Datatilsynets direktør Georg Apenes mener personvernet rammes av de offentlige skattelistene. Eller mer presist, av hvordan mediene bruker disse listene etter at de ble elektronisk tilgjengelige.
Nettmediene, fulgt av TV og aviser, pumper ut lister over topp og bunn i nettoinntekt for en rekke yrker og grupper i samfunnet. Dette gjorde avisene alene før, nå er volumet mangedoblet.
Problemet: Listene er fulle av feil.
Det vil si, ligningstallene er jo riktige. Men de presenteres som lønn, mens de i virkeligheten er kemnerens tall for skattbar inntekt i fjor. Altså lønn og andre inntekter, minus godkjente fratrekk.
Slik kan NRK-sjefen få en “lønnsvekst” på nesten 700.000 kroner fra det ene året til det neste, mens lønnsøkningen i virkeligheten var godt under 100.000. Andre kommer ut med veldig lav inntekt på grunn av ekstraordinære fratrekk eller fordi de er personlige aksjeselskap og salter penger i firmaet.
Mediene gjør seg dummere enn de er og oppmuntrer slik publikum til å søke videre med samme metode.
Det er ikke godtgjort at mediene har edle motiver for denne listemanien. Det trengte de heller ikke ha, hvis de ikke insisterte på å argumentere så hardt med at offentlige, elektroniske skattelister bidrar til å avsløre klasseforskjeller og snusk. Dermed ligger bevisbyrden på mediene selv.
Jeg vil heller mene at medielistene er grei tidtrøyte som innimellom gir innsikter som også kan være nyttige. Det er tilstrekkelig til å begrunne informasjonsfrihet mot forsøk på å stenge kranene.
Men krenker innsynet personvernet eller privatlivets fred?
Personlig synes jeg ikke det. Altså, jeg føler ikke mitt privatliv krenket av at nettolønn er offentlig. Her ligger bevisbyrden på dem som vil redusere det innsynet i kongerikets skatteinnkreving og lønnsutvikling, tross alt gir muligheter til.
Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at noen her argumenterer litt på vegne av andre, mens vi ikke egentlig vet om noen eller hvor mange som føler seg krenket.
Identitetstyveri blir også framholdt som et viktig problem med skattelistene. Siden denne innvendingen har vært reist i flere år nå, er det på tide at Apenes eller andre dokumenterer problemets omfang og alvor. Det må sannsynliggjøres at kriminelt identitetstyveri øker med skattelistene, at grovheten øker eller at konsekvensene for ofrene blir alvorligere. En hypotese om overgrep er etter mitt syn ikke tilstrekkelig.
Det samme gjelder kanskje også påstanden om skattelisteinnbrudd. Hvis det forekom ofte, er jeg ganske sikker på at de kritiserte mediene ville fortalt oss om det. Typisk tabloidsak!
Er det virkelig blitt lettere å søke i skattelister enn å kjøre varebilen rundt i villastrøket et par ganger til man finner et hus som ser velstående ut og der eplehagen skjermer?
Privatlivets fred er en annen skål. Den er en verdi i seg selv, siden den gir oss rom som individer. Det hevdes riktignok at “alle” gjerne vil vise seg fram på nett eller TV. Men vi vet jo egentlig at det ikke er sant. Selv om noen gjerne går nakne på stranda, fins det andre som knapt vil vise seg i bikini på terrassen.
Alle mennesker har sin egen grense for hva de opplever som ubehagelig innsikt i eget liv. Om de bluferdige eller de som føler seg invadert er i mindretall, betyr det ikke at de har mindre krav på vern mot kikking. Tvert imot. For meg er dette det beste argumentet mot skattesøkene slik de nå foreligger, og mot medienes høyrøstede innsalg av dem.
Altså: Jeg synes et mer gjennomsiktig samfunn er bra. Det motvirker korrupsjon, styrker oppslutningen om rettferdige ordninger og gjør ytringsfriheten rikere.
For selv om mange medier forskusler sine muligheter til å beskrive samfunnsutvikling eller uhumskheter via skattelistene og annen offentlig informasjon, betyr det ikke at informasjonen bør avstenges. Neste gang kommer en avis opp med noe viktig, eller en blogger gjør betalmediene til skamme med sine funn.
For meg er motargumentet privatlivets fred. Blir det krenket, eller er Apenes og meningsfeller egentlig mest irritert over at det finnes kikkere og internett?