Norsk mediedekning av Haiti

Høyreblogger og mediekritiker Jan Arild Snoen utsatte forleden norske journalister for en provokasjon i form av spørmål om hva godt norske medier egentlig gjør på Haiti. Og eventuelt hva vondt. Hvis vi skal dømme av den korte nettdebatten som fulgte, ble det ikke tatt nådig opp.

Forestillingen om at medienes innrykk forverret nøden i det jordskjelvrammede landet, var kanskje ikke helt ferdigtenkt. Snoen så bort fra at pressedekningen bidrar til å mobilisere giverglede og statlig innsats haitierne desperat trenger. Og at gode reportasjer som gir innsikt i livsvilkår og politikk, i solidaritet og kriminalitet og som belyser bistandens utfordringer og svakheter, er viktige.

Snoen leser antakelig helst engelskspråklige (amerikanske) aviser. De bidrar kanskje til at han ikke innser at det for norske lesere flest er en fordel med artikler skrevet med dette publikum for øye. Det er en grunn til at oversatte artikler har lavere lesning enn originalskrevne, og den er ikke at de oversatte er dårligere.

Jeg leste, hørte og så noen sterke og gode reportasjer fra de norske reporterne, og noen jeg synes var riktig slette.

Samtidig ga provokasjonen en anledning til å diskutere hvordan norske medier håndterer slike kriser. Den lot vi glatt gå fra oss til fordel for selvros og spit.

Debatten på Snoens mediekritiske Minerva-blogg holdt ikke mye høyere nivå enn leserordskifter ellers på nettet. Da Journalisten omtalte innsigelsene hans i en nettartikkel der nesten all plass var viet medienes selvbilde, fikk vi hissige tilbakemeldinger fra kolleger som mislikte at vi “viderebrakte gørra fra Snoen”.

Når mediefolk oppfatter seg som idealister og virksomheten som godhetens brekkstang, er det en forståelse som kolliderer med publikums oppfatning og er verd å pirke i. Når pressen våkner til begivenheter som katastrofen på Haiti, er det knapt ambisjoner om å utløse giverglede som farer først gjennom hodene.

Det er nyhetssuget og konkurranseinstinktet som rår. Har vi folk med innsikt i lokalt språk og historie, sender vi kanskje dem. Men alle duger til å heise mediebedriftens flagg i ruinene, dersom budsjettet har høyde.

Slik må og vil det være. Mediebransjen er en business og ingen har hittil foreslått en bedre modell for fri informasjon. Dermed kan festtalene vente til hverdagen er over, slik at vi heller kan diskutere prosaiske spørsmål som for eksempel:

Hvorfor bruke tid på Børge Brendes egenreklame for Røde Kors? Skaper klisjeer som “Helvete på jord” opplevelse av og innsikt i Haitis ulykke? Er omtalen av lovløshet, likplyndring og slumboeres vold godt dokumentert og balansert av beskrivelser der haitiernes solidaritet kommer til syne? Våger vi spørre om Haitis politiske kultur er selvdestruktiv? Hvor mange av de norske reporterne snakker fransk?

Den norske medieutrykningen til Hispaniola har gitt oss noen glimrende reportasjer i tekst og bilder, i radio, TV og på nett. Nyhetsrefleksen er god, men ambisjonene er for små og fanger for sjelden suget etter medrivende språk og originale innsikter. Derfor trengs debatten Snoens kritikere var for fornærmet til å ta.

Snoens mediekritikk
Per Anders Todal i Dag og Tid
Politiken drøfter sitt nærvær på Haiti
The New Republic kaller dekningen overflødig
Et eksempel på klebrig og dårlig innstudert patos fra VGTV

Opphavsretten i spill

Seminaret i Gyldendal akkurat åpnet av infosjefen Bjarne Buset.

Forsøker med en slakk livedekning:

Click Here

En radioerfaring rikere

Jeg ble en erfaring rikere da jeg kritiserte NRK Dagsrevyens bruk av “rase” og hudfarge som nøkkelbegreper for å beskrive integreringstilstanden i Oslo via to barnehager på Ammerud.
Da innslaget gikk 4. januar, reagerte jeg både på den grovkornede elendighetsbeskrivelsen og på den uvanlige bruken av “brun” og “hvit” som brede kategorier i samfunnsbeskrivelsen.

Jeg formidlet min reaksjon i en leder i Journalisten sist fredag, og publiserte kommentaren på nett morgenen før fordi Dagbladet.no gikk videre på Unni Lindells kritikk av det samme innslaget.

Deretter ble jeg invitert til direktesendingen Her og Nå for å diskutere med reporter Anders Magnus. Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum kommenterte også temaet, riktignok uten å omtale min artikkel direkte.

Radiodebatten var antakelig ikke så veldig god. Jeg synes det er en vanskelig setting, der man må velge mellom å være pågående for å få markert egne synspunkter, eller mer åpent spørrende, noe som gjerne gir motparten anledning til å hamre inn sine argumenter. Vet ikke om andre har samme oppfatning.

I alle fall virket det som om både Magnus og programleder oppfattet kritikken som et politisk korrekt forsøk på å tabulegge bestemte ord og vendinger i NRK. Jeg hørte innvendinger som “dette er slik folk snakker”, “skal vi ikke beskrive virkeligheten” og “vil du forby ærlig beskrivelse av tilstanden”.

La meg understreke: Jeg hørte innvendingene slik, ikke dermed sagt at det er akkurat slik ordene falt eller NRKs medarbeidere mente dem.

Stavrum er uansett inne på en tilsvarende tankegang når han skriver:
“NRKs Anders Magnus har lagt seg ut med kultureliten etter at han kalte barn i Oslo for brune” (trolig rettet til Lindell).

Dette oppfatter jeg som en veldig bekvem posisjon for NRK. De har fått kritikk for skildringen av Ammerud soom rasedelt, det offentlige tilbudet som preget av raseskille og for å karakterisere store grupper etter hudfarge. Mener man virkelig at alt dette er uproblematisk og uten verdi å diskutere, slik at man heller bør svare lett forurettet og på vegne av andre at man “skulle ønske vi heller kunne diskutere de alvorlige problemene”?

Da blir det ganske lett å være journalist.

Min kritikk dreier seg om:
- Rase er et ubrukelig begrep for å skildre integreringen i Norge. Verken offentlig politikk eller kulturmøtene har det som utgangspunkt, dersom det overhodet kan anvendes til noe.
- De betydelige problemene med integrering overdrives. Samtidig etterlater reportasjen et inntrykk av at det primært skorter på vilje til planmessig “raseblanding”, uten på noen måte å godtgjøre eller drøfte dette.
- Elendighetsbeskrivelsene er antakelig dårlig egnet til å bygge ned barrierer. Jeg tror den kan etterlate følelser hos majoritetsbefolkningen av at problemene er uoverstigelige.
Samtidig understøtter kriseskildringen både angst for at myndigheter og medier ensidig “skylder” på “de hvite” og helst vil begrense valgfrihet for å tvinge fram endringer, OG fordommer fra den såkalte kultureliten mot den gemene hop.
Hos minoritetene kan overdrivelsene kanskje etterlate inntrykk av at myndighetene er rasister. Det har jo vært budskapet fra aller ytterste venstre i mange år. Jeg tror det er falskt og ødeleggende.

En siste observasjon:
Innvandringskritikere, anti-islamister og muslimfiendtlige blir ofte beskyldt for å ty til samme grep som Magnus (og Stavrum) gjorde sist uke. Altså å påstå at kritikerne er ute etter å kneble dem og vil “forby” ærlig diskusjon.
Siden jeg selv stort sett har kritisert islam og mulitikulturalisme i noen år og sjelden befunnet meg på den “politisk korrekte” siden, var det interessant å oppleve hvordan denne retorikken kan anvendes for å avskjære eller avspore debatt.

Rødpenn igjen

Dette er jo mer som en hobby å regne, enn på noen måte viktig mediekritikk. Men det er min blogg, så jeg gjør som jeg lyster.
Her er en nyhetsartikkel fra ABC Nyheter 15.1.

OSLO (ABC Nyheter): Aftenpostens sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd er ikke overrasket over dagens voldsomme demonstrasjoner i Lahore i Pakistan.

Haugsgjerd, og avisens øvrige ledelse, var inneforstått med at scener som i dag har utspilt seg i Lahore, kunne oppstå.

- Etter at det internasjonalt ble kjent at vi hadde trykket disse tegningene så at var vi klar over at noe slikt som dette kunne komme til å skje. Det kommer ikke direkte overraskende på oss, sier Haugsgjerd til ABC Nyheter sent fredag kveld.

- De er i sin fulle rett

Aftenposten publiserte sist onsdag noen av de kontroversielle Muhammed-karikaturene som den danske tegneren Kurt Westergaard i 2005 publiserte i Jyllandsposten.

Nå håper Haugsjord at det ikke utarter seg i den pakistanske byen med over ti millioner innbyggere.

- Jeg forstår reaksjonene for de er i sin fulle rett til å vise avsky mot tegningene – på samme måte som vi forsvarer ytringsfriheten, fortsetter hun overfor ABC Nyheter.

Det var også store protester mot publiseringen av tegningene sist helg. Også da aksjonerte demonstranter i byen Lahore. Cirka 20 personer demonstrerte sist søndag utenfor en presseklubb i byen hvor de blant annet krevde en unnskyldning og en boikott av Norge.

Haugsgjerd har ikke fått noen rapporter vedrørende situasjonen annet enn at det er demonstrasjoner.

- Jeg vet ikke hvor mange som deltar i disse protestene, men det er stor forskjell på om det 20 stykker eller 20.000 som deltar, sier Haugsgjerd.

Blusset opp igjen

Aftenposten trykket seks mindre versjoner av Westergaards totalt tolv illustrasjoner av profeten Muhammed i forrige uke.

- Vi har hele tiden forsvart medienes rett til å trykke disse tegningene, og vi trykket en faksimile av dem da striden startet i 2005. Men da konflikten om dem raste internasjonalt i 2006, valgte vi ikke å gjøre det ut fra en vurdering av situasjonen da, sa Haugsgjerd til egen avis i forbindelse med trykkingen.

Debatten rundt karikaturene blusset for fullt etter opp igjen etter at den danske tegneren Kurt Westergaard for kort tid siden ble utsatt for et drapsforsøk.

En 28 år gammel somalier, som knyttes til flere terrornettverk, deriblant Al Qaida, er siktet for drapsforsøk.

Kurt Westergaard har vært drapstruet en rekke ganger siden han tegnet Muslimenes profet Muhammed.

Det begynner ikke bra med skrivefeil i andre ord. Så følger “inneforstått” i neste avsnitt, og en påstand om “voldsomme demonstrasjoner”. Fulgt litt senere av barnslige “utarte seg”.

ABC mener åpenbart at Kurt Westergaard begikk alle de 12 karikaturene. Det er tull, det var 12 tegnere.

Ellers falt jeg for denne:

Det var også store protester mot publiseringen av tegningene sist helg. Også da aksjonerte demonstranter i byen Lahore. Cirka 20 personer demonstrerte

Etter å ha fortalt oss at det bor 10 millioner mennesker i Lahore.

Når ord blir fattige

Dagbladets sak om Regine (18) som døde av en sjelden blodkreft, sprenger alle rammer for nyhetsspråk.

Den har ikke en gang nekrologens form, tanken går heller til prestens tale i en begravelse:

“Hun spredte håp og ettertanke”. Slik starter ingressen.

videre:

“Gjennom sin åpenhet om kreft og om framtidsutsikter i bloggen sin og i Dagbladet, har hun gitt mange et håp i mørke stunder.”

“Ikke minst har hun fått mange unge til å tenke over hva de ikke bør bruke negativ energi til i livene sine.”

“Regine var opptatt av hva hun kunne oppleve mens hun hadde tiden. Det har gitt andre håp.”

Det fins jo ikke noe forbud mot slikt ordvalg, som for alt jeg vet kan være svært presis. Men i en nyhetsartikkel er det utvilsomt et sjangerbrudd.

Jul altfor tidlig?

I 41 år, altså siden 1968, har jeg hørt og trukket på skuldrene av påstanden om at den kommersielle julefeiringen starter stadig tidligere. Denne skingrende pekefingeren mot handelsstanden er unektelig ganske sjarmerende. Men da jeg syklet gjennom ganske beskjedent utsmykkede bygater imorges, grep jeg meg i å hoderegne:

Hvis vi antar at jula må rykke minst tre dager frem for at det skal være merkbart, blir det vel omtrent 123 dager på 41 år. Dermed startet næringslivets julemarkering en gang i juli i år. Ikke?

Gratis heroin, hvorfor ikke gratis sprit?

Hege Ulstein har en interessant artikkel i Dagsavisen, der hun slik jeg ser det argumenterer godt mot kriminalisering av narkotiske stoffer og ganske dårlig for gratis utdeling av heroin.

Det siste baserer seg på følgende påstand:
“Heroinavhengige har en sykdom som gjør at de ikke fungerer fysisk dersom de ikke kan medisinere seg selv med opiater.”

Ulstein gir ingen dokumentasjon.

Det er ikke uproblematisk å begrense beskrivelsen av heroinavhengighet til “sykdom”. Heroinbruk er åpenbart i seg selv ingen sykdom i vanlig forstand. Det ser vi enklest ved å ta i betraktning at de aller fleste som bruker/eksperimenterer med heroin, slutter med det selv, uten tvang, behandling eller intervensjon. Slik er det ikke med det vi normalt kaller sykdommer.

Nå sier ikke Ulstein at bruken er sykelig, men avhengigheten. Det er et begrep med mange ulike tolkninger og referanser. Siden rundt 90 prosent av heroinbrukerne slutter med stoffet, altså langt flere enn øldrikkerne eller nikotinrøykerne, kan det vanskelig være iboende egenskaper i rusmiddelet som skaper en ekstra hard avhengighet.

En alternativ forklaring er at en liten del av befolkningen er (genetisk) ekstraordinært utsatt for avhengighet (av alle eller noen stoffer, av rusmidler eller annen skadelig atferd?) Jeg tror ikke dette er dokumentert heller.

Mer sannnsynlig, tror jeg, har vi å gjøre med et rusmiddel som i noen land og situasjoner blir et foretrukkent stoff blant et ikke ubetydelig antall mennesker som etter hvert finner alternativene (slutte eller redusere kraftig) mindre attraktive eller svært krevende, framfor å bruke heroin. De blir etter hvert ganske syke (mangelsykdommer, infeksjoner etc), blir lite anvendelige på arbeidsmarkedet, får (under dagens narkopolitikk) en livsstil som vanskelig kan forenes med jobb, bolig og det de fleste regner som familieliv.

Er det denne “onde sirkel” vi kaller avhengighet, eller fins det solid belegg for at stoffet i seg selv tar “makt over” noen av dem som er så uforsiktige eller uheldige at de bruker det over lengre tid?

Ulstein forstsetter:
“Fordi stoffet er ulovlig og dyrt, er de nødt til å finansiere forbruket med kriminalitet og prostitusjon. Alle som har sett en sprøytenarkoman begå sitt langsomme selvmord burde kunne skrive under på at livet de lever virker temmelig avskrekkende. Likevel fortsetter rekrutteringen til rusmiljøene.

I det perspektivet blir det tragikomisk når moralistiske politikere påstår at avkriminalisering vil øke rekrutteringen. Tror de virkelig selv på det de sier? Hvis folk velger å bli heroinister ut ifra en kald kostnad/nytte-analyse, kunne argumentet muligens ha noe for seg. Men slik er det selvfølgelig ikke.”

De “narkomane” har jo opplagt sett en sprøytenarkoman “begå sitt langsomme selvmord”. Likevel har de valgt å fortsette egen bruk. Det virker som Ulstein mener de ikke har et valg. Men en av Norges mest kjente heroinbrukere, Nini Stoltenberg, har i flere intervjuer fortalt at det er rusens positive opplevelse som skapte hennes misbruk.

Og de som slutter? Det må vel være på grunn av en kostnad/nytte-analyse, uten at jeg er helt sikker på hvor “kald” kommer inn i bildet?

“Gratis heroin” er kanskje en logisk slutning av Ulsteins antakelser. Men jeg savner et svar på hvorfor ikke andre stoffer da også bør bli gratis for de tyngste brukerne (alkohol), og hvordan man unngår å oppmuntre til et misbruk så hyppig og helseskadelig at det kvalifiserer til statsfinansiert rus. Med det ansvar som følger et slikt insitament.

Dessuten: Metadonmottakere kjøper også heroin (og selger metadon). Hvor stor må statskvoten være?

Hva ville Einar sagt?

Dette er starten på en liten bok, hvis det går etter planen.

Den skal hete “Hva ville Einar sagt”.

Einar er selvsagt Einar Gerhardsen, landsfader eller landeplage ettersom man så det. For meg fortsatt politisk ikon, men aller mest symbol på en svunnen tid preget av større nøysomhet og rare gensere.

Jeg har noen ganger tatt meg i å tenke, eller spøke høyt med utfordringen “Hva ville Einar sagt?”. Som når kjæresten vil ta drosje fra Storgata til Åkebergveien i Oslo, en strekning på under to kilometer. Klokka sju om kvelden.

Jeg har mange flere eksempler og tenker publisere dem her etter hvert. Forsøker også å plante tanken på Twitter. Det burde funke, litt som delingen av feilhørte salmevers i barneører fungerer under taggen #litenfugl.

Hva ville Einar sagt får selvsagt taggen #Hves. Dermed får jeg også signalisert at jeg innser prosjektets litt reaksjonært-indignerte sider.

Skattelister for kikking eller åpenhet?

Datatilsynets direktør Georg Apenes mener personvernet rammes av de offentlige skattelistene. Eller mer presist, av hvordan mediene bruker disse listene etter at de ble elektronisk tilgjengelige.

Nettmediene, fulgt av TV og aviser, pumper ut lister over topp og bunn i nettoinntekt for en rekke yrker og grupper i samfunnet. Dette gjorde avisene alene før, nå er volumet mangedoblet.
Problemet: Listene er fulle av feil.

Det vil si, ligningstallene er jo riktige. Men de presenteres som lønn, mens de i virkeligheten er kemnerens tall for skattbar inntekt i fjor. Altså lønn og andre inntekter, minus godkjente fratrekk.

Slik kan NRK-sjefen få en “lønnsvekst” på nesten 700.000 kroner fra det ene året til det neste, mens lønnsøkningen i virkeligheten var godt under 100.000. Andre kommer ut med veldig lav inntekt på grunn av ekstraordinære fratrekk eller fordi de er personlige aksjeselskap og salter penger i firmaet.

Mediene gjør seg dummere enn de er og oppmuntrer slik publikum til å søke videre med samme metode.

Det er ikke godtgjort at mediene har edle motiver for denne listemanien. Det trengte de heller ikke ha, hvis de ikke insisterte på å argumentere så hardt med at offentlige, elektroniske skattelister bidrar til å avsløre klasseforskjeller og snusk. Dermed ligger bevisbyrden på mediene selv.

Jeg vil heller mene at medielistene er grei tidtrøyte som innimellom gir innsikter som også kan være nyttige. Det er tilstrekkelig til å begrunne informasjonsfrihet mot forsøk på å stenge kranene.

Men krenker innsynet personvernet eller privatlivets fred?

Personlig synes jeg ikke det. Altså, jeg føler ikke mitt privatliv krenket av at nettolønn er offentlig. Her ligger bevisbyrden på dem som vil redusere det innsynet i kongerikets skatteinnkreving og lønnsutvikling, tross alt gir muligheter til.

Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at noen her argumenterer litt på vegne av andre, mens vi ikke egentlig vet om noen eller hvor mange som føler seg krenket.

Identitetstyveri blir også framholdt som et viktig problem med skattelistene. Siden denne innvendingen har vært reist i flere år nå, er det på tide at Apenes eller andre dokumenterer problemets omfang og alvor. Det må sannsynliggjøres at kriminelt identitetstyveri øker med skattelistene, at grovheten øker eller at konsekvensene for ofrene blir alvorligere. En hypotese om overgrep er etter mitt syn ikke tilstrekkelig.

Det samme gjelder kanskje også påstanden om skattelisteinnbrudd. Hvis det forekom ofte, er jeg ganske sikker på at de kritiserte mediene ville fortalt oss om det. Typisk tabloidsak!

Er det virkelig blitt lettere å søke i skattelister enn å kjøre varebilen rundt i villastrøket et par ganger til man finner et hus som ser velstående ut og der eplehagen skjermer?

Privatlivets fred er en annen skål. Den er en verdi i seg selv, siden den gir oss rom som individer. Det hevdes riktignok at “alle” gjerne vil vise seg fram på nett eller TV. Men vi vet jo egentlig at det ikke er sant. Selv om noen gjerne går nakne på stranda, fins det andre som knapt vil vise seg i bikini på terrassen.

Alle mennesker har sin egen grense for hva de opplever som ubehagelig innsikt i eget liv. Om de bluferdige eller de som føler seg invadert er i mindretall, betyr det ikke at de har mindre krav på vern mot kikking. Tvert imot. For meg er dette det beste argumentet mot skattesøkene slik de nå foreligger, og mot medienes høyrøstede innsalg av dem.

Altså: Jeg synes et mer gjennomsiktig samfunn er bra. Det motvirker korrupsjon, styrker oppslutningen om rettferdige ordninger og gjør ytringsfriheten rikere.

For selv om mange medier forskusler sine muligheter til å beskrive samfunnsutvikling eller uhumskheter via skattelistene og annen offentlig informasjon, betyr det ikke at informasjonen bør avstenges. Neste gang kommer en avis opp med noe viktig, eller en blogger gjør betalmediene til skamme med sine funn.

For meg er motargumentet privatlivets fred. Blir det krenket, eller er Apenes og meningsfeller egentlig mest irritert over at det finnes kikkere og internett?

Den skitne lille hemmeligheten om usosiale medier

En mulig grunn til at eiere, redaktører og en god del journalister er ukomfortable med sosiale medier.

Helt siden weben oppsto, har medier forsøkt å finne ut av hvordan den best kan brukes for journalistiske formål. Underveis har det vært en god del angst og beven.

Dyplenking, som vi nå tar for gitt, var tabu i en rekke mediehus langt ut i dette tiåret. BBC, VG Nett og mange andre mislikte tanken på at leserne deres skulle vandre vekk fra nettsida via lenker. Både fordi det kunne koste dem trafikk, og fordi man ikke hadde kontroll over eksternt innhold. Var det flere grunner?

Flere mediebedrifter var samtidig motstandere av dyplenking til deres innhold og ville tvinge andre til bare å lenke til forsiden. NRK var noen år blant disse. Her var begrunnelsen rent kommersiell, og danske medier fikk tilmed en dom som i deres favør forbød direktelenking til artikler.

Da de sosiale mediene dukket opp for alvor med Web2.0, oppsto ny usikkerhet. Seriøse mediefolk som min forgjenger i Journalisten, advarte mot “venner” på Facebook. Her gikk mye av argumentasjonen på bindinger og etikk. Twitter-debatten er etter mitt inntrykk en variant av det samme, selv om det argumenteres mer mot å blande det personlige og det profesjonelle.

Tilhengerne av de sosiale arenaene har brutt ned det meste av denne motstanden. De har blant annet pekt på at mediemonopolet er opphevet og at enveis kommunikasjon tilhører fortida. Men jeg tror kanskje den vil gjenta seg i nye former ved hver viktige innovasjon. Det skyldes et forhold som er lite diskutert.

Journalisters arbeidsmåte tar i stor grad sikte på å kontrollere og skjule egne kilder, inntil deres egen innsats, produksjonstekniske forhold, deadlines og mye annet, gjør det mulig å publisere en nyhet på den måten som gir maksimalt gjennomslag. Slik må det være når saken er tilstrekkelig stor eller viktig.

Men denne ferdigheten har etter mitt inntrykk også nedfelt seg i vaner som ikke er like godt begrunnet. Mange av oss holder instinktivt tett om ganske åpen informasjon, i tilfelle det skulle by seg en anledning til å skrive en sak. Det kan være en artikkel i Der Spiegel, en uttalelse fra en politiker på et lite besøkt møte, en reflektsjon, undring eller vurdering vi har gjort oss i nyhetsstrømmen.

Dette er informasjon som kan gagne den enkelte journalist og arbeidsgiveren. Men i raskt synkende grad, siden det twitres og blogges fra alle hold og kanter. For “sivilistene” har jo ingen grunn til å tie. tvert imot, for dem er det gevinster i form av anerkjennelse, followers, innflytelse og stolthet forbundet med å være først ute.

Ønsket om uniformerte retningslinjer for journalistiske medarbeideres opptreden på sosiale medier, kan være en refleksjon av denne særinteressen. “Husk, du er alltid journalist!”, lyder kanskje mindre mystisk hvis vi erstatter med “husk, du er alltid ansatt”.

Resultatet kan lett bli en så forsiktig opptreden i sosiale rom at det stenger for læring og opplevelse, forstyrrer tilliten mellom deg og de andre, og svekker muligheten til å utvikle ideer i tide før publisering.