lar seg friste, kan trøste seg med at det finnes strålende unntak der mediene virkelig gjør en forskjell. At det er mye varme og samhold i nærjournalistikken. Og at det tilsynelatende ikke finnes noe alternativ til frie, selvstendige og småskitne medier dersom vi vil beholde den demokratiske livlinjen journalistikken er.

Men hvis de som er nysgjerrige på yrket, velger fordypende studier og andre profesjonsutdanninger enn mediefag, styrker de både sine valgmuligheter og ofte sin verdi for pressen og samfunnet. En bredere faglig bakgrunn for framtidas journalister kan også svekke bransjelogikkens tvangsgrep om faget. Kanskje vil det også tilføre kvaliteter og mangfold som kan gi det redigerte ord større overlevelseskraft.

 

Du store utland

Det har alltid stått rare nyheter fra utlandet i avisene. Likevel spørs det om ikke nettavisene har senket terskelen til et nærhistorisk lavpunkt for hva man kan finne det meningsfyllt å gjenfortelle. Forklaringen er kanskje teknologisk: Fordi nettavisenes forsider innbyr til å skape trafikk på grunnlag av bilde, tittel og ingress alene, uten at leseren får vite om saken egentlig angår noe hun interesserer seg for, har sjangeren lokkevinkling fått voldsom vekst.

Her er et lite eksempel fra VG Nett:

 

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10069778

 

På forsida ser saken slik ut

 

 

I disse omgivelsene

 

 

Mens det altså handler om en tvist mellom en mor og en sønn i Connecticut, USA.

 

Vi kan like gjerne få nyheter som:

 

 

Mopedbrann la nabolag i aske

Et under at ikke liv gikk tapt

(i Mumbai)

 

 

Engler i mosen

Joda, jeg har fått med meg lanseringen og hørt noen av vitsene om fjær som blir til høns. Det jeg savner, er detaljer:

- Når prinsessen og hennes venner mediterte fram kontakt med englene, var det ingen som kikket et lite øyeblikk? Hva fortalte kikkerne etterpå?

- De fjærene hun finner, hvilken farge har de? Rosa eller hvit?

- Er de mest som dun, eller fjær?

- Er fjærene like eller ulike i størrelse, form og farge?

- Ligner de fuglefjær, i så fall ørn eller spurv, eller noe ganske annet?

- Har Märtha tatt vare på fjærene hun fant? Hvordan oppbevarer hun dem. Får vi se albumet?

- Siden dette er sant, kan en forsker få studere fjærene, eller blir englene da fornærmet?

- Blir engler fornærmet?