Islamsk Råd sprer eder?

Frps innvandringspolitiske talsmann menner Islamsk Råd “sprer eder og galle” (sic), melder NTB/Dagbladet.no.

Når stavefeilen denne gang har fått plass i tittelen uten at teksten gir noen andre signaler, tror jeg at journalistene som har vært involvert, selv er usikre på hva uttrykket betyr og hvordan det skrives.

Nyhetsmeldingens kilde er Dagsavisen, som ikke har noen skyld i NTBs og Dagbladet.nos serieblunder.

Vi snakker her om edder, eller eiter, som mitt flyktige bekjentskap med norrøn mytologi tilsier at betyr ormegift. Mange journalister tror det handler om eder og står for noe i retning av besvergelser.

Hva tror de samme kollegene “galle” står for? Det er vel også en kjertelbasert gift, og burde gi et signal om det første leddet. Kanskje hopper de bare over det ukjente, slik vi ofte gjør?

Kina og Xinjiang, DN lar spørsmål udrøftet

Dagens Næringsliv hadde lørdag en interessant, større artikkel om de nasjonale spenningene i Xinjiang-provinsen og rollen den tidligere politiske fangen, nå utviste forretningskvinnen Rebiya Kadeer spiller. Svært lesverdig.

Når jeg likevel våger å antyde en kritikk av hvordan DN på et par områder drøfter forhold jeg har svært lite greie på, er det fordi jeg synes de minner om gjengangergrep i journalististikken det kan være nyttig å diskutere.

Morten Møst skriver at “mange uighurer tenker ikke på Xinjiang som en del av Kina i det hele tatt”. Dette refererer til ambisjonen om å løsrive (deler av) provinsen og etablere en selvstendig stat, Øst-Turkestan.

Hos meg etterlater opplysningen, som synes allment akseptert, et stort spørsmål: Står “mange uighurer” her for et antatt flertall, et lite mindretall eller en helt ukjent del av denne folkegruppen som nå antas å utgjøre litt under halve befolkningen?

Det er antakelig umulig å vite under det kinesiske partidiktaturet, som stort sett ikke tillater meningsmålinger. Men opplysningen kobles, både i DN og mange andre medier, til informasjon om Kinas anstrengelser for å øke den han-kinesiske befolkningsandelen i Xinjiang.

Ifølge DN har myndighetene “i de senere år…gjennomført et omfattende migrasjonsprogram det etniske han-kinesere har fått statsstøtte til å flytte til Xinjiang”. Her skulle jeg gjerne visst mer om den demografiske utviklingen tiår for tiår siden 1949, men den er kanskje heller ikke tilgjengelig.

Han-kineserne utgjorde ifølge DN ca 7 prosent i 1949 og er nå nesten like mange som uighurene. Hvis man aksepterer at provinsen ikke skulle vært en del av Kina, er det all grunn til å anta at partiledelsen har villet motvirke selvstendighetsstrevet med demografiske grep. Men hvis dette er en legitim del av Kina, er det vel ikke nødvendigvis galt å stimulere vekst som også endrer befolkningens sammensetting?

Problemet jeg har med denne typen artikler, er at de liksom lukker øynene for motforestillinger. Så når DN nevner at det på 1930- og 40-tallet ble gjort to forsøk på løsrivelse, får vi verken vite at Sovjet trakk i flere tråder eller om disse bestrebelsene hadde stor oppslutning.

Kultureliten mot Frp. Rått parti?

Andreas Hompland leverer et interessant forsvar for den såkalte kultureliten i Dagbladet søndag. Som vanlig også velskrevet.
(Opdatert: Homplands artikkel nå på nett, Baardsons etternavn rettet.)

Slik jeg leser Hompland, mener han Jon Hustad, Aslak Nore og Asle Toje er illojale mot den tankekraften de selv representerer, når de angriper kultureliten. Og bekreftelsen på at slike angrep må forkastes, finner Hompland i reaksjonære aktører som ble kulturvenner da de fikk medansvar for å gjødsle kunsten med offentlige midler; Se og Hørs tidligere redaktør Knut Haavik og Mandals tidligere ordfører Alf G. Møll.

Dagbladets faste kommentator påpeker at mens den kulturelle grenen av middelklassen forakter både de konvensjonelt folkelige og de kommersielle(?), vender folk flest sitt agg mot de kulturelle, ikke mot næringslivet.

Hvor underlig er egentlig det? Hvis man ser for seg to eliter der den ene har Bentein Baardson som lederskikelse og den andre har Kjell Inge Røkke, er det da så rart om den siste gis mest slakk av dem som kaller seg arbeidsfolk? Hvis mange borgere antar at den finansielle eliten skaper sin rikdom ved gode kommersielle ideer som også gir brukbare arbeidsplasser, mens den kulturelle eliten nettopp skor seg på å markere sin distanse til de kulturelt underbemidlede og dels er befolket av rene sjarlataner som stadig mer høyrøstet gjør “krav” på skattemidler, virker det ikke særlig oppsiktsvekkende.

Baardson, som altså er nyinnsatt leder av Kulturrådet, mener Siv Jensens kritikk av Giskes rådsutnevnelser tyder på kugalskap. Giske selv, venstrepopulisten med honningkrukken, besvarer kritikken av “venneutnevnelsene” (money can buy you love?) med at Frps leder nok ikke har beskjeftiget seg mye med kulturpolitikk. Det er i grunnen samme angrepsvinkel som Hompland velger; den lavkulturelle Jensen forakter det hun ikke forstår. Giskes svar vakte spontan begeistring på Twitter.

Nylsått rådsmedlem, forfatteren Erik Fosnes Hansen, skriver i Aftenposten at Jensen “skvetter sin spesielle valgkampsaft” på hans integritet. (Han finner bildet så vellykket at han gjentar det.)

Hansen vil “ha seg frabedt enhver ufin antydning” om sine motiver fra Jensens side. Mon vi her er ved sakens kjerne?

Grinebiter klager på journalister som ikke skriver “ham”

Det er en tapt sak. Likevel føler jeg at jeg kjemper den gode strid for å forlenge levetiden til pronomenet “ham” ved å skremme et ørlite antall yngre journalister til å tenke over om forskjellen de daglig og naturlig gjør på “hun” og “henne”, også kan vurderes på hankjønn.

Klokere hoder påpeker hver gang dette kommer på bane at jeg slik bare stiller meg i rekken med konservative språkpurister som klager på etterfølgerne. Min mistanke om at de monomant nominative ikke vet hva akkusativ innebærer, blir hyppig gjenstand for flir.

Dagens VG-sak om et rystende brutalt overfall på en hund (ikke ironisk), bestyrker likevel min følelse av å være et bedre (språk)menneske.

Siden artikkelen ikke er på nett, tillater jeg meg å sitere:

“Da jeg studerte brukte jeg å snike han med meg inn på Universitetet..”
“..løftet opp Rocky og kastet han ned bakken..”

Mange mener dette nå kan passere som faktisk språkbruk. Jeg tror man burde tenke slik: Hvis desken erstatter han med ham, blir ingen støtt. Noen blir tilmed glade over en avis som holder skansen. Mens grinebiterne straks griper til sin følelse av at bladet er skrevet av journalister med dårlig språksans, når “ham” forsvinner fra spaltene. En følelse som bestyrkes av dette avsnittet i samme artikkel:

“Den pensjonerte byggmesteren forteller at mens han sto nederst i parken løpte en mann fra benken ned mot han.”

Journalisters verdi

Robert G. Picards artikkel Why Journalists deserve low pay, fortjener å bli lest og diskutert. Hvis han har rett i sitt resonnement, vil det uansett om man deler konklusjonen, spille stor rolle for journalistisk og faglig strategi framover. Hvis han tar feil, er det antakelig bedre å vise det med argumenter, enn å avfeie ham som eierlakei eller påpeke at lønnsfastsettelsen følger egne regler i Norge.

Picard, som er professor i medieøkonomi i Sverige og skriver bloggen The Media Business, presenterer (slik jeg ser det) følgende resonnement:

1. Lønninger er kompensasjon for verdiskapning
2. Journalister skaper ikke lenger stor verdi
3. Det skyldes at ny teknologi har eliminert (den eksklusive) verdien i det de kunne
4. Det var å innhente informasjon, forstå hva som var viktigst og hadde størst interesse, sette den sammen på en måte som hadde relevans for mange, gi den en form (tekst, bilder, etc) som kommuniserte godt og tilrettelegge informasjonen for distribusjon i de tilgjengelige, regningssvarende kanaler.

Journalistikk handler jo om alt mellom himmel og jord. Nyhetsmediene kan eksempelvis bruke tid og ressurser på historier om
- søte dyr
- finanskrisen
- bilulykker

Etter at nettets publiseringsmuligheter er blitt allemannseie, er verdien av å rapportere på tradisjonelt vis om den første og siste kategorien antakelig nær null, slik Picard hevder. Nettet flommer over av dyrebilder, og øyenvitner kan rapportere om ulykker raskere enn noen redaksjon. Journalistiske ferdigheter gjør riktignok at de kan stille bedre spørsmål til politi og redningsmannskaper og kanskje sette ulykker i kontekst. Men også den verdien faller etter hvert som offentlige og andre kilder publiserer informasjon direkte selv.

Picard berører ikke den verdi medienes merkevare, troverdighet, distribusjonskraft og teknologi eventuelt tilfører i og for seg enkle innholdselementer.

Når leksikonet Wikipedia ofte dekker dramatiske begivenheter som asiatiske statskupp raskere enn verdens største nyhetsbyråer og tvstasjoner, samt supplerer hendelsene med informasjon man ofte savner i vanlig nyhetsdekning, er det klart at sistnevnte også faller i verdi i utenriksdekningen. Det gjelder selvsagt i mindre grad i Norge, fordi flertallet foretrekker nyhetene på eget språk og det norske nettleksikonet henger langt etter.

Picard antar at bare finansjournalistikken og kommentatorene i dag tilfører mediene verdier som korresponderer med høye lønninger, det vil vel si at de tilfører produktet (kanalen) verdier som publikum vil betale så mye for at utgiver igjen kan lønne medarbeiderne godt over 500.000 kroner i året.

Jeg synes ikke han argumenterer fyllestgjørende for dette standpunktet. TV-stasjoner og populæraviser har jo fortsatt millioner av lesere som igjen trekker annonsører til mediene. Inntil “i går” skapte de store overskudd med dette angivelig verdiløse innholdet. Vi har kanskje gått fra “content is king”, via “content will be free” til “content is worthless” raskere enn jeg klarte å følge med.

Det kan likevel virke som om utgiverne tenker i samme baner og at markedet foretar den vurderingen Picard forutsetter. Det kan forklare at Dagens Næringsliv er mye dyrere enn Dagsavisen og at journalistene der tjener “dobbelt så mye” (685.000 vs. 427.000 iflg lønnsstatistikken).

Kommentarsidene gjennomgår nå en kraftig opprustning i flere aviser, som Aftenposten, Dagbladet og Politiken. Det investeres i redesign og større plass. Profilerte avdelingsledere slåss om de beste skribentene. Avisenes faste kommentatorer er blant de best lønnede journalistene, og har frihet og privilegier i arbeidsdagen. Det vil ikke forundre meg om honorarene til eksterne bidragsytere også øker og vi får en stille priskrig om de beste.

Picard forklarer kommentatorenes verdi med at de vanskelig kan kopieres. Selv om journalister i motsetning til de fleste yrker ifølge amerikaneren mangler spesialkunnskaper (”Journalists are not professionals with a unique base of knowledge such as professors or electricians. Consequently, the primary economic value of journalism derives not from its own knowledge, but in distributing the knowledge of others”), har kommentatorene ferdigheter og særpreg som ikke kan masseproduseres på samme måte som omtale av flyulykker eller MGP-konkurranser.

Det virker umiddelbart riktig. Sissel Benneche Osvolds verdi for Dagbladet de siste par tiår, lå ikke i hva hun undersøkte og avslørte, men hvordan hun beskrev og kommenterte det andre fant ut eller viste fram.

Responsen fra lesere og avishusets akkumulerte kompetanse på hva som er mest verdifullt, gjorde at Dagbladet profilerte Oswold tydelig og markedsførte seg på henne. I USA ville hun hatt flere millioner i årslønn.

Det tar vanligvis tid å bygge slike profiler, selv om det sikkert også kan skje at noen bryter gjennom raskt. Muligheten til gradvis å opparbeide en slik posisjon, kan sikkert bli gulroten som får noen ambisiøse til å fylle mediene med alminnelige nyheter for lav lønn i noen år, men er antakelig ikke nok til å sikre mange nok gode penner og høye nok ambisjoner til en bransje som sitter i Picards skvis.

(En kombinasjon av virkelig skarpe og gode skribenter som appellerer til ulike lesergrupper er trolig den sikreste veien. Derfor er Dagbladets delvise hang til å snakke med en stemme, etter min mening ganske risikabel. Men dette var et sidespor.)

Det er mye som taler for at når multimedial nettpuiblisering nesten er gratis, de som sitter med den egentlige kunnskapen dermed blir stadig bedre til å formidle og nettverktøy gjør det stadig lettere selv å skaffe seg informasjon på det nivå man foretrekker, blir det vanskeligere å tjene penger på journalistikk slik vi kjenner den.

Picard har ingen konkrete svar på hvilke nye verdier journalistene skal tilføre mediene, ut over at avisene må bli overlegne på lokalstoff i både kvalitet og kvantitet og at (noen av dem) i tillegg kan ta lederposisjoner i formidling av temaer som utdanning, oljeindustri eller helse. Han antyder også interessante temaer rundt samvirke mellom hittil konkurrerende medier.

Andre muligheter er kanskje å dyrke nisjejournalistikken enda hardere i medier med lav produksjonskost og ta betalt for deler av innholdet kombinert med annonser. En annen vei til merverdi på nettet kan være kunnskapsbasert og manuell sammensetting av ekstern informasjon kombinert med teknisk avansert tapping av databaser, presentert i teknologiske grensesnitt som går ut over det enhver kan plukke opp på nettet. Amerikanske nettmedier er såvidt i gang langs dette sporet, yr.no og politikerbasen er vel også eksempler.

Ten reasons why news won’t be bought online

It’s a tempting thought ripe with disaster. Might work for a precious few highly specialized media like WSJ, but not for many others. Therefore, it’s a cul-de-saq.

1. There is little personal payoff in buying news, unlike music or stock info.
2. Professional newssites have limited edge on news, Wikipedia often beats your average English language news site.
3. Eywitness news may have more appeal than wire, think Hudson River and Mumbai.
4. When wikis, flickr, Twitter and the next five social media merge their “output”, they’ll be tough competition for paysites.
5. When you buy an album or a song, you’ll most likely have heard and liked it. The news story will often disappoint, and therefore discourage future transactions.
6. Micro payments are cumbersome and prone to scams.
7. Paywalls shut websites off from social media, no linkage.
8. Fighting free newssites and filesharers will turn media companies into music industry, only more despised since their product is less original.
9. The paywall will discourage innovation in online advertising.
10. The paywall may discourage innovation in online news storytelling and participation, thus keeping old models alive on overtime.

Nettavisene leter etter betalingsløsninger

Wall Street Journal innfører mikrobetaling til høsten. Denne nisjeavisen er jo ganske atypisk. Den leverer informasjon og analyse mange mener er avgjørende for deres private finanser. En god del får abonnementet dekket av arbeidsgiver, andre kan trekke fra utgiften. Og kvaliteten er nesten uovertruffen. Derfor har WSJ fått til betalt nettavis.

Flere anbefaler nå en forretningsmodell for nettmedier der man går for færre lesere mot betaling, framfor mange gratis. Det finnes gode argumenter: Kan i beste fall gi høyere annonsepris (særlig i nisjer). Vil gi to bein og stå på og slik lavere konjunkturfølsomhet. Kan muligens etablere medievaner som også gir Fredriksstad Blad nettintekter nok til å drive god lokalavis online.

Men samtidig består det faktum at det er gratis å publisere på nett. Dermed vil betalte nettaviser kunne innebære dramatisk økt konkurranse fra aktører uten journalistisk forankring. Fra bloggere som gir beng i presseetikk til nettsteder som selger andre produkter via ekte og falske nyheter.

Kanskje har også pressen slike synder på sitt register. Men den har samtidig en kollektiv ambisjon om noe bedre. Hvis denne erstattes av ren bullshit for oppmerksomhetens skyld, er det risikabelt for kunnskap og holdninger.

Det er langt bedre at Dagbladet, VG og Se og Hør dominerer fortellingene om svineinfluensa og Høyres landsmøte på nett, enn at tilfeldige ryktespredere og aktører gjør det.

Neste steg er å bruke disse redaksjonelle plattformene til å løfte fram bidrag fra eksperter og brukere, vise debatten og invitere korrektiver. Samt å gi kilder og aktører en fair anledning til å ytre seg uforstyrret av medienes hang til å tolke, vinkle og innimellom feilframstille dem.

Dette er hensyn som taler mot å stenge mesteparten av det redaksjonelle innholdet (nyheter, kommentar) inne bak betalingsgjerder. Utfordringen blir å hindre at nettet samtidig underminerer de betalte mediene. Mikrobetaling for avisinnhold kunne være en modell, men mye tyder på at bruken også blir mikroskopisk, jfr. Times Select. Det ikke verdensavisa klarte i det engelskspråklige markedet, er det usannsynlig at BT vil makte i Norge.

Da er vi like langt. Et alternativt forslag som har vært luftet de siste månedene, er å sikre betaling til innholdsproduksjon via distributørene. Men her må jo Nettavisen, Eirik Newts blogg og forskning.no stille likt? Det lyder som et ganske uhåndterlig oppdrag å innføre en avgift som dekker all nettdistribusjon, overvåke all trafikk og fordele pengene etter volum og tidsbruk.

Nå kommer de første forsøkene på å ta betalt (F. Times, registrering) for redaksjonelt innhold på iPhone, der annonsemulighetene er små og funksjonalitet/tilpasning trolig noe man vil betale for. Jeg har tro på det, akkurat som jeg tror Kindle har mye for seg.

Men for pc-basert nettbruk ligger kanskje svaret i eksklusivt betalinnhold og tjenester som matcher personlige/finansielle behov, kombinert med stor gratispublisering og annonser.

Mediegårsdager i Bergen

Vellykket konferanse ikke helt på nett.

Nordiske Mediedager går mot slutten i Bergen. Deltakerveteraner kaller programmet det beste på mange år, kanskje noen gang. Selv er jeg bare annenreisgutt, og har funnet mye god proviant for tanken.

Fra Kjell Aamots høflige bekreftelse av at han mener norske medieledere og organisasjoner forrtsatt strever med å trekke hodet opp av sanden og få øye på revolusjonen vi er midt inne i, til Andrew “Antikrist” Keens glitrende og showpregede angrep på web 2.0.

Seminarene i den store Peer Gynt-salen sendes fortløpende på nett-tv hos arrangørene og på Journalisten.no. De ofte enda interessantere sideshowene i mindre lokaler filmes av Smartcom for Mediedagene. Her skal videoene publiseres etter konferansen, men ingen kunne i dag svare nøyaktig på når de kommer.

En dedikert Twitter-feed var på plass like før konferansen. Den er blitt brukt flittig og hadde i går passert 500 bidrag. Mediestudenten Ida Aalen har stuntreferert flere av seminarene og beskriver i Aftenposten i dag hvilken verdi hun finner i Twitter.

Jeg skjønner ikke helt hvordan hun får det til. for nettløsningen i Grieghallen er til å få hektiske hudlidelser av. Det er tilsynelatende to trådløse nett her, kalt GriegOpen-2 og GriegOpen-5. De spres av rutere i nest øverste og nederste etasje, men er kronisk ustabile. Ofte helt utilgjengelige, men enda oftere slik at du kan koble deg opp, men ikke bruke dem. Konferansens flinke teknikere gjør sitt beste ut av lite, men arrangørene fortviler.

Mediedagene har på forhånd bedt Grieghallen finne en løsning, men møtes hvert år med prat om at betongen er tykk og andre leietakere godt fornøyd med nettet. Det funker jo når det ikke brukes.

Resultatet er at Mediedagene ligger halvannet år bak Redaktørforeningen, som med ganske beskjedne ressurser har maktet å bruke nettet langt mer offensivt på sine konferanser. Gevinsten er åpenbar: Liveblogging, tvitring og streaming skaper et angasjement langt utenfor deltakerlista. Innledere kan få glupe spørsmål fra Firda og Kirkenes underveis. Slik skapes liv og debatt som gir konferansen større gjennomslag.

Hvis arrangørene deler noen av disse ambisjonene, må de ta et krafttak for å virkeliggjøre dem neste år. Enten i Grieghallen, eller på et annet samlingssted som har tatt steget inn i hundreåret. Inntil da får vi greie oss som best vi kan og tvitre på mobiltelefon eller kople et usb-modem til laptopen. Veldig 2001.

Belønning for omskjæringstrusler

Jeg synes det er vanskelig å forstå og akseptere Utlendingsnemdas (UNE) vedtak om å gi opphold til en rekke afrikanske familier på følgende grunnlag:

1. UDI gransker søknaden og finner at den ikke tilfredsstiller reglene. Utvisning vedtas.
2. Foreldrene, som var asylsøkere, hevder at de vil omskjære datteren hvis de reiser tilbake til hjemlandet, siden det er vanlig der.
3. UNE gir datteren asyl som flyktning, foreldrene får bli som nær familie. Hun flykter altså fra trusselen om at foreldrene skal omskjære henne, og de som truer henne får opphold i samme slengen.

Det blir litt som om en familie fra et land der det ikke kan påvises at de blir forfulgt, får opphold fordi mannen forteller at han kommer til å banke kone og barn hvis de sendes hjem, fordi det er vanlig der.

Det må jo ha slått UNE at denne praksisen raskt vil bli kjent og misbrukt. Mange søkere med døtre fra land der omskjæring er noenlunde vanlig, vil gripe til denne trusselen. Og nesten alle vil etter dagens praksis få gjennomslag.

Aftenposten avdekket forholdet og beskrev det her og her.

Jeg er i prinsippet for fri migrasjon, men innser at det er vanskelig å praktisere, særlig for ett land. Jeg er skeptisk til ordninger som oppmuntrer til løgn og svindel, siden det skaper en ubalanse i hvem som kommer hit og gir dem en skjev start. UNEs håndtering av denne saken skaper ikke noe uhåndterlig innvandringspress eller liknende problemer. Men jeg kan ikke skjønne annet enn at den oppmuntrer både svindel og innvandringsskepsis.

Pressestøtten

Arbeiderpartiets landsmøte behandler tirsdag programforslag om å endre eller øke produksjonsstøtten til aviser. Den er nå på 250 millioner kroner, og kommer i tillegg til avisenes momsfritak.

Bergen Arbeiderparti foreslår en uspesifisert fireårig økning av pressestøtten slik den ser ut i dag, mens partiets fylkeslag i Vest-Agder vil fjerne momsfritaket og utvide den direkte støtten til flere medietyper. Det ser ut som om avstanden mellom forslagene først og fremst skyldes at Bergenspartiet vil holde liv i Bergensavisen, som i fjor mottok 33,8 millioner kroner. Mens partikameratene i Vest-Agder gjerne vil motvirke den sterke posisjonen til historisk konservative Fædrelandsvennen, som er sterke i mange kanaler og uten pressestøtte.

Ikke så veldig prinsipielt, hvis jeg har forstått beveggrunnene riktig. Forslaget fra vestægdene er likevel mest i takt med utviklingen i det norske medielandskapet det siste tiåret.

Det hadde vært interessant med en friere diskusjon om støtteordningene, selv om tidspunktet kanskje er det vanskeligst tenkelige.

Finanskrisen rammer nær sagt alle medier, skjønt ulikt. Både nærradioer, lokal-tv, nettaviser og tradisjonsrike papiraviser risikerer konkurs. Ukebladet og tidsskrifter også. Alle disse bidrar til kulturspredning, samfunnsdebatt, kritikk, underholdning, fjas, språkutvikling osv.

Det virker ganske urealistisk at bransjespesifikke støtteordninger skal skjerme alle fra lavkonjunkturen. Kanskje er det ikke en gang ønskelig?

Hvis man grirper til de ordningene som fins i dag og bare utvider rammene, vil det innebære en forsterket prioritering av en medietype, dels på bekostning av de andre. Dagsavisen får mer penger, Nettavisen får fortsatt ingen. Ordningen vi har i dag, er faktisk 40 år gammel og ble opprinnelig innført for å sikre partipolitisk avismangfold.

I kampen for flere penger fra staten, argumenterer dagens støttemottakere helst med faren for at kritisk og undersøkende journalistikk blir rammet, samt med distrikshensyn og behovet for konkurranse.

Jeg forstår ikke at disse argumentene taler særlig særlig sterkt for å bevilge drastisk mer til å produksjonsstøtte de avisene som allerede mottar den kvarte milliarden og dessuten, i likhet med sine historisk rikere konkurrenter, slipper moms.

Hvis man primært ønsker å sikre kritisk og undersøkende journalistikk, er det den man bør støtte, uavhengig av medietype. Det kan ikke være effektivt å sende all denne stimulansen en bloc til fattige papiraviser. Avis er antakelig den dyreste kanalen for underøkende journalistikk, bortsett fra TV. Altså får man teoretisk minst for pengene, rent bortsett fra at de jo også brukes til alt mulig annet enn dette formålet.

Konkurransehensyn taler kanskje heller ikke entydig for å bygge ut dagens ordning. Igjen fordi papiraviser er svært kostbare å produsere og distribuere, mens nye medier langt mer effektivt vil gi flere stemmer en mulighet.

En ny støtteordning som supplerer produksjonsstøtten og går direkte til særlig belønningsverdig journalistisk innsats, kanskje etter at resultatet foreligger, har antakelig større mulighet for å gi uttelling. Den kunne deles mellom mediet som frambrakte og journalisten som utførte arbeidet, og i tillegg ta hensyn til mediets økonomiske situasjon.

Jeg ser for meg flere mulige innvendinger. En av dem er vel at staten får stor makt til å definere hva som fortjener støtte, og at journalistikken dermed kan bli mindre fri. Et bredt sammensatt og frittstående råd ville forhåpentlig motvirke et slikt utfall?

Det finnes vektige prinsippinvendinger mot statsstøtte til medier. Den begrenser fri konkurranse og motvirker dermed innovasjon. Men konsekvensen av å avvikle støtten, ville raskt bli konkurs for en rekke svake aviser, blant dem viktige stemmer som Dag og Tid, Klassekampen og Morgenbladet, og mange fine lokalaviser som bidrar til fellesskap i byer og bygder.

Derfor tror jeg mer på en omlegging til å støtte god journalistikk, med en gradvis forskyvning av midlene over fem eller ti år. Diskusjonen bør også søke svar på hvordan vi avvikler forskjellsbehandlingen av ukeblader og aviser.